En film av Aki Kaurismäki, regissøren av MANNEN UTEN MINNE.

Av Kalle Løchen, redaktør film&kino

Aki Kaurismäkis siste film er blitt kalt siste del av mang en trilogi; Finlands-trilogien, taper-trilogien, ensomhets-trilogien. De to forgjengerne skal være Drivende skyer (1996) og Mannen uten minne (2002). Det stemmer, for historiene utspiller seg i samtidens Finland, blant ensomme tapere, outsidere og anti-helter som søker rundt i Helsinkis byunivers, dag og natt. Men slik er alle Kaurismäkis filmer. Aki Kaurismäki har vært aktiv på den internasjonale filmscenen i over 25 år, og han ansees med rette å være en av de mest sentrale moderne europeiske regissører. Mange av hans filmer er blitt plassert i såkalte trilogier, men sannheten er at de alle tilhører det samme universet. Han lager sine filmer om de små mennesker i samfunnet, med samtidens gjenkjennelige problemer å hanskes med, en gjennomført lavmælt og konsekvent stil, krydret med lakonisk humor og tilsynelatende selvfølgeligheter. Han beundrer, og lar seg inspirere av, både amerikansk genrefilm og europeisk kunstfilm, og lar det komme til syne i sine filmer. Lys i skumringen er derfor en realistisk samtidsfilm fra Finland, med islett av amerikansk film noir i møte med den franske filmkunstneren Robert Bresson.

Filmen handler om vekteren Koistinen, som på alle måter framstilles som ”den usynlige mannen”. Ingen på hans jobb i vaktselskapet husker ham når han stempler ut, selv om han har vært der i tre år, og utenfor jobben er han en som overses i alle sammenhenger. Bare en like ensom mørkhåret kvinne i en grillkiosk, Aila, ser ut til å interessere seg for ham, men Koistinens ensomhet er så intens at han ikke oppdager det. En forretningsmann, eller gangster, ved navn Lindström ser ham, og ser muligheten til å utnytte hans rolle som vekter. Lindström sender ut agnet Mirja, en blond ”femme fatale”, som skal komme innpå Koistinen og lure koder og nøkler fra ham.

Det er ikke en direkte handlingsdrevet film Kaurismäki lager, men ganske stiliserte og konsekvente personportretter og miljøbeskrivelser. Filmen må oppleves i møte med Koistinen og hans to kvinner, den blonde og den mørke. Selv i ensomhetens lett tragiske sfære finnes det lys.

Kanskje burde denne filmen tilhørt en helt annen trilogi, som sammenfatter hele Kaurismäkis filmografi, fra Forbrytelse og straff (1983), via Piken fra fyrstikkfabrikken (1990), til Lys i skumringen. Det passer faktisk enda bedre.

-------------------------------

Aki Kaurismäki om filmen:

The Night Watchman concludes the trilogy began by Drifting Clouds (Drivende skyer) and The Man Without Past (Mannen uten minne). Where the trilogy's first film was about unemployment and the second about homelessness, the theme of The Night Watchman is loneliness.

Like Chaplin's little tramp the protagonist, a man named Koistinen, searches the hard world for a small crack to crawl inn through, but both his fellow beings and the faceless apparatus of the society see it their business to crush his modest hopes, one after another.

Criminal elements exploit his longing for love and his position as a night watchman in a robbery they pull off, leaving Koistinen to face the consequences. This is done with the help of the most callous woman in the history of cinema since Joseph L. Mankiewicz's All About Eve (1950). Thus Koistinen is deprived of his job, his freedom, and his dreams.

Luckily for our protagonist, the author of the film has a reputation of being a soft-hearted old man, so we can assume there is a spark of hope illuminating the final scene.

Filmografi (utvalg):

Forbrytelse og straff (1983)
Skygger i paradis (1986)
Hamlet goes business (1987)
Ariel (1988)
Leningrad cowboys go America (1989)
Piken fra fyrstikkfabrikken (1990)
I Hired a Contract killer (1990)
La vie de bohème (1992)
Total Balalaika Show (1993)
Pass på skjerfet ditt, Tatjana (1994)
Leningrad Cowboys Meet Moses (1994)
Drivende skyer (1996)
Juha (1998)
Mannen ute minne (2002)
Lys i skumringen (2006)