Filmweb
 
 

Play

Regissøren

Svenske Ruben Östlund (født 1974) er både manusforfatter og regissør for Play. Han vant i 2010 Gullbjørnen under filmfestivalen i Berlin for kortfilmen Händelse vid bank (2009), og har tidligere regissert to langfilmer som også har fått god omtale av filmkritikere: Gitarmongo (2004) og De ufrivillige (2008). Play er hans tredje langfilm. Den har vunnet en rekke priser i utlandet, blant annet Publikumsprisen og Den norske fredsfilmprisen under Tromsø internasjonale filmfestival 2012. Östlund mottok i 2012 også Guldbaggen, den høyeste utmerkelsen i svensk film, som beste regissør.

Handlingen

Play er en spillefilm laget med utgangspunkt i en serie ran utført i perioden 2006-2008 i Gøteborg av unge gutter med innvandrerbakgrunn. Gjennom rollespill og avansert trakassering sikret ranerne seg verdisaker fra ofrene. Regissøren har utformet handlingen på grunnlag av intervjuer med ofre, ranere, politi og mennesker i rettsvesenet.

I filmen møter vi fem innvandrergutter som blinker ut ofre blant svenske ungdommer. Spillet starter ved at innvandrerguttene kjører “bror-trikset”, hvor de forlanger at ofrene skal vise fram mobiltelefonene sine. Kravet begrunnes med at en av innvandrerguttene skal ha en bror som er blitt frastjålet sin mobiltelefon, og at man vil sjekke om ofrene har denne telefonen. Det beskyldes de selvfølgelig for å ha, og dermed tvinges ofrene til å bli med innvandrerguttene for å avklare saken i et møte med broren. Denne broren dukker aldri opp. Isteden utsettes ofrene for en rekke påfunn og knep som gjør at de “taper” alt av verdisaker. De svenske guttene utsettes ikke direkte for vold, men derimot for en rekke ydmykende handlinger.

Dramaturgi

Måten en filmhistorie formidles på, kalles et plott. Til grunn for plottet ligger en dramaturgi, som betyr handlingsoppbygning. I Play starter handlingen på et kjøpesenter der innvandrerguttene iakttar to svenske gutter som er ute for å handle. De svenske guttene blir utsatt for “bror-trikset” og må gi fra seg en mobiltelefon. På denne måten blir filmens tema tidlig synliggjort for seerne.

Deretter blinker innvandrerguttene seg ut en ny gruppe, bestående av tre svenske kamerater på handletur. Det er forholdet mellom disse to gruppene det meste av handlingen videre dreier seg om. De svenske guttene klarer ikke å komme unna, og lar seg lede til å bli med på en lengre vandring for å rydde opp i mobiltelefonkonflikten som “bror-trikset” har ført dem opp i. Underveis blir de svenske guttene utsatt for prøvelser og konkurranser der de taper både verdighet og verdigjenstander. Spenningen øker også fordi vi ikke hva som til slutt vil skje med ofrene.

Det er også en liten parallellhandling i filmen, det vil si en handling som foregår samtidig med hovedhandlingen, men på et annet sted og med andre karakterer. Denne handlingen utspiller seg på et tog hvor konduktøren strever med å få fjernet en barneseng som står i veien. Konduktøren henvender seg gjentatte ganger til passasjerene med beskjed om at sengen må flyttes, men han tenker åpenbart ikke på å gi beskjeden på et annet språk enn svensk. Disse scenene viser både manglende handlekraft og manglende forståelse for utfordringer blant voksne i et flerkulturelt samfunn. Barnesengen er forøvrig et krysningspunkt til hovedhandlingen, siden det etter hvert viser seg at den tilhører familien til en av innvandrerguttene.

