Del omtalen:

Dette er historien om Ruhel, Asif, Shafiq og Monir og deres katastrofalt mislykkede reise fra Midt-England via Pakistan og Afghanistan til Guantánamo Bay på Cuba.
Asif Iqbal skulle høsten 2001 reise til en liten landsby i Pakistan for å gifte seg. Mens han er i landsbyen får Asif høre at forloveren hans ikke kan stille opp. Asif ringer derfor vennen Ruhel Ahmed hjemme i Tipton. Ruhel sier ja til å bli forlover, og han tar med seg to andre venner, Shafiq Rasul og Monir Ali.
De fire tilbringer først noen late dager i Karachi. Under et besøk i en moské hører de en imam oppfordre folk til å oppsøke Afghanistan for å hjelpe et hardt presset folk som snart vil bli rammet av gjengjeldelse etter 11. september.
Sammen med Shafiqs pakistanske fetter, Zahid, går de neste dag om bord i bussen som skal frakte dem til Kabul. Allerede før de er ute av Pakistan har bussen kjørt ned og drept en mann, og sjåføren stikker av. En annen buss tar dem over grensen til Afghanistan, og en drosje frakter dem videre til Kandahar. De er framme ved midnatt, og da hører de dumpe drønn i det fjerne. Den amerikanske bombingen har begynt.
Neste dag ankommer de Kabul, der Asif blir svært syk. Problemer med språket gjør situasjonen enda verre. Vennegjengen vil fortest mulig tilbake til Pakistan. De betaler for å bli kjørt i en minibuss over grensen, men isteden havner de i nord og byen Konduz, en av de siste som kontrolleres av Talibanregimet. Byen bombes daglig av amerikanske fly. Etter et par uker forhandles det fram en våpenhvileavtale via FN, og Taliban aksepterer at utlendinger kan forlate byen. Monir er ikke med de andre når han får beskjed om å bli med en lastebil ut av Konduz. Siden har ingen hørt noe fra ham.
De fire andre forsøker å komme seg til Kandahar med en lastebilkonvoi. Den bombes av amerikanske fly, og de fleste passasjerene blir såret eller drept. Zahid er blant de sårede.
De blir tatt til fange av Nordalliansen, og sammen med hundreveis av andre stenges de inne i kontainere, der mange kveles av mangel på luft. De fire overlever, og holdes fengslet i ti dager. Representanter for Røde Kors besøker dem, og den engelske ambassaden i Karachi får beskjed om hvor guttene befinner seg. Dette lyspunktet slukkes fort. Amerikanske styrker som vokter fengselet frakter de tre engelskmennene til et forhørssenter på flyplassen i Kandahar. De blir slått og forhørt av både amerikanske og engelske styrker. Zahid blir ikke med hit, men han blir siden fengslet i Pakistan.
13. januar 2002 blir Asif og Shafiq sendt til Guantánamo Bay på Cuba. Der blir de plassert i utendørsfengselet Camp X-Ray. Ruhel kommer 10. februar. Noen måneder senere flyttes de til nybygde Camp Delta. De neste to årene gjennomgår de engelske vennene mishandling og regelmessige avhør for å å tilstå at de er terrorister.
5. mars 2004 blir de sendt hjem til England, der de avhøres av anti-terrorpolitiet. Neste dag løslates de uten forbehold.

"The Tipton Three"
Regissør Michael Winterbottom vil ikke nøye seg med å meste én filmgenre. Han har favnet komedie, drama, erotikk, science fiction, krig og biografi. Sammen med sin partner, produsent Andrew Eaton, fulgte han opp komedien "A Cock and Bull Story" (2005) med noe som var annerledes på alle tenkelige måter.
- Vi hadde hørt om "The Tipton Three" i nyhetene. Vi kontaktet advokaten deres, Gareth Pierce, for å få i stand et møte. Vi møtte Gareth og guttene samtidig, og heldigvis var de interessert i at vi skulle fortelle historien deres, forklarer Winterbottom.
Filmen benytter skuespillerdebutanter til å tolke den dramatiske historien om vennegjengen fra Tipton. I tillegg benyttes intervjuer med guttene selv for å vise at de er vanlige engelskmenn, ikke kaldblodige terrorister.
Som i "Welcome to Sarajevo" (1997) valgte Winterbottom å blande inn faktiske nyhetsinnslag i filmen for å gjøre den større rammehistorien om krigen i Afghanistan tydeligere. Det gir også en kontrast til hvordan tre vanlige mennesker opplever å være blandet inn i en internasjonal konflikt.
Kanskje litt overraskende er Iran brukt som opptakssted for å simulere Afghanistan. Ifølge produsent Andrew Eaton skyldes dette hovedsakelig to forhold. Iran har en sterk filmindustri, og dermed kunne produksjonsstaben dra nytte av lokal ekspertise. I tillegg ville det være sensitivt å filme et krigsherjet Afghanistan i Pakistan.

Skjul omtale

Utskriftsvennlig versjon