På 1970-tallet ble Trondheim rystet av to grusomme seksualdrap på unge kvinnelige studenter. Tore Sandberg var den gang reporter i Dagsrevyen og dekket etterforskningen. Multihandikappede Fritz Moen ble dømt og måtte sitte nærmere 18,5 år i fengsel.
20 år senere: Tore Sandberg har løst 7 justismord så langt. Denne saken har plaget ham lenge, og han begynner en etterforskning som skal vare i 8 år. Men Fritz er en knekt mann. Kan Tore renvaske ham før han dør?
Del omtalen:
Sannhetsjegeren følger privatetterforsker Tore Sandberg og oppklaringen av to separate justismord begått mot en og samme mann. Den tidligere NRK-journalisten Tore Sandberg er drevet av sin indignasjon over denne groteske mishandling av en allerede fysisk og psykisk handikappet mann, og skyldfølelse over at han den gangen var en del av medias forhåndsdømming av Fritz Moen.
Om Tore er en slags moderne Sherlock Holmes, så er hans Dr. Watson Frode Asbjørnsen, pensjonerte politiavdelingssjefen i SEFO. For mange år siden etterforsket han Tores innblanding i en sak. Nå er de gode venner, og Frode er Tores totale motsetning: Han er spontan, fordomsfull og sjarmerende - en sympatisk figur som ikke oppfører seg slik vi forventer at en pensjonert politimann skal gjøre.
Når Tore først ber ham om hjelp, er Frode småskeptisk. Selv om han har sett mye rart i sin tid i politiet, betyr Tores teorier at politi og dommere bevisst har løyet og skjult informasjon for å få en mann dømt, og at rettsystemet har totalt kollapset. Det tror simpelthen ikke Frode noe på. I filmen blir Frode publikums representant. Han setter spørsmålstegn ved alt Tore sier, og spekulerer - akkurat slik vi som publikum ville gjort i samme situasjon.
Sammen gjør Tore og Frode rekonstruksjoner. Den sjokkerende historien settes sammen bit for bit. De møter vitner som politiet har oversett, og oppdager beviser som aktor har unnlatt å legge frem. Til slutt blir Høyesterett tvunget til å gjenoppta saken. Men tiden er i ferd med å løpe ut. Fritz' helse blir stadig verre.
Høyesterett frikjenner Fritz for ett av drapene i tide. Men Fritz er en utslitt og nedbrutt mann. Kroppen hans gir opp, og Fritz dør. Tore er imidlertid fast bestemt på ikke å gi seg. Både han og Frode føler de skylder Fritz' minne å renvaske navnet hans totalt. De lykkes i å få gjenåpnet også den andre saken, men først etter en overraskende tilståelse fra en mann på dødsleiet.
På slutten av filmen gir justisminister Knut Storberget en rørende unnskyldning på vegne av det norske folk og det norske rettsystemet. For Fritz er det dessverre for sent. Tilbake står Tore og Frode med det siste store spørsmålet. Fritz drepte ikke de to jentene. Betyr det at det går en morder løs i dag?
I motsetning til glatte, amerikanske TV-etterforskere er Tore og Frode ekte mennesker med feil og mangler. Gjennom Tores stahet og fokus på detaljer, Frodes livsglade humør og regissørens tankevekkende visualiseringer, trekkes vi inn i et drama fra virkeligheten på en engasjerende og underholdende måte.
BAKGRUNN
Den 11. September 1976 finner man en 21 år gammel kvinne død og naken på en grønn slette i et forstadsområde i Trondheim, Norge. Den unge jenta viser seg å være studenten Sigrid Heggheim som sist ble sett av en studievenn etter at de hadde forlatt studentstedet Samfundet. De tok avskjed kun en halv kilometer fra der Sigrid senere ble funnet. Hun er voldtatt og drept på stedet. Kvalt etter at gjerningsmannen har brukt tre forskjellige instrumenter for å kvele henne; snoren på hennes regnjakke, armen på en bluse og hennes bh.
Politiet setter alt inn på å fange gjerningsmannen. De arbeider intenst i lang tid, men kommer aldri lenger enn noen spredte mistanker og en hel del løse ender. Det viser seg senere at politiet i tilknytning til denne saken har fått presset hele tre forskjellige menn til å tilstå mordet - men kunne ikke bringe noen av disse videre mot en dom på grunn av manglende beviser.
Etter et års tid stilner all snakk om denne saken, de fleste tror nå at det var en enkeltstående tragisk hendelse i en ellers så vennlig by. Så skjer det samme igjen, ganske nøyaktig ett år etter det første drapet. 06.10.1977 finner man liket av en 20 år gammel jente, hengende med overkroppen ut i Nidelva. Hun er drept på så å si samme måte. Hun var også student på vei hjem fra fest i Samfundet. Hun het Torunn Finstad og var samme type som Sigrid; ung, slank og sporty. Hun var også kvalt i snoren fra sin egen regnjakke og funnet naken nedentil.
