En salongradikalers død

Richard Harris levde tilsynelatende lekende lett opp til sitt rykte som en av de mest karakteristiske urokråkene i skuespillerbransjen. Men som en helvetes god skuespiller tillot de fleste ham å ture frem etter alle kunstens regler. Han var en rampete eksentriker av den jordnære typen, og kanskje nettopp derfor forble han populær blant fansen. Han var kjemisk fri for stjernenykker, for som han selv sa det: "Det er alt for mange primadonnaer i denne bransjen, og alt for lite action."
Richard St. John Harris ble født i den irske byen Limerick, 1. oktober 1930, som én av ni barn til Ivan og Mildred Harris. Allerede som barn var Harris en villstyring. Han brakk nesa ni ganger og fikk utløp for energien ved å spille rugby. Som ung hadde han talent for sporten men idrettskarrieren fikk en brå stans etter en omgang med tuberkulose. Han var så innom en rekke jobber, og begynte allerede da å bygge opp legenden som med årene skulle bli filmstjernen Richard Harris. I senere år kunne han dele historier fra ungdommen som da han kjørte lastebil til Limerick og bestemte seg for å prøve en omvei. På landeveien kom han til en lav bro og på øyemål bestemte han seg for at han med stor hastighet ville klare å få lastebilen under. Det endte i bråstans så steinspruten sto i været, og da en politimann dukket opp og fant lastebilen klemt under byggverket forsøkte Harris å forklare det hele med: "Vel konstabel, jeg transporterer denne broen til Limerick..."

Etter råd fra sine omgivelser oppsøkte han England hvor han utdannet seg til skuespiller ved London Academy of Music and Dramatic Art. Han jobbet flere år på teaterscenen i den engelske hovedstaden før han filmdebuterte i 1958. Han gjorde så en rekke merkbare biroller, bl.a. i The Guns of Navarone (1961) og Mutiny on the Bounty (1962) før han ble stjerne over natten med hovedrollen i This Sporting Life (1963). Her spilte han gruvearbeideren som blir en suksessfull rugbyspiller, men som sliter med sin nye tilværelse. Harris ble nominert til Oscar og BAFTA (britenes Oscar) og vant skuespillerprisen i Cannes. Sammen med kollegaer som Peter O'Toole og Albert Finney ble han utropt til morgendagens superstjerner på de britiske øyer.

Harris så ut til å tiltrekkes markante rollefigurer i mer eller mindre eksentriske produksjoner, og utover 60-tallet så man han blant annet mot Monica Vitti i Michelangelo Antonionis Red Desert (1964), mot Charlton Heston i Sam Peckinpahs Major Dundee (1965), mot Max von Sydow og Julie Andrews i Hawaii (1966) og ikke minst som Kong Arthur i musikalen Camelot (1967). For sistnevnte vant han Golden Globe for beste skuespiller. For nordmenn vil Harris dette tiåret likevel huskes best som den norske motstandsmannen Knut i den norskpatriotiske krigsfilmen The Heroes of Telemark (1965). Slutten av 60-tallet ble avsluttet med suksess på et helt annet område da han gjorde Jimmy Webbs sang MacArthur Park til allemannseie på det klassiske albumet A Tramp Shining. I tillegg til skuespiller ble Harris raskt i mindre kretser en av de mest populære skuespiller/sangerne filmbransjen hadde fostret. Han fikk pleiet sangstemmen atskillig mer da han senere medvirket i den enormt populære Broadway-oppsetningen av nevnte Camelot.

70-tallet begynte blandet, med tittelrollen i det britiske eposet Cromwell. Til dags dato diskuteres det fortsatt hvorvidt Harris var glimrende i rollen som den fryktede "Lord Protector of England" eller om regissøren gjorde et totalt bomskudd. Uansett vant Harris skuespillerprisen i filmfestivalen i Moskva. Han så ut til å sky unna kommersielle filmer og karrieren virket allerede på hell da westernfilmen A Man Called Horse dukket opp samme året. Her spilte han den britiske aristokraten John Morgan som blir tatt til fange av siouxindianere og omsider ender opp som deres respekterte leder. Filmen kan best beskrives som en brutalt realistisk 70-tallsversjon av Danser med ulver og ble en stor publikumssuksess. Harris gjentok denne, sin kanskje mest populære rolle, i to underlegne oppfølgere i 1976 og 1982.

