"Bosniske Zbanic spillefilmdebuterte med den usedvanlig gode Grbavica i 2006, og følger her opp med en ny knallfilm: Glimrende skuespill, en kledelig diskret stil som aldri blir kjedelig og ikke minst: En sjelden evne til å lage politisk høyrelevant film uten at den føles politiserende." (Natt&Dag) Denne uke i Oslo(Vika), Bergen, Trondheim, Kr.sand, Fredrikstad, Tromsø, Larvik, Haugesund og på Kilden kino!

LUNA ER EN UNG flyvertinne som gjerne skulle sett at kjæresten Amar fikk kontroll på drikking og festing. Etter at han får jobb som dataekspert i en avsondret leir med blant annet en islamsk bibelskole, svinger imidlertid pendelen for langt den andre veien.

Akkurat som i Jasmila Zbanic' debutfilm, "Grbavica", møter vi en kvinne i den emosjonelle slagskyggen av krigen i Bosnia på 1990-tallet. I "På vei" lar Zbanic oss bare gradvis forstå at rollefigurene faktisk er muslimer, men ikke-praktiserende og orientert mot en 'vestlig' livsstil. Amars plutselige omvendelse tvinger imidlertid Luna til å ta stilling til spørsmål som tidligere har fortonet seg som svært fjerne. Zrinka Cvitesic gjør den genuint sympatiske Luna til en av de mest engasjerende kvinne-skikkelser vi har sett på lenge.

---

- Terningkast 6 fra Fæ'vennen: ("En skarp, konsentert og minneverdig film", "Det er fremragende skuespillerkunst") og fra Tønsberg Blad
- Terningkast 5 fra VG, BT("nydelig foto og fargebruk gjør dette til en vakker og fascinerende film man også kan bli litt klokere av"), Klassekampen("ein eksistensiell spaningsfilm"), Natt&Dag("..en ny knallfilm"), Østlandsposten og bladet Film&Kino.

---

Vi sakser fra VG:
"Regissør Zbanic kan definitivt ikke beskyldes for å "ikke tørre å ta debatten", en påstand som ikke sjelden trekkes frem når islamsk fundamentalisme i Europa når offentligheten.

"På vei" utforsker temaet mest på individnivå. Et uredd bidrag i en brennaktuell debatt og et medrivende samlivsdrama. Historien fortelles gjennom øynene til Luna, en trendy og seksuell utagerende storbykvinne fra Sarajevo.

Hun lever i et forholdsvis bekymringsløst parforhold med den noe drikkfeldige Amar. Men da han får sparken fra sin flyvelederstilling på grunn av fyll, og gjennom en venn fra militæret får tilbud om å jobbe som datalærer på en fundamentalistisk leir, starter problemene. Den strenge livsførselen han lærer der gir Amar fred i sjelen, men er det forenelig med Lunas sekulære livsstil - og deres felles drøm å få barn?

Zbanic lar det aldri være tvil om hvor sympatien hennes ligger. For selv om vi i drypp får noe av forklaringen for Amars helomvending, behandler hun ikke denne delen av historien like inngående som hun gjør med Lunas forsøk på å forstå. Likevel unngår filmen fordømmende pekefingre, og dét kombinert med et befriende fravær av politisk korrekthet gjør "På vei" til en bemerkelsesverdig tankevekkende filmopplevelse."

Og fra Natt&Dag:

"Da jeg gikk på ungdomskolen var ondskapens akse slik: Serber = Selve styggedommen. Kroat = moderat slem. Muslim = Noe trygt og trivelig. I dag topper muhammedanerne lista, og slik sett er dagens Sarajevo et glimrende utgangspunkt for en reflektert diskusjon over vår tids favorittfrykt. Der moderat Tito-islam sameksisterer med langt mer ortodokse retninger:

Luna og Amar lever et fredelig og godt liv sammen. Begge har vonde minner fra krigen, men mens Luna er et velfungerende tilskudd til det moderne Europa, har Amar sår i sjelen han ikke får lindret. Det vil si - ikke før karsken byttes ut med Koranen.

"På vei" er en utrolig nøktern og lite insisterende film. Den går rett inn i et minefelt; ikke for å rydde opp, men for å vise hvor komplekst og farlig det er der. En tilnærming som ikke gir en eksplosiv film, men samtidig oppleves intens og effektiv: Religion er ikke noe irrasjonelt eller abstrakt, men en vei ut av en smerte og tomhet som mange av oss ikke vet om - eller har forutsetninger for å forstå.

Bosniske Zbanic spillefilmdebuterte med den usedvanlig gode Grbavica i 2006, og følger her opp med en ny knallfilm: Glimrende skuespill, en kledelig diskret stil som aldri blir kjedelig og ikke minst: En sjelden evne til å lage politisk høyrelevant film uten at den føles politiserende."