Filmen har en slags sirkelstruktur, fordi slutten har mye til felles med begynnelsen, bare med motsatt fortegn. Sluttscenen viser en av de svenske guttene fra åpningsscenen som kommer gående sammen med faren sin og en kamerat av faren. Gutten kjenner igjen en av innvandrerguttene som nå sitter alene på en benk sammen med sin mindre bror. Faren til den svenske gutten går bort og forlanger å se innvandrerguttens mobiltelfon, som han hevder gutten har stjålet og dermed skal gi fra seg. Denne konfrontasjon påkaller oppmerksomheten til folk som passerer forbi, derav en svensk kvinne som tar innvandrergutten i forsvar overfor de to svenske mennene. Det oppstår en krangel der mennene hevder de har rett til å ta fra gutten telefonen fordi han er en tyv, mens kvinnen argumenterer med at to voksne ikke kan gå på en innvandrergutt som kanskje ikke har det så lett, på denne måten. Filmen har ingen klar slutt. Her er ingen konklusjon eller happy ending. Som seere må vi tenke igjennom hva vi har sett og prøve å trekke egne konklusjoner.

Karakterframstilling

Play handler først om fremst om grupper og gruppedynamikk, i liten grad om enkeltindivider. Filmen har ingen hovedkarakter, men to av ungdommene skiller seg litt ut fra de andre på sine grupper. Det skyldes at kameraet dveler mer på ansiktene deres, og at vi får vite litt om foreldre og bakgrunn. Den ene av dem er den svenske gutten som er innom morens arbeidsplass før de møter innvandrerguttene. Han er også den eneste av de tre svenske kameratene som gjør noe aktivt for å komme unna overgriperne. Den andre er innvandrergutten som spiller rollen som “forhandler” mellom de to gruppene. Han møter vi også i en kort scene hvor han befinner seg hjemme, og det er hans foreldre som viser seg å eie barnesengen fra togturen i parallellhandlingen.

Disse to karakterene er med i en viktig scene som viser guttene uten gruppetilhørigheten. På ett tidspunkt i handlingen blir nemlig de to gående alene sammen etter at noen eldre ungdommer har angrepet og splittet gruppene deres. De setter seg på en T-baneperrong, og gradvis skjer en tilnærming hvor innvandrergutten sier det er greit om den svenske gutten vil ringe moren sin for å bli hentet. I denne scenen er de bare to vanlige ungdommer som ikke ønsker hverandre noe vondt. Moren til den svenske gutten svarer imidlertid ikke på oppringningen. De blir så innhentet av de andre ungdommene, og trakasseringen fortsetter.

To andre scener tydeliggjør hvordan enkeltindividet forpliktes av gruppetilhørigheten. Når den svenske gutten som er nevnt ovenfor prøver å rømme, blir han hentet inn av den ene kameraten sin som mener de er nødt til å samarbeide med innvandrerguttene. Kameratens selvstendighet er brutt ned og han lar seg passivt utnytte. I en annen scene sier en av innvandrerguttene at han ikke vil være med lenger og drar hjem. Det fører til at han blir banket opp av de andre.

De to gruppene av ungdommer er tydelige motpoler. Den ene består av fem mørkhudete ungdommer med innvandrerbakgrunn, den andre av tre svenske ungdommer – hvor de er lyse i huden og en har asiatisk utseende. Når de svenske ungdommene første gang oppdager at innvandrerguttene er etter dem, foreslår de to hvite guttene at kameraten med asiatisk utseende skal gå bort og spørre innvandrerguttene hva de vil. Gutten lurer på hvorfor i all verden nettopp han skal gjøre det. Han får ikke noe svar, men underforstått skjønner vi at kameratene hans mener han er nærmest til å gjøre det fordi han har en annen hudfarge. Denne scenen minner seerne på hvor lett det kan være å sette folk i båsene “vi” og “dem” basert på hudfarge, og ikke minst: Hvor meningsløst dette er.

Voksne personer er enten fraværende eller uten evne til å fange opp eller gjøre noe med det som utspiller seg blant ungdommene. Unntaket er den svenske kvinnen som på slutten av filmen reagerer når to voksne, svenske menn konfronterer den ene innvandrergutten.

