Regissøren av "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår" er tilbake med en ny, makeløs film om kjærlighet og individets plass i verden. Overalt hvor den har vært vist, har "Bin Jip - Tomme hus" vunnet premier og fått selv de mest blaserte filmkritikere til å gå av skaftet i begeistring.
Nå er det vår tur til å få se den nye filmen til en av de mest spennende nålevende filmkunstnerne i verden!
Del omtalen:
En ung mann bryter seg inn i folketomme hus. Han stjeler ingenting, han bare lever beboernes liv en tid. Han vasker klærne deres, prøver sengene og tar bilder av seg selv som bevis på at han har vært der.
En dag kommer han inn i et hus som ikke er like tomt som først antatt. Ei kone som blir mishandlet av mannen sin er lydløst tilstede. Undrende følger hun med på hva han gjør, og snart har de en ordløs kontakt. Mannen i huset kommer hjem, og vår venn forstår at han har et ansvar for hennes sikkerhet. Han tar henne med seg fra hus til hus.
Et sted får han juling når eierne brått kommer hjem, et annet finner de et lik de begraver etter alle kunstens regler. Politiet får etter hvert tak i dem, og han blir dømt til fengsel mens hun blir sendt hjem til sin voldelige mann.
Når fengelsstraffen er ferdig sonet, hjemsøker fangen de husene han brøt seg inn i, før han vender tilbake til henne ...
Om filmen
En film der to navnløse hovedpersoner som knapt sier et ord til hverandre er ikke hverdagskost. Ikke desto mindre er det en film alle burde se. Som Kim Ki-Duks forrige film, "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår", er "Bin Jip - Tomme Hus" en film som ikke roper.
Snarere snakker den lavmælt og engasjerende, den er tydelig uten å være entydig og der noen filmer krever mye av tilskueren uten nødvendigvis å gi så mye tilbake, er dette filmen som på mirakuløst vis lar tilskueren gi etter evne og motta etter behov.
Filmens hovedpersoner er altså tause. På denne måten slipper de å lire av seg plattheter, samtidig som de lar filmpublikummet slippe til med egne tanker og erfaringer. Våre engelsktalende brødre og søstre sier at "Actions speak louder than words", og vi kan kanskje legge til at handlinger ofte kan være mer veltalende enn ord.
Filmens hovedpersoner demonstrerer omsorg og kjærlighet i praksis, de har tid til hverandre og til mennesker som trenger dem. De oppfører seg som spøkelser, engler eller hjelpere, men ikke alle de møter vet å forholde seg til deres nærvær. Noen lar dem i fred, andre blir provoserte.
Begge filmens hovedpersoner får oppleve både juling og kjærtegn, og vi i salen får en film som mer enn de fleste andre filmer er både for hjerte og hjerne.
Der filmens handling gjør ord overflødige, gjør filmen et inntrykk som gjør ord fattige. "Bin Jip - Tomme hus" er fort gjenfortalt, men så godt som umulig å skildre på en måte som yter den rettferdighet. Den er oppslukende, og samtidig innbyr den til refleksjon og meditasjon, den er opprivende samtidig som den skaper ro. Den er lett å kjenne seg igjen i, men den er også helt unik.
Om regissøren
Kim Ki-Duk har skrevet manus, produsert og regissert dette mesterstykket av en film. Innspilling og etterarbeid gikk fort, men det er likevel et bemerkelsesverdig fullendt, gjennomfølt og gjennomtenkt verk vi får se.
Kim har studert kunst i Paris, men er i stor grad selvlært som filmskaper. At han er et naturtalent kan kanskje peishylla hans vitne om, der står nemlig prisene og utmerkelsene tett i tett. "Bin Jip - Tomme hus" har høstet lovord på flere internasjonale filmfestivaler, og høstet med seg bl.a. kritikerprisen, den lille Gulløven og prisen for beste regi i Venezia.
Kims produksjon er variert, han har lagd sære kunstfilmer, brutal action som "Coast Guard" og ettertenksomme kammerspill som "Vår, sommer, høst, vinter ... og vår". I det siste har vi også her i Europa fått se deler av Sør-Koreas etterhvert ganske store filmproduksjon. Flere av disse filmene er bemerkelsesverdige kunstverker, og i fremste rekke står Kim Ki-Duks filmer.
