Råsterkt om krigens meningsløshet
Del omtalen:
En sen natt i en bar, forteller en gammel venn av regissør Ari Folman ham om et gjentagende mareritt. Hver natt blir han jaget av 26 illsinte hunder. Alltid samme antall. De to mennene er enige om at dette må ha noe å gjøre med deres tid i den israelske hæren 25 år tidligere. En tid Folman har fortrengt nesten alle minner om.
Han bestemmer seg for å gjenskape de dramatiske begivenhetene. Gjennom å intervjue gamle venner, medsoldater, journalister og akademikere fylles bildet av hans tid som soldat under krigen i Libanon og massakrene i de palestinske flyktningleirene Shatila og Sabra i 1982 der ca 2000 sivile ble drept.
Folman benytter en banebrytende fortellerform ved å bruke animasjon på en dokumentarisk historie. En genial måte å presentere regissørens fortrengte krigstraumer på. Det skaper en distanse, samtidig som det gjør filmen ennå mer personlig og poetisk. En rystende beretning om krig og minner.
PUBLIKUMSPRISEN på Film fra Sør 2008
FREDSPRISEN Tromsø Internasjonale Filmfestival 2009
Vinner av GOLDEN GLOBE Beste fremmedspråklige film
OSCAR-NOMINERT Beste fremmedspråklige film
"WALTZ WITH BASHIR is an extraordinary, harrowing, provocative picture. We staggered out of the screening in a daze." - The Guardian
*****
Aris vals med meg
Av Rania Maktabi, statsviter Høgskolen i Fredrikstad
Når gikk det opp for meg at urolighetene som omga meg som 11-åring i Libanon anno 1975 etter hvert skulle stå fram med all sin grufulle sannhet som en borgerkrig? Når begynte de voksne å bruke K-ordet på galskapen som grep om seg i min fødeby Beirut?
Slike retrospektive spørsmål dukker opp etter å ha sett VALS MED BASHIR.
Vi har nesten ingenting felles, regissør Ari og jeg, bortsett fra to ting: Vi er jevngamle, og vi har opplevd krig. Opplevelsen av krig hos ham og meg er ulik, men den setter likevel uutslettelige spor som krysses på det mest bisarre i denne åpenbaringen av en film. Så privat og personlig. Så universell og inkluderende at jeg lett blir innlemmet i filmskaperens psyko-historiske trådnøsting.
Hverken Ari eller jeg hadde fylt 20 år i september 1982 da vi, på hver vår side av kloden, skulle få vite om massakrene i de palestinske leirene Sabra og Shatila. Han var i Beirut som israelsk soldat, men måtte likevel søke hjelp fra kamerater et kvart århundre etter for å minnes hva og hvordan ting skjedde. Det er denne gåtefulle ferden som danner filmens kjerne.
Jeg fikk nyhetene som fersk student i Molde. Jeg holdt avisen med krigstypene SABRA. Hvorfor var akkurat denne delen av Beirut nyhetsoverskrift?
Sabra er den siste biten av skoleveien jeg passerer daglig. Jeg vet at den kalles for "flyktningleir" men ser egentlig ikke grensen mellom leiren og andre fattige deler av byen. Jeg ser skur laget av utskjærte oljetønner som står tett i tett mellom vakre pinjetrær. Det er vel det som gjør den til en leir, tenker jeg, at det er trær der, at det ligner på en skog? Jeg ser barn uten sko, alltid med hullete klær. Noen av dem klatrer opp murveggene som omkranser skolegården min og titter på oss leke, og jeg lurer: bryr de seg ikke om glasskårene som er murt inn for å hindre dem i å klatre opp?
"De" er palestinske flyktninger, opptil 350.000 av dem, ufrivillige gjester siden 1948 hos nær fire millioner libanesere. Landets "untouchables" og roten til alt ondt før og etter den femten år lange borgerkrigen som sluttet i 1990, men som vedvarer på andre måter. Slik ser mange libanesere på palestinerne. Det er denne oppfatningen jeg vokser opp med og som farger min tidligste forståelse av den israelsk-arabiske konflikten.
