Lørdag deltar Östlund på seminaret «There is a fine line between fact and fiction» på Filmens Hus i Oslo som arrangeres i forbindelse med den 5. europeiske dokumentarfilmfestivalen Eurodok 2006 som startet 23. mars og avsluttes 29. mars.

– Jeg er smigret over at «Gitarmongo» vises på en dokumentarfilmfestival. Jeg har etterstrebet at den skal være så realistisk som mulig, slik at publikum skal være usikre på hvor den skal sjangerplasseres, sier han til Film- og TV-bladet Rushprint.

Han forklarer at han ikke bruker håndkamera, men i stedet stiller det opp langt unna. Slik fanger han et utsnitt av virkeligheten, som skal oppfattes ennå virkeligere enn virkeligheten selv.

– Det er på mange måter mindre skille mellom fiksjon og dokumentar enn før. Jeg opplever fiksjonen som mye ærligere, ved at den viser at film er en oppdiktet verden. Dokumentarfilmen gir inntrykk av å ikke være det, mener Östlund.


Fruktbar kollisjon

Han mener kollisjonen mellom fiksjonen og dokumentaren er fruktbar.

– Hvis jeg var interessert i at filmen bare skulle oppleves som en dokumentar, ville jeg gjort som i dokumentarfilmen «Låt dom andra sköta kärleken» (2000), der jeg brukte håndholdt kamera og filmet meg selv i et speil. I «Gitarmongo» ville jeg leke med forutsetningene ved å la sjangrene kollidere.

Östlund sier filmen er litt for perfekt til å være tilfeldig og at det ikke er lett å plassere den. Dermed må publikum reflektere og bli mer aktive.

– Fiksjon er en trygg sjanger å se på, og man vet for eksempel at ingen blir skadet. Derfor slapper man av og er ikke like aktiv som i en dokumentar. Den nerven man får fra undringen over at noe eventuelt kan skje, er jeg veldig interessert i.


Slår tilbake

Både i hjemlandet og i Norge blir han kritisert for manglende visjon.

– Jeg har mange intensjoner. Men jeg har provosert mange i Sverige som ikke opplever noen intensjoner. De vil helst ha et budskap eller at man viser visse typer forhold om det som er moralsk riktig. Jeg har fått mest kritikk fordi filmen heter «Gitarmongo». Foreldre som har barn med Downs syndrom liker ikke bruk av ordet «mongo».

Östlund mener såkalte avvikende mennesker stort sett behandles med forakt i film.

– Avvikende mennesker, som for eksempel utviklingshemmede, spilles av Sean Penn for eksistensgodtgjørelse. Og man skal få sympati med gode egenskaper som at de spiller klassisk piano eller lignende. De får ikke være avvikende som de er – og det mener jeg er foraktfullt mot avvikende mennesker.


Siste film

Östlund sier at hans neste film, med arbeidstittelen «De ofrivilliga», blir hans siste.

– Den vil være i samme episodiske stil som «Gitarmongo», men den vil følge fem forskjellige handlinger. Det vil være litt mer utvikling, men hvert eneste øyeblikk skal være av interesse. Det blir min siste film, sier han.

«Gitarmongo» ble påbegynt i 2001 og er ferdig nå. Den neste vil være ferdig i 2008-2009.

– Det tar lang tid og er slitsomt å lage lang film. Det er ikke penger det går på. Etter det vil jeg drive med produksjonsselskapet mitt, forteller Ruben Östlund.