De to mordene skjedde på omtrent samme tidspunkt på natten, og de to åstedene er tett på hverandre. Absolutt alle tegn tyder på at det går en meget brutal dobbeltmorder og voldtektsmann løs i Trondheim. Hele byen snakker nå om disse drapene, angsten gjennomsyrer byen, politiet setter voldsomme krefter inn på å finne gjerningsmannen så snart som mulig. De har ikke bare Trondheims borgere hengende over seg, alle landets medier overvåker denne saken nå. En av de mange reporterne som reiser til Trondheim for å dekke denne saken er den unge Dagsrevy-journalisten Tore Sandberg.
Politiet tar fatt i alle som minner om mistenkelige, som i den siste tiden er sett i området rundt åstedet.
På andre siden av elva i forhold til gjerningsstedet, bor Fritz Moen på et hjem for sosialt svake. Fritz Moen er både døv og stum og har en lammelse i den ene siden slik at hans høyre arm er helt ute av funksjon. Fritz er vokst opp uten å kjenne sin far og mor. Det eneste han vet er at hans far var tysk soldat i Norge under krigen, og at hans mor var norsk og tidlig etter krigen plasserte ham på barnehjem.
Fritz blir fra nå av trukket inn i saken om drapet på Torunn som hovedmistenkt. Fra nå av begynner en omhyggelig bearbeidelse av Fritz; det er tydelig gjennom kopier av utskrifter fra forhør at han blir utsatt for massivt press. Det ender med at han kommer med noe som han selv kaller en drøm, men som politiet helst tolker som en tilståelse. "Tilståelsen" inneholder alt for mange feil i forhold til de reelle funn på og ved åstedet. I de forskjellige utskrifter kan man se hvordan Fritz sine tilståelser langsomt men sikkert nærmer seg politiets teorier om hvordan drapet foregikk.
De lar ham lese aviser i varetekt, og i begynnelsen tilstår han de samme ting han leser i avisene. Men tilståelsene inneholder også de samme feilene som finnes i avisartiklene ettersom omstendighetene rundt drapet blir kjent for allmennheten. Det er tydelig at Fritz i sin desperasjon vil gi politiet hva som helst, så de blir tilfredse og kan gi ham fred. Til slutt ender politiet med en tilståelse de mener ligner på noe som stemmer med funn på åstedet og den teori de har om hendelsesforløpet.
Men det viser seg senere gjennom Tore Sandbergs etterforskning at denne siste tilståelse også inneholder en rekke feil som fullstendig utelukker Fritz Moen som gjerningsmann, spesielt hvis man skal ta tre nøkkelvitners ord for sannhet; en ung kvinne på sykkel og et ungt forlovet par. Alle disse tre vitnene hørte nemlig stemmer i området der liket ble funnet, samme natt og ca. tidspunkt som mordet skjedde, og det er kun snakk om minutter før mordet må ha skjedd. Disse vitneutsagnene stemmer også i forhold til at kvinnestemmen ikke snakket lokal dialekt (Torunn var fra Kongsberg i Buskerud) - og hun snakket med en mann. Vitnene hørte til og med kvinnen i mørket si til mannen; "de ser oss" (vitnene befant seg i et belyst område på gangstien over gjerningsstedet, mens kvinnen og mannen var skjult av mørket). Fritz kunne ikke snakke, dermed ville disse vitneutsagn helt utelukke Fritz som gjerningsmann, hvis de var kommet frem i retten. Og hele dommen mot Fritz baserer seg på at han slo henne bevisstløs innen de gikk/rullet ned i det mørke gjerningsområdet. Kan en bevisstløs kvinne snakke?
Dessverre ble de tre vitnene som befant seg tettest på gjerningsstedet på det tidspunkt drapet skjedde alle holdt utenfor rettssalen den gang dommen falt. Aktor unngikk disse vitnene, og utrolig nok aksepterte Fritz sin forsvarer dette. Men disse tre vitnene er naturlig nok nå blitt noen av Tore Sandbergs nøkkelvitner i gjenopptagelsen av saken.
Etter at Fritz ble dømt for drapet på Torunn Finstad, blir Fritz også siktet for drapet på Sigrid Heggheim. Politiet har alltid ment at de to drapene var begått av samme mann; fremgangsmåten var den samme, åstedene var tett på hverandre, jentene var like gamle, begge ble funnet nakne, den ene var voldtatt og den andre var forsøkt voldtatt. Saken går gjennom rettssystemet meget hurtig, selv om de sæd- og blodfunn som er gjort på liket slett ikke stemmer med Fritz (!). Nok en gang blir Fritz skadelidende. Denne gangen på grunn av en fantasifull teori om at en viss bakterie over tid kan endre blodtype på blod som ligger lenge utenfor kroppen, en teori som aldri er brukt i noen annen rettssal i verden, verken før eller siden.
