Salmas sitronlund står i fare for å bli hugget ned når den israelske forsvarsministeren flytter inn som nærmeste nabo. Trærne utgjør nemlig en trussel, da de kan fungere som tilholdssted for palestinske terrorister.
Del omtalen:
Enken Salma arvet sitrontrærne av sin bestefar. De har båret frukter i mangfoldige år og utgjør hennes eneste holdepunkt i tilværelsen. Sammen med en ung palestinsk advokat starter hun en kamp om prinsipper, historie og menneskeverd som skal ende helt opp i israelsk høyesterett.
Salmas sitrontrær blir snart et syrlig symbol på en vond spiral som daglig avles av palestinske angrep og israelsk segregeringspolitikk.
Regissør Eran Riklis' film tegner et dramatisk og tidvis komisk bilde av et kaos av veier, grenser, murer, hus og trær som til daglig utgjør virvaret Vestbredden.
Dette skriver BT(5):
"Sitrontreet" er basert på en virkelig historie. Det gjør ikke den nydelige, menneskelige og kresent fortalte filmen dårligere. Tvert imot. At den vakre, middel-aldrende, palestinske enken Salma faktisk eksisterer der ute, gjør hennes kamp mot den overveldende motstanderen, den israelske hær, enda mer fascinerende.
At "Sitrontreet" har en israelsk regissør, og at den er støttet av det israelske filminstiuttet, gir også et befriende håp for det frie kunstneriske uttrykk fra det landet. For denne filmen er åpenbart på parti med den svakeste, og nøler ikke med å fremstille absurditeten i tiltakene som febrilsk iverksettes for å bekjempe terrorfrykt fra israelernes side.
Men selv om bakteppet i handlingen er selveste Midt-Østen-konflikten, er "Sitrontreet" velsignet menneskelig, nær og på mange måter optimistisk. At Salma og hennes nye nabo, forsvarsministerens frue, uten å snakke med hverandre, likevel får en slags forståelse for hverandre, er befriende og rørende.
Konflikten i filmen oppstår den dagen forsvarsministeren flytter inn i huset ved siden av Salmas sitronlund. Disse trærne har vært eid av Salmas familie i genera-sjoner. Etter kort tid kommer beskjeden: Trærne må hogges ned. De representerer en terrorfare. Men ingen får røre Salmas sitronlund ...!
Fryktløs og sterk som en løvinne går Salma til sak mot forsvarsministeren. Underveis, helt til Høyesterett, tas vi med på en frydefull filmferd, nydelig dandert med humor, kjærlighet og dramatikk.
Det er Hiam Abbass som spiller Salma. Det gjør hun helt strålende. Hennes uttrykksfulle ansikt tåler selv de tetteste bilder. Regissøren Eran Riklis "Sitrontreet" er en enkel produksjon, laget med håndholdt kamera og for en stor del på location. Den er nok et bevis på at det ikke er de mest påkostede filmene som sitter der de skal: I hjertet og hjernen.
Dagbladet(4):
Hvis du bygger høy nok mur, lykkes du til slutt å stenge de som står utenfor ute. Samtidig er det ikke til å unngå at du murer deg selv inne. Så enkelt, likevel så komplisert, er Eran Riklis budskap med "Sitrontreet", en film om Midtøsten-konflikten og forholdet mellom folket som befinner seg på hver sin religiøse side av Vestbredden.
Vårt Land skriver:
"Trær er som mennesker, de trenger kjærlighet og omsorg," seier den palestinske sitrondyrkaren Salma (Hiam Abbass). Ho har arva sitronlunden etter bestefar sin; vi snakkar altså om byrgskap og tradisjon.
Problemet oppstår når den israelske forsvarsministeren flyttar inn som nærmaste nabo, på den andre sida av grensa. Tryggleikssjefen hans likar ikkje lukta av sitron; den mellomstore lunden utgjer ein risiko, ein mogleg tilhaldsstad for terroristar.
Salma får snart eit brev om at sitronlunden hennar vil bli hogd ned, noko ho "sjølvsagt skal få kompensasjon for". Men Salma ønskjer ikkje kompensasjon, ho er enke, dottera bur i utlandet, det er sitronlunden som er livet hennar. Ho går til rettssak mot den israelske staten.
