Del omtalen:

Zozo er som gutter flest i åtte-niårsalderen; han spiller fotball med kompisene, småkrangler med søsken og har knapt skjønt hvorfor jenter er noe å trakte etter. Men Zozo vokser likevel ikke opp i normale kår. Han lever med Libanons borgerkrig som en drønnende påminnelse om en uviss framtid. Foreldrene hans prøver å gi Zozo og søsknene en god oppvokst, men innser at Libanon ikke er et levelig sted. Løsningen er å flykte til fredelige Sverige, og Zozo har begynt å glede seg. Når dagen kommer for oppbruddet, inntreffer en katastrofe som tvinger Zozo på flukt alene. Han må komme seg til Sverige og tryggheten hos besteforeldrene. Reisen til det ukjente skal bli noe ganske annet enn Zozo trodde.

Drømmefilmen
"Zozo" er filmen regissør Josef Fares i lang tid hadde drømt om å få lage, og på mange måter synes han den er et debutarbeid. Den er inspirert av hans eget liv, og langt mer personlig enn hans tidligere filmer. Fares hadde tenkt å la filmen modne i sinnet en stund til, men produsent Anna Anthony overtalte ham til å sette i gang. Fares har gravd dypt i seg selv for å skildre historien om en gutt som bryter opp fra krigen for å finne tryggheten i et annet land.
- Underveis dukket det opp plagsomme saker. Det er vanskelig å sette fingeren på akkurat hva det var, men kanskje det handler om å være utenfor. For eksempel om jeg husker hvordan det var å komme til Sverige og finne min plass på skolen, sier Fares.
Han har for første gang skrevet manus alene. Han satte ingen grenser, og forsøkte å la tankene flyte fritt. Derfor snakker Zozo med en kylling og et slags høyere, gudeaktig vesen.
- Jeg kunne tenkt at 'dette er jo helt merkelig', men jeg ga bare slipp på sperrene og skrev ned alt som dukket opp. Det var herlig.
Fares understreker at "Zozo" ikke er en selvbiografisk film, selv om den er inspirert av livet hans. I likhet med rollefiguren Zozo lærte Fares svensk via kassetter, og han hadde også en kylling som kjæledyr.
- Og den følesesmessige tilstanden Zozo er i, at han er en drømmer, det er hentet fra meg selv.

På oppdrag i Beirut
Josef Fares hadde ikke vært i Beirut på 17 år da han begynte opptakene til "Zozo". Det var spesielt for ham å se igjen sin gamle gate og barndomsleiligheten. Hjemmet virket mye mindre enn han kunne huske.
- Så kom minnene om alt jeg gjorde i barndommen. Mitt bilde var at alt skulle være akkurat som da, at ingenting hadde forandret seg. Men det var ikke bare at alt var mindre rent fysisk; også selve følelsen var annerledes, sier han.
Krigsscenene i filmen er penslet ut mer dramatisk enn Fares husker dem. Han syntes det var mer spennende enn skummelt å gå ned i tilfluktsrommet. For mor og far var opplevelsene langt verre. Da Josef var ett år måtte familien tilbringe ei uke i bomberommet. Moren hadde ikke bleier til Josef, og han fikk utslett over hele kroppen. Da sprang moren ut i bomberegnet og tok seg barføtt fram til sykehuset for å få hjelp.
- Slike historier får meg til å innse hvilket helvete det faktisk var, sier Fares.
Familien forsøkte fem ganger på åtte år å komme inn i Sverige, og faren slet hardt for å skrape sammen nok penger til alle reisene.

Josef Fares
(regi og manus)
Joses Fares ble født i Libanon i 1977. Ti år senere kom han sammen med familien til Örebro i Sverige. Som 15-åring begynte Josef å lage egne filmer som han sendte inn til amatørfilmfestivaler. Om lag 50 kortfilmer og diverse priser senere kom han inn på regilinja ved Dramatiska Institutet.
Samarbeidet med selskapet Memfis ble innledet med "Coola killar" (1999). Oppfølgeren "Jalla! Jalla!" (2000) ble en kritiker- og publikumssuksess. Framgangen fortsatte med elleville "Kopps" (2003). Den ble sett av 775 000 kinogjengere i Sverige.

Imad Creidi
(Zozo)
Imad Creidi er født i Libanon i 1991. Han har spilt i flere reklamefilmer, men "Zozo" er hans første spillefilm. Det vanskeligste med innspillingen var ikke å lære svensk, forteller Imad, men å gråte på kommando. Han har ikke tenkt mye på Libanons blodige fortid, og han forsto heller ikke helt alvoret når foreldrene snakket om den. I forbindelse med filminnspillingen stilte han imidlertid en rekke spørsmål til foreldrene sine om krigen.
- Det føles som jeg forstår mer nå, sier Imad Creidi.

Skjul omtale

Utskriftsvennlig versjon