Mystiske hendelser skjer i Eichwald i Nord-Tyskland rett før første verdenskrig bryter ut. Hendelsene ser ut til å være en form for rituell avstraffelse av tilfeldige personer og ryster befolkningen i den strengt religiøse landsbyen. Her jobber nesten alle for baronen og hans kone, men det er gjennom den nye barneskolelæreren vi får fortalt historien og blir kjent med landsbyens innbyggere og deres barn. Barna ser hvordan mistankene sliter det lille samfunnet i stykker, men lærer selv om avstraffelse gjennom foreldrenes brutale oppdragelse.
Del omtalen:
"En tysk barnefortelling" er filmens ironiske undertittel, men dette er en intelligent og drivende spennende film for voksne.
Etter 4 MÅNEDER, 3 UKER OG 2 DAGER og KLASSEN er DET HVITE BÅNDET tredje gullpalmevinneren på rad som Arthaus distribuerer. Regissør Michael Haneke er helt i toppform med denne filmen, som kombinerer spenningsfilm med historisk drama og sylskarp samfunnskommentar som strekker seg langt utover filmens handling. En mesterlig film som minner om Ingmar Bergman på sitt mest nådeløse.
*************************
SVART OG HVITT
OM FILMSKAPEREN MICHAEL HANEKE OG DET HVITE BÅNDET
av Finn Skårderud
Filmen DET HVITE BÅNDET kalles en barnefortelling. Ja, det er fortelling om barn, men mest for voksne. Den viser hvordan voksne kan gjøre barn onde.
Den østerrikske regissøren Michael Hanekes film om livet i en nordtysk landsby i årene 1913 og 1914 er om igjen og om igjen blitt erklært som et mesterverk. Mange kritikere er panegyriske, mens andre legger vekt på at det var med en viss motstand de måtte mestererklære denne filmen, men at de altså måtte gi seg.
Filmen åpner med fortellerstemmen, en gammel manns røst, som forteller om en historie i fortiden. Han mener at den kan kaste lys over noe av det som senere skjedde i dette landet. Det som blant annet skjedde, var altså utbruddet av første verdenskrig, fascismens fremvekst, andre verdenskrig og holocaust.
Hvem er Haneke? Det er straks fristende å spørre videre: Hva er det med Østerrike? I løpet av de siste hundre årene har Østerrike produsert en betydningsfull rekke av kunstnere og kulturarbeidere som har spesialisert seg på avsløringen. De har gått løs på dobbeltmonarki, dobbeltmoral, dobbeltspråk og dobbelte liv. Filosofen Ludwig Wittgenstein demonstrerte en dyp og berettiget mistro til språket. Og det var om sine landsmenn Sigmund Freud skrev UBEHAGET I KULTUREN. Han skapte et nytt psykologisk univers av spenningene mellom overflate og dybde. Med utgangspunkt i livene til de østerrikske borgerne lærte han oss om fortrengningenes pris. Det fortrengte og skjulte risikerer å vende tilbake som nevrotisk sykelighet eller regelrett faenskap.
I vår egen tid er mange av de østerrikske kunstnerne ikke bare opptatt av å avsløre; de er også rasende. De tyr til provokasjonen som uttrykk. Forfatterne Thomas Bernhard og nobelprisvinner Elfride Jelinek er blant de mange selvutmeldte, rasende og store kunstnere i dette landet. I filmen er i dag Michael Haneke den fremste i en slik mistankens tradisjon. Og i PIANOLÆRERINNEN fra 2001 møttes Haneke og Jelinek.
Det har ikke alltid vært enkelt å bli glad i Haneke. Men han har alltid hatt viktige anliggender. Han var en av de rasende som ville filmportrettere voldsforherligelse, følelseskulde og foreldres omsorgssvikt i opptattheten av fasade og materiell velstand. Hans filmspråk har handlet om å få oss til å erkjenne via å kjenne, og da har han en rekke ganger tvunget ubehaget på oss. Og ja, det har sannelig kjentes. Men ambivalensen har ofte rammet oss. Vi har tatt avstand fra den destruktivitet som Haneke har villet at vi skulle ta avstand fra. Men det har også vært et behov for å ta avstand fra Haneke, fra ham som en gang sa at han "ville voldta tilskueren til selvstendighet". Slaget i øyet har også vært et slag i tilliten til filmskaperen. Provokasjonen er et sterkt estetisk uttrykk med åpenbare begrensninger. Sterke affekter hindrer innsikt.
