Festivalutstilling: Ørnulf Opdahls Nordatlantiske landskap
Under filmfestivalen vil du kunne oppleve Ørnulf Opdahls utstilling: "Nordatlantiske
landskap" i Haugesund Billedgalleri.
Ørnulf Opdahl henter motiv og inspirasjon fra nordatlantiske landskap. Først
og fremst fra kyst og fjorder på Vestlandet, men noen motiver er hentet
lengre vestfra, fra Shetland og Orknøyene. Klimaet er kjølig, vått og ofte
stormfullt i dette barske, men fruktbare landskapet. I maleriene spiller
landskapet og meteorologien sammen, og kan skape foruroligende bilder av
opptrekkende storm, men også vare stemninger, som i gjenskinnet av de siste
svake solstrålene en kort vinterdag. Det er langt fra det Vestlandet man
møter i turistbrosjyrene, hvor livet er en evig sommerdag. I Opdahls
malerier er det vått. Han er opptatt av stoffligheten i den våte snøen, som
i maleriet ?Vinternatt? ? hvor motivet er abstrahert til lyse flekker mot en
mørk bakgrunn, våte snøfiller slynget ut av en mørk blågrå byge, med
stjernehimmelen i bakgrunnen. Eller i maleriet ?Vinterdag ? Alnes?,
gradestokken er på nullpunktet og den tunge, våte snøen har lagt seg på
landtungen ut mot havet for en liten stund, for raskt å forsvinne. Maleriet
?I fjellet? viser heller ingen påskeidyll, men en våt og strabasiøs ferd i
vinterkledde vestlandsfjell.
I Ørnulf Opdahls malerier er det naturen som har hovedrollen. Naturinntrykkene
er forenklet, abstrahert og sublimert. Man kan vel si at landskapsmalerier
alltid har vært abstrahert, selv i sin mest realistiske form. I kunstnerens
møte med naturens enorme skala og mangfold, vil det alltid være nødvendig å
foreta en viss abstraksjon og noen utvelgelser for å feste opplevelsen på et
lerret. Menneskene er så vidt til stede, som betrakter, eller som et lite
lysglimt fra små mennesker i en stor natur. Lysene fra menneskene i
havbygden, eller fra byen ved havet. Et fortrøstningsfullt glimt av
sivilisasjon i mørket. Betrakterens synsvinkel er distansert, ensom. Han er
på toppen av et fjell med lysene fra byen langt der nede, han er skilt fra
havbygdens lys av et svart, kaldt hav, han er alene på en landtunge med et
uendelig hav foran seg. Betrakteren er distansert i forhold til andre
mennesker, i forhold til sivilisasjonen, som fortoner seg som fjerne
lysglimt.
Ørnulf Opdahl er født og oppvokst i dette landskapet. Ålesund er hans barndoms
rike, byen som ligger med høye fjell i ryggen og med vidt utsyn mot havet.
Som alle andre unger i denne landsdelen har han fra tidlig barndom ? tross
strenge formaninger ? hatt sin lekeplass i fjæra og på kaiene. Ikke rart,
det var jo der alle ting fant sted. Fiskebåtene som kom inn med rike,
sølvglinsende fiskefangster, frakteskutene som losset og lastet, pakker og
kasser med navn fra underlige steder og byer langt borte. Og Breisundet sto
som porten til hele eventyret, der det åpner seg mot havet i vest. Hvor
båtene går ut, inn i lyset, til fjerne havner. Opdahl har malt Ålesund
gjentatte ganger, fra ulike synsvinkler. Felles for de fleste av disse
bildene er at perspektivet er høyt, byen er sett ovenfra. Det er utsikten
fra den gamle skoleveien, da han måtte gå over byfjellet for å komme ned til
skolen. Han så det samme motivet hver dag i mange år, men i skiftende
værforhold og lys. På et vis maler han barndommens landskap, som i ?By ved
havet?. Det er det samme gamle landskapet, byen som ligger på en rekke små
øyer med havet mot vest. Men byen har forandret seg, det er nye lys i det
gamle landskapet.
Landskapene i Ørnulf Opdahls malerier framstår som tidløse. Fjellene har stått
der siden tidenes morgen, og vil stå til Dovre faller. Det samme gjelder den
menneskelige tilstedeværelsen, lysene fra byen og bygdene, og den så vidt
antydete menneskeskikkelsen i maleriet ?I fjellet?. Hvor gamle er de?
Tidfestingen av menneskene og det menneskeskapte i maleriene er tvetydig. I
utgangspunktet bygger det nok på inntrykk Opdahl har fått i samtiden, men i
maleriene omskapes de, og omformes til den samme tidløse, universelle
materien som landskapet. En påminnelse om dette er den lille bautasteinen i
?Orcadia?. Et bittelite, menneskeskapt innslag i en stor natur, men
bautasteinen har nå likevel stått der i ca 2000 år ? forutsatt at det er et
moderne landskap vi ser. Eller er det fortidens landskap? Det er tvetydig.
Opdahls malerier er ikke direkte gjengivelser av et landskap, det er noe mer,
det er en slags følelsenes topografi han skildrer. Den bestandige naturen og
de raskt skiftende værforholdene blir et bilde på menneskesinnet. Den
fremherskende følelsen er melankoli. Vår tid har i følge psykiateren Finn
Skårderud mistet melankoliens mangfold av syne. For Ørnulf Opdahl er ikke
melankoli ensbetydende med dyp depresjon eller pessimisme. For ham er
melankoli en drivkraft, en lengsel mot noe utenfor en selv, en dragning mot
det uoppnåelige, og den følgende tristessen over det umulige i dette
prosjektet.
Silje Opdahl
Bildene til høyre er kun utsnitt av maleriene. Samtlige bilder fotografert
av P. O. Dybvik. Titlene på maleriene kommer frem hvis du drar musen over
bildet.
|
|
Linker:
Brosjyre for Festivalutstillingen: Ørnulf Opdahl - Nordatlantiske landskap
|
|
 |