År senere innser jeg at denne konflikten er en sammensatt tragedie som dreier seg om en hel rekke konflikter. Hver av dem med sin agenda og sin logikk. Et hovedfag i statsvitenskap hjelper litt på ignoransen. Men den viktigste dannelsen får jeg på to måter: gjennom å reise i Midtøsten og møte mennesker ansikt til ansikt. Og gjennom å se fabelaktig stor kunst. VALS MED BASHIR er stor kunst, og den er fabelaktig i ordets doble betydning.
******
Historisk bakgrunn: BASHIR GEMAYEL, ARIEL SHARON OG MASSAKREN I SABRA OG SHATILA
I juni 1982 invaderte den israelske hæren Sør-Libanon etter at Israels nordlige byer i årevis var blitt bombardert fra libanesisk territorium. De israelske myndighetenes opprinnelige plan var å okkupere en 40 kilometers sikkerhetssone i Libanon for å "utrenske" området som var innen rekkevidde for de palestinske rakettene mot Israels nordlige byer. Den israelske forsvarsministeren den gangen, Ariel Sharon, utarbeidet en fantasifull og ambisiøs plan: å okkupere Libanon helt fram til Beirut, inkludert Beirut, og å innsette hans kristne allierte, Bashir Gemayel, i stillingen som Libanons president. Målet var å utslette trusselen mot staten Israel fra nord og å utvide fronten mot Syria. Sharon og ledende militære var i realiteten de eneste som kjente til denne planen. Mens de israelske myndighetene bare hadde godkjent en operasjon som gjaldt de 40 kilometrene, ga IDF (det israelske militæret) full gass hele veien mot Beirut. I august 1982 lå IDF stadig i utkanten av Beirut og ventet på ordre om å trenge inn i byen
Samtidig ble det undertegnet en avtale som ville sikre at palestinske geriljasoldater kunne evakueres fra Beirut på skip til Tunisia. Til gjengjeld skulle IDF avvikle trusselen om å trenge inn i byen. Samme uke ble Bashir Gemayel, øverstkommanderende for den kristne militsen, "falangistene", valgt til president i Libanon. Gemayel ble ansett for å være en usedvanlig karismatisk, mondén og vakker ung mann, grenseløst tilbedt av alle de kristne militssoldatene og deres familier, såvel som av israelske ledere.
Mens han holdt en tale i falangistenes hovedkvarter i Øst-Beirut, ble Bashir Gemayel drept i en kraftig eksplosjon. Til denne dag er det ukjent hvem som var ansvarlig for attentatet. Samme ettermiddag trengte israelske tropper inn i et område i Vest-Beirut som for det meste var befolket av palestinske flyktninger, og de omringet flyktningeleirene Sabra og Shatila. Henimot kvelden tok store falangiststyrker seg fram til området, drevet av et dypt ønske om hevn etter drapet på deres elskede Bashir Gemayel. Da natten falt på, gikk falangiststyrker inn i flyktningeleirene Sabra og Shatila, med hjelp av lysgranater fra IDF. Den erklærte hensikten for de kristne styrkene var å renske leirene for palestinske geriljasoldater. Men det var så å si ingen palestinske geriljasoldater igjen i leirene siden de var blitt evakuert på skip til Tunisia to uker tidligere. I to hele dager kunne man høre lyden av skudd og kamper fra leirene, men det var først den tredje dagen, den 16. september, da panikkslagne kvinner myldret rundt de israelske troppene utenfor leirene, at man skjønte hva som var skjedd:
I tre dager massakrerte de kristne troppene de som holdt til i flyktningeleirene. Menn, kvinner, eldre og barn ble drept med gruoppvekkende råskap. Til denne dag er det eksakte tall på ofre ukjent, men det blir anslått til 3000.
Nyheten om massakren sjokkerte hele verden og en spontan protest fra hundretusener av israelere tvang de israelske myndighetene til å oppnevne en offisiell granskingskommisjon som skulle klargjøre hvilket ansvar israelske politikere og militære kunne ha. Forsvarsminister Ariel Sharon ble funnet skyldig av kommisjonen for ikke å ha gjort nok for å stanse redslene da han var blitt kjent med massakren. Han ble avsatt fra sin stilling og fikk forbud mot å tjene som forsvarsminister i en ny periode. Dette hindret ham ikke i å bli utnevnt til statsminister i Israel tjue år senere.