Så oppstår en ny Haneke. Han er lysere og mildere og nå med snev av humor. Med DET HVITE BÅNDET innfrir han sitt eget program: Vi føler og tenker med. Verkene er åpnende og ikke lukkende. Haneke kaller seg anti-psykolog. Han er opptatt av den klargjørende distansen. Han viser til forbilder som den franske Bresson og den polske Kieslowski. I DET HVITE BÅNDET skaper han mange karakterer som ikke har egennavn, men heter slikt som Presten, Læreren, Doktoren og Baronen. Vi får ikke vite nok om dem. Haneke vil at disse ikke-karakterene skal være som utydelige, blanke flater som vi projiserer vårt eget følelsesliv på. Hanekes kamera demper følelser, da han mener at det emosjonelle kameraet leder til sentimentalitet og tomt føleri. Tilskueren skal ikke åpne seg for skikkelsene som blir projisert på lerretet, men bli åpen for seg selv.
De mange skikkelsene i landsbyen er bundet sammen ved at de alle er truet av skjult ondskap. Det skjer mystiske ulykker, et hus brenner og to barn blir stygt kvestet. Vi blir invitert inn i undringen. DET HVITE BÅNDET er som en detektivfortelling med ukjent gjerningsperson, men vi må løse mye av gåten selv. Og det hele blir berettet med poetiske bilder, i et stramt filmspråk med en kontrollfreaks sans for presisjon, timing og minimal bruk av lyd til å drive opp stemninger. Det er rent og vakkert vondt. Slike bildekomposisjoner kan minne om Ingmar Bergman eller Terence Malick.
Og tematisk kan det være som Bergmans FANNY OG ALEXANDER møter William Goldings FLUENES HERRE. Den første handler om barn som blir krenket, mens den siste handler om barn som krenkere. Den tyske landsbyen er kuet av den menneske- og lystfiendtlige lutheranismen, og det hvite båndet er det symbolet som presten tvinger sine barn til å bære som synlig tegn på at mennesket er syndig og urent. Filmen er i svart-hvitt, og la oss leke alvorlig med fargesymbolikken: Det hvite båndet representerer aktiv påførsel av skam på barna. Presten og byens foreldre står med sin kustus for det som den sveitsiske psykoanalytikeren Alice Miller har kalt den svarte pedagogikken. Det hvite båndet og den svarte pedagogikken utløser et krenkelsens raseri, som senere munner ut i røde blodstenkte bandasjer, gule stjerner, brune skjorter og Europas grønne sletter med millioner av lik.
Michael Haneke har selv sagt at han ikke ønsker at denne filmen skal bli redusert til en film bare om tysk fascisme. Ethvert ideal kan bli pervertert når det blir til et absolutt. Det er ikke bare en film om det tyske problemet, men om oppdragelsens problem og alles problem. DET HVITE BÅNDET er åpen i mange ender, som et godt dikt.
- Finn Skårderud er professor, psykiater og skribent.
*************************
MICHAEL HANEKE regnes som en av vår tids viktigste filmregissører. Han ble født i München i 1942, men vokste opp og bor fremdeles sør for Wien i Østerrike. Etter en rekke TV-produksjoner laget han i 1989 sin spillefilmdebut DET SJUENDE KONTINENTET. Gjennom 1990-tallet vakte han oppsikt med filmer som BENNYS VIDEO (1992) og FUNNY GAMES (1997). For PIANOLÆRERINNEN (2001) mottok han juryens pris på Cannes filmfestival. Fire år senere fikk han sin største suksess med filmen SKJULT. I 2009 vant DET HVITE BÅNDET Gullpalmen i Cannes og har siden blitt en stor suksess på kinoer over hele Europa. I desember vant DET HVITE BÅNDET for beste film, beste regi og beste manus ved European Film Awards` prisutdeling. Den var også en av favorittene til Oscar for beste fremmedspråklige film, men tapte for den argentinske filmen HEMMELIGHETEN I DERES ØYNE.
