Rinko Kikuchi og Ken’ichi Matsuyama i Norwegian Wood

Laget sin egen Norwegian Wood

– Film er en måte å gjøre våre livserfaringer mulige å holde ut. Livet er erfaringer, noen av dem brutale. For meg er målet med kunst å få folk til å se skjønnheten i sine egne liv, også i lidelsen, og gi det mening.

Det sier Tran Anh Hang (48), verdenskjent regissør som debuterte i 1993 med " Duften av grønn papaya om morgenen".

Den ga ham en Oscar-nominasjon og to høythengende priser i Cannes. Nå er han tilbake – etter en lang filmpause og en blodig thriller – med sin filmatisering av Haruki Murakamis angivelig ufilmbare roman " Norwegian Wood".

Norwegian Wood (2011)
Norwegian Wood (2011)

TOK TID

Tran Anh Hang filmatiserte ikke bare en introspektiv roman. Den vietnamesisk-franske regissøren tok også for seg et japansk nasjonalikon. Selv trekker han bare på de smale skuldrene og fastslår:

– Det spiller ingen rolle. Film er et språk i seg selv. Men atferden til karakterene må stemme; for meg måtte filmen spilles inn i Japan når boken foregikk der.

Det er fem år siden han leste boken. Men han er nøye med ikke å gi Murakami skylden for tiden det tok:

– Han hadde to ønsker. Han ville lese manus og han ville vite budsjettet. Først da ville han gi oss rødt eller grønt lys. Det var vi som brukte tid, særlig det å finne penger tar tid. Særlig når det er filmer som mine, sier Tran Anh Hang. Som altså fikk ja.

På spørsmål om hvordan han gjør historien til sin, svarer han:

– Det er ikke bare romanen som du bearbeider til film, du bearbeider også følelsene du selv hadde da du leste boken. Dét blir det personlige.

Filmens hovedperson er den unge studenten Watanabe, som i Tokyo på 60-tallet preget av studentopprør faller for to høyst ulike unge kvinner; den ustabile, forstyrrede Naoko, den avdøde kameratens kjæreste, og den utadvendte, rettfremme Midori.

– EN BESETTELSE

Watanabe slites mellom de to – og denne kampen er også mellom fortiden og fremtiden, døden og livet. Mens Watanabe er den tause, stormer kvinnene mer.

– Han er som den følsomme overflaten som tar imot kvinnenes følelser og hører på dem. Man ser hva slags mann han vil bli senere, en vakker karakter, der hans venn bare hører på sine lyster, sier Tran Anh Hang – som ler høyt, for første gang, når vi spør ham om denne manns hang til å skulle hjelpe.

Norwegian Wood (2010)
Norwegian Wood (2010)

Det er det mest spennende for en mann. Det er først når Watanabe føler at han har reddet en annen kvinne i stedet at han kan gå videre i livet sitt, forklarer han.

Handlingen veksler mellom storbyen og sanatoriet ute i skogen der Naoko bor. Naturen spiller en viktig rolle, sier regissøren:

– Det skal gjenlyde av det som skjer inni karakterene, gi vinger til følelsene.

Han har selv funnet frem til locations, "ingen kan gjøre det for meg", sier han. Samtidig går han også nær, svært nær, ansiktene til sine skuespillere.

– Jeg har en idé om å bruke ansiktene deres som landskap. Det, og at de snakker lavt, gir en intimitet.

FØLELSE AV INTIMITET

Norwegian Wood (2010) Også filmens lyd er han brennende opptatt av. Tran Anh Hung valgte Jonny Greenwood, fra Radiohead som gjorde filmmusikken til "There Will Be Blood". For også musikken skulle gjenspeile karakterenes følelsesmessige tilstand, forklarer han.

– Lyden er mer enn viktig. Lyd gir filmen dens smak. Studentdemonstrasjonene som foregår rundt Watanabe er for komplekse til å forklare, og publikum blåser i dem likevel, men jeg trengte dem som lydkulisse. Bråket derfra sto i kontrast til neste, tause scene, noe som gir publikum en følelse av intimiteten mellom Watanabe og Naoko i parken der det er stille.

For det Tran Anh Hung vil, er å formidle følelsene til publikum.

– Kunst spør deg ikke om din mening, men går bare rett inn i deg. Publikum som ser en film vet det kanskje ikke selv der og da, men de har følt det – bevisst eller ubevisst. Derfor behøver ikke alle ting sies eller vises.