Regissør Eran Riklis er tidlegare kjend for filmen The Syrian Bride (2004), som også omhandla israelsk grensepolitikk. I Sitrontreet, som er bygd på ei sann historie, gir han mykje plass til kvinnene på begge sider i konflikten. Salma, glimrande spela av Hiam Abbass, og ministerfrua Mira (Rona Lipaz-Michael) representerer både motpolar og kontaktpunkt. Mira risikerer å komme på kant med sin eigen mann på grunn av bladet ho etter kvart tek frå munnen. Kall det humanisme eller normalt naboskap.
Det er nok nyansar her til at filmen ikkje blir av typen fy-så-slemme-israelarar, samtidig som regissør og manusforfattar Riklis formar ein tydeleg kritikk av israelsk framferd i tryggings- og grensespørsmål. Ei sidegrein med romantiske spirer blir underordna, men ikkje forstyrrande for hovudforteljinga; Salma og hennar palestinske advokat får nemleg eit godt auge til kvarandre.
Sitrontreet framstår både som "dokumentarisk", dramatisk og sympatisk, ein film verdt å sjå anten ein interessert i sitronar, land eller menneske.
Dette sier Variety om filmen:
The rare ability to make intelligent, entertaining cinema from hot-button current issues is beautifully illustrated by "Lemon Tree," a multifaceted drama straddling the Palestinian-Israeli chasm that's marbled with irony, generosity, anger and pure crowd-pleasing optimism. As in his 2004 hit, "The Syrian Bride," Israeli helmer Eran Riklis takes a story of border sensitivities but reduces its political components to a simple human level, topped by an outstanding, kudo-worthy perf from Palestinian actress Hiam Abbass. Bafflingly denied a competing slot in Berlin, pic should still bounce into warm upscale distribution, especially in Europe, with positive reviews.
Co-scripting again with Palestinian former journalist Suha Arraf, and working with the same French-German co-producing team, Riklis, whose populist touch stretches back to the 1992 hit "Cup Final," has come up with another allegorical yarn that packs a much more direct political punch. Though pic plays directly to the pro-Palestinian international gallery, and at popular feeling in many quarters against Israel's own version of the Berlin Wall, it's actually an improvement on "Bride" in structure and content. Characters are better balanced and developed, and the script doesn't feel the need to spell everything out in the cause of evenhandedness.
Setting is Zur HaSharon, on the Israel-West Bank border, where handsome 45-year-old widow Salma Zidane (Abbass), from a Palestinian village, has a lemon grove her father planted half a century ago. When smooth new Israeli Defense Minister Israel Navon (legit vet Doron Tavory) decides to build an upscale new house for him and his wife Mira (fellow legiter Rona Lipaz-Michael) -- right up against the grove, on the Israeli side of the fence -- Salma's lemon trees are deemed a defense risk.
Before she realizes what's up, Israeli security forces have erected a military watchtower and the lemon grove is locked up, prior to being chopped down, so terrorists can't hide there. But Salma, who scrapes a living from her lemons, decides to challenge the military's unilateral decision in the courts. "I've had my share of grief in life," she says.
That's the basic story, but the script soon fans out into a multicharacter piece for which the central plot -- an obvious metaphor for Israel's much more substantial defense wall -- is only a trigger. Salma finds a Palestinian lawyer, Ziad Daud (Ali Suliman), who's willing to take on her seemingly hopeless case, and the gradual love story that develops between the young divorced man and the lonely older widow provides a strong emotional underpinning.
Also caught up in the snowballing brouhaha, which eventually makes international headlines, is Mira. She's stood loyally by her ambitious, philandering husband but slowly decides, like Salma, that enough is enough, sharing her frustration with a liberal journalist friend (Smadar Yaaron).
The slowly developing sense of emotional complicity between Mira and Salma -- as they eye each other silently across the wire fence -- adds an extra dimension. In a role that grows incrementally, Lipaz-Michael is very fine: Like Abbass, she always underplays a potentially cliched character.
Partly because the elliptical screenplay doesn't waste time going into the legal minutiae of the case, all the thesps get screen time to shade their roles. Danny Leshman, as the watchtower guard, reduces the whole "security" madness to a deft character sketch, while Liron Baranes manages to give a human face to Secret Service goon Gilad. Palestinian vet Makram J. Khoury, the patriarch in "Bride," contribs a strong cameo as a West Bank power broker.
Ultimately, however, it's Abbass, the elder sister in "Bride," who motors the movie in a glammed-down perf that's among her finest work to date. Her brief but dignified courtroom speech near the end packs an emotional wallop.