En kilde Tore Sandberg har tillit til sier at de ansvarlige for denne dommen også mente at de ekstra 5 årene Fritz fikk innenfor murene pga dette, ikke betød så mye for Fritz ettersom han uansett skulle sone 16 år for drapet på Torunn.
Tore begynner sin etterforskning av Fritz-saken i 1998. Gjennom en ny dom i Høyesterett får han Fritz frikjent for drapet på Sigrid Heggheim 7.oktober 2004, nøyaktig 27 år etter pågripelsen for drapet på Torunn. Men Høyesterett avviser å gjenoppta saken om Torunn Finstad. Dette etterlater Tore og Fritz med en rekke absurditeter; har Fritz tilstått et mord han har begått, og så tilstått et mord han ikke har begått? Tror Høyesterett plutselig at de to drapene er begått av to forskjellige menn, selv om Høyesterett så langt har basert alt på at de to drapene var begått av en og samme mann? Har de ikke lest forklaringene eller kikket på de videobånd som på ny gir de meget vesentlige vitneforklaringer fra de tre nøkkelvitner som var tettest på da Torunn Finstad ble drept?
REGISSØREN
Erlend E. Mo har primært laget dokumentarfilmer, men trives i spenningsfeltet mellom fiksjon og dokumentar hvor den ene formen låner virkemidler fra den andre. Hans fiksjonsfilm "Forbudt kærlighed? fikk Terje Vigen prisen i 1999, "Velkommen til Danmark? fikk prisen for beste dokumentarfilm ved Odense Internationale Filmfestival 2003. Hans seneste film er barnefilmen "Kan man dø i himlen? laget for Det Danske Filminstitutt, den har fått prisene ?Beste danske film? fra ungdomsjuryen ved Odense Internasjonale Filmfestival 2005, Gulddok av Producentforeningen i Danmark for beste barne/ungdomsdokumentar og Gulddok for beste lyddesign ved CPH:DOX 2005. I tillegg ble den nominert til en ?Robert? (dansk "Oscar?) i 2006 og den vant Silver Cub i verdens største og viktigste dokumentarfilmfestival i Amsterdam, IDFA 2006.
Erlend E. Mo har med sine prisbelønnede filmer vist at han evner å regissere med artistisk styrke og visjon. Alle filmene hans er lokalt baserte, men med et universelt og meningsfylt tema om menneskets psykologi. Han ønsker å bruke sterke visuelle fiksjonsgrep som underbygger og forsterker temaet i filmen.
PRODUKSJONSSELSKAPET
Exposed Film Productions regnes som en av de ledende dokumentarprodusentene i Norge, og har vunnet flere Amanda- og Gullrutepriser. Filmene er blitt distribuert til 73 land, både som kino- og fjernsynsdokumentarer. Exposed har også vunnet en rekke priser på internasjonale filmfestivaler i mer enn 80 land.
Exposed ble grunnlagt i 1995 og har utviklet og produsert filmer som
fokuserer på et bredt spekter av sosiale og personlige temaer. Firmaet produserer spillefilmer, kortfilmer og dokumentarer med et sterkt visuelt og narrativt utgangspunkt, ved å sette sammen den optimale kombinasjonen av innhold, teknologi og talenter. Filmene Exposed produserer bruker flere lag av lyd og bilder og inkluderer ofte narrative elementer: de snakker til fantasien og til intellektet. Exposed vil fortsette å produsere innovative filmer som utfordrer det etablerte verdensbildet.
PRODUSENTEN
I 2006 produserte og fotograferte Bjørn Eivind Aarskog den multiprisvinnende kortfilmen Kokos. I 2005 produserte og fotograferte han "Evig din?, som vant Amanda for beste dokumentar. I 2004 vant han Gullruten for beste TV-dokumentar, og i 2002 vant han Amanda for "Alt om min far,? som han produserte og fotograferte. Samme år var han en av 15 produsenter som ble valgt av European Film Promotion som "Producer on the move? i Cannes. Han har også co-produsert en engelsk-norsk spillefilm på Jamaica. Bjørn Eivind har vært filmfotograf på over 40 reklamefilmer og
musikkvideoer, 6 kortfilmer samt 6 kinodokumentarer. I 1998-99 var han president i Foreningen Norske Filmfotografer.
Før dette studerte han film ved universitetet i San Diego, og arbeidet i Hollywood blant annet for regissører som Quentin Tarantino, Robert Rodriguez, Becky Johnson, Jon Purdy, Allison Anders og Alexander Rockwell.
CO-PRODUSENTEN
Easy Film er et av Danmarks største produksjonsselskaper innen dokumentarfilm, og har utført etterarbeidet i samarbeid med svenske Åsa Mossberget, som har vært kåret til Danmarks beste klipper av spillefilm og dokumentarer.
