I hovedrollene finner vi Mick Jagger, Keith Richards, Charlie Watts og Ron Wood, med andre ord - Rolling Stones, verdens største rock'n'roll-sirkus! Og bak kameraet - en av verdens mest sagnomsuste, prisbelønte og ikke minst dyktige regissører - Martin Scorsese. Kombinasjonen er dynamitt!
Del omtalen:
I denne dokumentarfilmen er Scorsese med bandet på konsert og viser verden Rolling Stones slik de ikke har vært sett tidligere. Filmen er innspilt på det berømte Beacon Theatre i New York City høsten 2006.
Det er vanskelig å overvurdere viktigheten av Rolling Stones i et rockhistorisk perspektiv. Bandet som ble dannet i London i 1962 destillerte utrolig mye av musikken som kom før dem, og har øvd en ufattelig innflytelse på mye av den musikken som har kommet etter. Det er ikke mange musikere i noen som helst genre som kan opparbeide seg en slik status. Stones står fjellstøtt midt i musikkhistorien.
Platene bandet ga ut i årene 1964 til 1972, frem til og med Exile On Main Street, regnes som helt essensielle, ikke bare for å forstå datidens musikk, men også for å forstå selve epoken. Med sin sterke interesse for amerikansk blues og R&B, klarte Stones å formidle musikk som i all hovedsak var ukjent for det hvite Amerika, og for den saks skyld resten av verden. Og selv om Rolling Stones aldri var noe politisk band, var deres besettelse for afrikansk-amerikansk musikk - fra Robert Johnson, Muddy Waters og Howlin' Wolf til Chuck Berry, Marvin Gaye og Don Covay - en besettelse som traff en nerve i den amerikanske borgerrettighetsbevegelsen. Om Stones ikke hadde gitt ut flere plater etter 1965 ville bandet likevel vært legendarisk.
Den gang ble Stones - vokalist Mick Jagger, gitaristene Keith Richards og Brian Jones, bassist Bill Wyman og trommeslager Charlie Watts - synonymt med den opprørske tidsånden. Sanger som "(I Can't Get No) Satisfaction", "Street Fighting Man", "Sympathy for the Devil" og "Gimme Shelter" fanget opp volden, frustrasjonen og kaoset som preget siste halvdel av 60-årene. For Stones handlet det ikke om "peace and love", på mange måter oppfattet de psykedelia og storøyd utopianisme som forvirrende og tåpelig. Stones var - og er det fremdeles - tøffe pragmatikere.
Det kreative overskuddet bandet viste i overgangen mellom 60- og 70-tallet resulterte i en platerekke som savner sidestykke. Beggars Banquet (1968), Let It Bleed (1969), Sticky Fingers (1971) og Exile on Main Street (1972) dukker regelmessig opp på lister over tidenes beste plater. Brian Jones døde mens bandet spilte inn Let It Bleed og ble erstattet av Mick Taylor som tilførte et element som ikke hadde vært der tidligere og hjalp bandet å utvikle seg i nye musikalske retninger.
Derfra og frem til i dag har Rolling Stones vært en urokkelig kraft. Bandet har stått i mot angrep fra alle slags trender og musikalske genre, og er den dag i dag det band i verden med høyest konsertinntekter. I 1975 ble Mick Taylor byttet ut med Ron Wood, og dermed kom nye klassiske album som Some Girls (1978) og Tattoo You (1981). Mens 80-tallet neppe kan kalles bandets sterkeste periode, reiste de kjerringa på slutten av tiåret med Steel Wheels (1989) og har siden laget sterke album som Voodoo Lounge (1994), Bridges to Babylon (1997) og A Bigger Bang (2005).
Mest av alt har imidlertid Rolling Stones satt en standard for konsertopptredener gjennom årenes løp. Da bandet ble introdusert på 1969-turneen sin som "the greatest rock and roll band in the world", var det på bakgrunn av liveshowene. Opptredenene ga bandet et usedvanlig rykte alt i de tidligste årene, og det ble ikke svakere med årene.
Siden 1989 har bandet turnert med få års mellomrom til ekstatisk respons, både blant publikum og anmeldere. Bassisten Darryl Jones erstattet Bill Wyman i 1994 og ga bandet et nytt energiløft. Rolling Stones på en konsertscene handler om en forpliktelse til tanken om at det er opptredenene som virkelig holder liv i et band. Og si hva du vil, er det mulig å finne et mer hardtarbeidende band, et band som går mer i opp i rock'n'roll-sirkuset enn Rolling Stones, skal du lete lenge!
Regissør MARTIN SCORSESE fikk omsider sin første Oscar med The Departed (2006). Blant hans mange andre banebrytende og legendariske filmer, kan vi nevne Mean Streets, Taxi Driver, Goodfellas, Gangs Of New York, The Last Temptation Of Christ, Raging Bull, The Color Of Money, Cape Fear, Kundun, Casino, The Age Of Innocence, New York, New York og The Aviator. Han har også laget konsertfilmen The Last Waltz med The Band og dokumentarfilmen No Direction Home om Bob Dylan, i tillegg til å stå bak dokumentarserien Martin Scorsese Presents: The Blues.
