Vals med Bashir
Premiere kino: 20.02.2009
Råsterkt om krigens meningsløshet
Del omtalen:
En sen natt i en bar, forteller en gammel venn av regissør Ari Folman ham om et gjentagende mareritt. Hver natt blir han jaget av 26 illsinte hunder. Alltid samme antall. De to mennene er enige om at dette må ha noe å gjøre med deres tid i den israelske hæren 25 år tidligere. En tid Folman har fortrengt nesten alle minner om.
Han bestemmer seg for å gjenskape de dramatiske begivenhetene. Gjennom å intervjue gamle venner, medsoldater, journalister og akademikere fylles bildet av hans tid som soldat under krigen i Libanon og massakrene i de palestinske flyktningleirene Shatila og Sabra i 1982 der ca 2000 sivile ble drept.
Folman benytter en banebrytende fortellerform ved å bruke animasjon på en dokumentarisk historie. En genial måte å presentere regissørens fortrengte krigstraumer på. Det skaper en distanse, samtidig som det gjør filmen ennå mer personlig og poetisk. En rystende beretning om krig og minner.
PUBLIKUMSPRISEN på Film fra Sør 2008
FREDSPRISEN Tromsø Internasjonale Filmfestival 2009
Vinner av GOLDEN GLOBE Beste fremmedspråklige film
OSCAR-NOMINERT Beste fremmedspråklige film
"WALTZ WITH BASHIR is an extraordinary, harrowing, provocative picture. We staggered out of the screening in a daze." - The Guardian
*****
Aris vals med meg
Av Rania Maktabi, statsviter Høgskolen i Fredrikstad
Når gikk det opp for meg at urolighetene som omga meg som 11-åring i Libanon anno 1975 etter hvert skulle stå fram med all sin grufulle sannhet som en borgerkrig? Når begynte de voksne å bruke K-ordet på galskapen som grep om seg i min fødeby Beirut?
Slike retrospektive spørsmål dukker opp etter å ha sett VALS MED BASHIR.
Vi har nesten ingenting felles, regissør Ari og jeg, bortsett fra to ting: Vi er jevngamle, og vi har opplevd krig. Opplevelsen av krig hos ham og meg er ulik, men den setter likevel uutslettelige spor som krysses på det mest bisarre i denne åpenbaringen av en film. Så privat og personlig. Så universell og inkluderende at jeg lett blir innlemmet i filmskaperens psyko-historiske trådnøsting.
Hverken Ari eller jeg hadde fylt 20 år i september 1982 da vi, på hver vår side av kloden, skulle få vite om massakrene i de palestinske leirene Sabra og Shatila. Han var i Beirut som israelsk soldat, men måtte likevel søke hjelp fra kamerater et kvart århundre etter for å minnes hva og hvordan ting skjedde. Det er denne gåtefulle ferden som danner filmens kjerne.
Jeg fikk nyhetene som fersk student i Molde. Jeg holdt avisen med krigstypene SABRA. Hvorfor var akkurat denne delen av Beirut nyhetsoverskrift?
Sabra er den siste biten av...
Adressa
Aftenposten
Side2
