Iselin, Mahsa og venninnene deres viser hvordan det er å være jente i Norge i dag i den nære og ærlige dokumentaren "Jenter". For det er kanskje de tøffeste jentene, de som har sett og hørt det meste, som jobber hardest med å finne seg selv. Da er det godt å ha venninner. Eller?
Del omtalen:
Tett omslynget og i nesten like hoftebukser vandrer de nedover skolekorridoren, bommer sigaretter av hverandre og snakker foraktfullt om alle "sossevrak" de passerer.
Mahsa og Iselin går begge på Ruseløkka ungdomskole, og de er blant de tøffe jentene, de som går i bresjen, som tester ut gutter, festing og drikking før de andre. Men Mahsa og Iselin driver fra hverandre, og må prøve å finne seg selv uten den andre å støtte seg til.
Rebellen Mahsa sliter med dårlige karakterer og skulker, og tar ut sinnet sitt på lærerne og kjæresten. "Jeg tar stolen og kliner den i trynet på deg, du vet jeg gjør det", skriker hun til en lærer som ikke vil la henne forlate timen. Samtidig trekker Iselin seg inn i seg selv, og søker tilflukt i mørket hos kompisen Mo.
I kretsen rundt Mahsa og Iselin er det andre jenter som er like rå og frampå, men også søkende og utilpasse på hver sin måte. Venninnene forteller hverandre de seksuelle hemmelighetene andre har betrodd dem, hermer etter slurpelydene til gutter som ikke kan kysse og setter sammen opp en liste over hvordan drømmemannen skal være.
Maria klarer ikke å snakke med gutter samme hvor full hun er. Og Pia har problemer med den nye kjæresten. Det handler om hvem som har klina med hvem, hvem som veier mest og hvilke lærere som spiser hjernen din. Jentene koser og klemmer, forteller hverandre om kjærlighetssorg og festroting og står sammen mot det fryktede horestempelet guttene deler ut.
Men fellesskapet kan også virke som en tvangstrøye, og når Iselin ikke lenger føler for å dele alt med venninnene, oppdager hun hvordan forståelsen raskt forsvinner.
Den tette og ærlige dokumentaren Jenter viser én av mange måter å være jente på i Norge i 2006. Gjennom halvannet år har filmskaperne fulgt jentegjengen ved ungdomsskolen, og vunnet deres tillit slik at de har latt kamera følge seg gjennom dagene, på skolen, på fest og i personlige samtaler på jenterommet, og gitt et åpent, sårt og ekte bilde av hvordan de har det på dette stadiet i livet.
Jentene er tidvis så beintøffe at vi rygger unna. Det er her vi finner denne filmens kanskje største styrke, nemlig at den ikke viker med blikket.
Over to hundre timer med film er redigert ned til 75 minutter, som viser utsnitt av jentenes hverdag uten at noen voksen stemme blander seg inn i fortellingen. Dette er jentenes egen historie, på godt og vondt. Det er en historie om fortrolighet, forelskelse, aggresjon og usikkerhet.
En film om kampene som kan foregå inne i en femten år gammel jente - jenter som det for mange er fristende å avspise som frekke og provoserende.
Om regissøren
Hanne Myren er i 1973 og vokste opp på Harestua på Hadeland, 4 mil nord for Oslo. Da Hanne var 19 reiste hun til Oslo og fikk seg nye venner. Tre år senere grunnla hun produksjonsselskapet Medieoperatørene sammen med seks av de nye vennene sine. Som medeier har hun siden den gang vært involvert i de fleste av selskapets produksjoner, enten som klipper, produsent eller regissør.
Hanne står bak dokumentarseriene "Vi som ventet på 90-tallet" og "Fortellinger om oss" som co-regissør for NRK. Hun har produsert til sammen 20 dokumentarer og kortfilmer, blant annet "Mannen som elsket Haugesund", "Hvor lykkelig går det an å bli?" og "Sandmann - historien om en sosialistisk supermann".
"Jenter" er Hanne Myrens første kinofilm.