70-tallet var et merkelig tiår for Harris. Han medvirket i filmer som i ettertid har blitt anerkjent som noen av de beste i sin sjanger, samtidig som han viste seg i flere sære, langtekkelige produksjoner. Mest underholdende var nok den intense thrilleren Juggernaut (1974), hvor han spilte bombeekspert som må lede desarmeringen av syv bomber om bord i cruiseskipet Britannic, og The Cassandra Crossing (1976), en av 70-tallets beste katastrofefilmer. Han spilte også to ganger mot Sean Connery, først i The Molly Maguires (1970) og deretter i Robin and Marian (1976), sistnevnte i birolle som Kong Richard. Han hadde hovedrollen i Orca, en dyster men stemningsfull thriller om en blodtørstig spekkhogger laget for å tjene på samme publikum som gjorde Haisommer til en verdenssuksess, og i 1978 delte han lerret med Roger Moore og drikkekamerat Richard Burton i action/eventyret The Wild Geese. Tidlig på 70-tallet regidebuterte han også, med spillefilmen Bloomfield, hvor han også medvirket på manus. I filmen hadde han selv hovedrollen som en aldrende fotballspiller, og filmen ble både nominert til Golden Globe for beste utenlandske film og Gullbjørnen i Berlin.

Harris' mange merkelige rollevalg på 70-tallet skyldes kanskje drikkingen, for utover tiåert supte han seg stadig dypere inn i selskapet til kollegaer som tidligere nevnte Richard Burton og Peter O'Toole. Eskapadene til disse fargerike drukkenboltene skapte raskt grobunn for en haug myter. De drikkeglade originalene ble uten å overdrive beryktet for å stå med det ene beinet på scenen og den andre i flaska. Denne kombinasjonen var sjeldent noe videre vellykket, og på 90-tallet kunne en tørrlagt Harris dele absurde historier som da han med sin gode venn O'Toole hadde hovedrollen i et teaterstykke i London. De satt begge og koste seg på puben vis-à-vis teateret da det plutselig gikk opp for dem at de skulle vært på scenen for flere minutter siden. Harris ledet an i en ustødig sprint over gata, sjanglet inn i teaterbygget før han trynet ut på scenen og rett i fanget på en forskrekket kvinnelig publikummer, hvorpå han gulpet opp replikken: "Frøken, hvis du tror jeg er dritings, vent til du ser O'Toole!"

Harris nektet aldri for at han ødela flere ekteskap med sin ville livsstil. Han giftet seg første gang allerede i 1957, men forholdet endte i 1969. Verre gikk det utover sin unge kollega Ann Turkel som han var gift med fra 1974 til 1981, perioden da Harris' forhold til alkohol og det glade liv var på sitt mest ubeherskede. Den irske energibunten kunne finne på å gå i butikken for å kjøpe sigaretter, for så å forsvinne i flere uker. Harris kunne selv fortelle om en av disse tapte ukene da han ravet rundt i gatene uten den ringe anelse om hvor han var. Bare dager tidligere hadde han avslørt at kona hadde ansatt en privatdetektiv til å holde ham under oppsikt, og en beruset Harris dro snushanens visittkort opp av lomma og ringte ham fra en telefonkiosk midt på natta. En trøtt privatdetektiv svarte i andre enden hvorpå Harris skrek: "Hallo, dette er Richard Harris! Er det deg kona mi har ansatt for å følge etter meg?" Detektiven stotret frem et sjokkert ja, hvorpå Harris spurte: "Ja, så kan du fortelle meg hvor i helvete jeg er!?"

