Klart for fransk sexbombe

Denne uken kommer den franske bokbomben «Knull meg» i norske butikker. Samtidig frigis filmversjonen – som ennå er forbudt i Frankrike.

Bare tittelen «Knull meg» er nok til å sette kirkekaffen i halsen. Det var det også mange som gjorde da filmen kom i Frankrike for fire år siden. Først ble den tillatt – for deretter å bli omsensurert etter iherdig lobbyvirksomhet fra den høyre-kristelige bevegelsen Promovoir med sterke bånd til Le Pens parti Nasjonal Front. Resultatet var at filmen kun ble tillatt vist i pornografiske kinoer.

Denne uken kom boken på norsk samtidig som filmen er frigitt her til lands. Debatten om hvorvidt dette er porno eller ikke har rast i land etter land. Forfatteren av boka, Virginie Despentes, som også har regissert filmen sammen med Coralie Trinh Thi, mener selv den er et spark til det samfunnet hun er vokst opp i.

Hun har selv, i likhet med de to kvinnene som spiller hovedrollene, bakgrunn fra prostitusjonsmiljøet. Det uvanlige er at filmen bruker de prostituerte og putter dem inn i en seriøs film. «Dermed ødelegger du forestillingen om at de er seksuelle leketøy. De er mennesker av kjøtt og blod og i filmen møter vi dem som levende vesener», sier hun i et intervju med The Observer.

Kjøtt og blod er det da og også rikelig med i filmen. Historien handler om to jenter, Nadine og Manu. Den evne er prostituert, den andre har bakgrunn fra filmbransjen – med karriere som pornostjerne. De har også begått hvert sitt drap. Tilfeldigheter gjør at de møtes og utvikler en form for vennskap. Sammen legger de ut på biltur, som utarter til en nærmest endeløs orgie av sex, vold og drap.

Ytre sett skiller den seg lite fra mange andre road-movies hvor mennesker skytes og kvinner voldtas. Men dette er avgjort ingen Hollywood- versjon. Både regissør og skuespillere har selv vært voldtatt og kjenner prostitusjonsmiljøet fra innsiden. Selv sier Virginie Despentes at voldtekt i seg selv er forferdelig, men at det ikke er hun som har funnet det opp – så hvorfor pynte på det?

Voldtektsscenen blir nærmest for en hevn å regne. Etter den i seg selv sterke voldtekten konstater hovedpersonen Manu at jo, hun er fremdeles i live. Så tenker hun: «Det er som når du parkerer en bil i en drabantby. Du sørger for at det ikke ligger igjen noe verdifullt inne i den, for du kan ikke forhindre noen i å bryte den opp. Jeg kan ikke forhindre idiotene i å komme seg inn i fitta mi, men jeg har ikke latt det ligge igjen noe verdifullt i den...»

Tonen er med andre ord røff, men ikke uten en snev av ironi. Mens den første delen av historien mye dreier seg om sex og dop, er det først et stykke ut i handlingen, når de to jentene har lagt ut på sin ville ferd, at det plaffes i vilden sky. Ofrene er ikke bare menn, men også kvinner og barn – og det virker mer eller mindre tilfeldig hvem som rammes og man får følelsen av å bevege seg inn i en uvirkelig tegneserieverden.

Reaksjonene i Frankrike etter premieren lot ikke vente på seg, og de fleste var negative. Le Monde, for eksempel, mente at det var en «syk» film. Le Nouvel Observateur mente at det var en film som kastet sex i ansiktet på folk og solgte blod og gørr. Da filmen ble vist under filmfestivalen i Cannes 2000, var det flere som forlot kinosalen i ren avsky. I den andre leiren var det noen få, men entusiastiske røster som roste den. Time Magazine, for eksempel, inkluderte filmen på sin liste over årets 10 beste filmer i 2000 og erklærte det som en sterk, seriøs og original film.

Historien har uansett vakt sterke reaksjoner i land etter land – og nå står altså Norge for tur.


Se også:

For at siden skal fungere optimalt Må javascript være slått på.
Du kjører en svært gammel versjon av nettleseren. For at siden skal fungere optimalt bør du oppgradere til nyeste versjon.