Tross dette opprettholdt Harris et nært vennskap til sine to eks-koner, og i 1982 hadde kroppen fått nok og han la flaska på hylla. To år senere døde kameraten Richard Burton, mye takket være den ville livsstilen. Omtrent samtidig forsvant Harris fra medias søkelys. En periode var han gjesteforeleser i teaterkunst ved University of Scranton og ble senere æresdoktor ved samme institusjon. I 1985 ble Harris attpåtil adlet av dronning Margrethe av Danmark (!) og fikk senere den katolske ordenen Knights of Malta (tross et liv som sikkert har brutt alle katolske leveregler). På filmlerretet forsvant han nesten helt og holdent, før han i 1990 minnet verden både om sin eksistens og sitt irske opphav med et comeback i Jim Sheridans The Field. Her hadde han en sterk rolle som en aldrende irsk bonde som forsøker å vinne kampen om et åkerområde over en amerikansk forretningsmann. Nesten tredve år etter sitt gjennombrudd i This Sporting Life fikk Harris sin andre Oscarnominasjon. Han tapte til Jeremy Irons, men den tørrlagte iren var igjen et hett navn i Hollywood. I 1992 spilte han mot Harrison Ford i Jack Ryan-thrilleren Patriot Games og samme året var han strålende som britisk revolvermann i Clint Eastwoods mesterlige antiwestern Unforgiven. Siden beriket han blant annet Bille Augusts Frøken Smillas fornemmelse for snø (1997) og Ridley Scotts epos Gladiator (2000) med sitt nærvær.

I sin alderdom høstet Harris den respekten som var fortjent en hver som hadde vært gjennom helvete og overlevd. Ikke overraskende hadde han blitt en mester i anekdoter og gode replikker. Livet og karrieren oppsummerte han som bare Richard Harris kan: "Jeg har gjort 72 filmer i mitt liv og havnet i feil rolle to ganger - som ektemann."

Harris la grunnlaget for en sjeldent suksessfull avslutning på karrieren da han takket ja til rollen som Albus Dumbledore (professor Humlesnurr), rektor på trollskolen Hogwart (Galtvort) i spillefilmene om Harry Potter. Han takket opprinnelig nei, av frykt for å ende opp som Alec Guinness, som etter engelsk filmhistories kanskje største skuespillerkarriere endte opp med å bli assosiert ene og alene til Obi Wan Kenobi-rollen av millioner av Star Wars-fanatikere. Harris måtte likevel ta rollen, etter at hans 11 år gamle niese truet med å aldri prate med ham mer hvis han sa nei. Harris tjente godt på rollen som han rakk å fremføre i de to første filmatiseringene av totalt syv Harry Potter-bøker. Hvordan han nå skal erstattes i de gjenværende filmene er for tidlig å si. Harris' frykt var i hvert fall ikke ubegrunnet. Etter nyheten om hans bortgang gikk store - såkalte seriøse - media som VG og Dagbladet til det forutsigbare, respektløse skritt å knapt nevne hans store karriere, ene og alene på grunn av hans delaktighet i barnas pengemaskin nummmer én, Harry Potter. Det er ille nok at Richard Harris aldri vant en Oscar.

Han var en skuespiller med de sjeldne kvalitetene som på 90 minutter alene kunne gjøre en ung kinogjenger forelsket i hele filmmediet. Særlig på 70-tallet skilte han seg forfriskende ut fra de amerikanske stjernene med et forheksende temperament og en helt egenartet holdning og karisma. Han kunne ofte alene gjøre gull av gråstein, og hans spesielle væremåte var ofte minst like berusende som alkoholen han tidligere selv gikk hånd i hånd med. Han var så absolutt ingen svigermors drøm, men som en kvinnelig fans skrev på sin hjemmeside: hans røffe trekk gjorde ham bare mer attraktiv, og han var så full av talent at han knirket i leddene!

Det er nesten et mirakel at Richard Harris i det hele tatt levde til å bli 72. Den ville livsførselen hadde unektelig satt sine spor. På en dårlig dag kunne han se tyve år eldre ut enn han var, men da det i oktober 2002 ble avslørt at Harris ble behandlet for kreft trodde de fleste innerst inne at han også skulle klare brasene denne gangen. Hva var en kreftsykdom mot noen som hadde klart å drikke Richard Burton under bordet?

Etter eget utsagn var Harris likegyldig til berømmelse. Han ga rent ut faen i om noen kom til å huske ham for noe som helst. Noe av et paradoks fra en filmstjerne som førte den type livsstil legender skapes fra. Minnet av skuespilleren, regissøren, sangeren og personligheten Richard Harris vil nok overleve de fleste av oss som i dag sørger hans bortgang.

Skrevet av Geir Jardar Olsen, FilmListen.no

Se også:

For at siden skal fungere optimalt Må javascript være slått på.
Du kjører en svært gammel versjon av nettleseren. For at siden skal fungere optimalt bør du oppgradere til nyeste versjon.