Filmatiske virkemidler

Et gjennomgående filmatisk virkemiddel er bruken av lange tagninger og stillestående kamera. En tagning er et opptak fra man starter til man stopper kameraet. De lange tagningene gjør at bildene dveler lenge på ansikter og situasjoner, og at seerne inntar en betrakterrolle med god tid til å tenke over hva som skjer.

Dialogene i filmen er i stor grad blitt til gjennom improvisasjon. Det gir et naturlig ungdomsspråk og gjør at handlingen virker realistisk.

Tematikk

Filmen tar opp temaer som fordommer og gruppedynamikk. Noen har hevdet at filmen kan føre til økt stigmatisering (negativ stempling) av mennesker med innvandrerbakgrunn, fordi den så tydelig opererer med mørkhudete overgripere på den ene siden, og ofre med hvit hud og svensk bakgrunn på den andre siden. Samtidig er dette skarpe skillet kanskje nødvendig for å synliggjøre hvor lett mennesker plasserer hverandre i bås etter hudfarge.

Etter at innvandrerguttene har fullført spillet sitt, spør en av dem ofrene om hvordan de kunne være så dumme og vise mobiltelefonene sine til en gruppe mørkhudete ungdommer. Denne replikken gjenspeiler hvordan innvandrerguttenes selvbilde er påvirket av fordommer og stigmatisering i samfunnet. Når guttene setter i gang spillet med «bror-trikset», opptrer de således bare i tråd med den oppfatningen de mener folk har av dem fra før av.

Filmen har ikke noe klart budskap. Regissøren har selv hevdet at den «… handler i stor grad om flokkmentalitet og mennesker som flokkdyr. Vi leser ofte en trussel inn i en gruppe vi ikke selv tilhører» (avisen iTromsø, 22.01.2012). Det er nettopp de forestillingene vi har om trusler som filmen konfronterer oss med – og tvinger oss til å tenke gjennom.

Oppgaver til filmen (hvor du kan bruke filmstudiearket):

1. Hva er bakgrunnen for filmens handling?

2. Hva menes med «bror-trikset»?

3. Beskriv i korte trekk filmens dramaturgi. Tegn gjerne en spenningskurve, og plasser inn viktige scener som du mener bidrar til utviklingen av spenningskurven.

4. Pek på likheter og forskjeller mellom filmens begynnelse og slutt.

5. Hva vil det si at filmen slutter åpent, og hvilken funksjon har dette?

6. Hvorfor kan vi si at filmen handler mer om grupper og gruppedynamikk enn enkeltindivider?

7. Redegjør for scener i filmen som viser enkeltindivider i brytning mot gruppetilhørigheten.

8. Hvilken funksjon har scenen der de to svenske guttene spør kameraten sin med asiatisk utseende om å snakke med innvandrerguttene?

9. Hvilket inntrykk får vi av de voksne karakterene i filmen?

10. Pek på sentrale filmatiske virkemidler i filmen, og forklar virkemidlenes funksjon.

11. Hvilke temaer tar filmen opp?

12. Hvorfor har noen vært kritiske til filmen?

13. Hva kan ligge bak at regissøren likevel har lagd den slik han har gjort?

14. Hvilken funksjon har scenen der en av innvandrerguttene spør ofrene om hvordan de kunne være så dumme og vise fram mobiltelefonene sine til en gruppe mørkhudete ungdommer?

15. Hva mener du ligger i tittelen Play?

16. Hva tror du regissøren ønsker å oppnå med filmen?

Videre arbeid med filmen

Samfunnsfag

1. Hva menes med fordommer og stigmatisering?

2. Pek på faktorer som du mener kan skape fordommer og stigmatisering, og på faktorer som kan motvirke dette.

3. Diskuter om Play bidrar til å forsterke eller motvirke fordommer.

4. Hva er en gruppe?

5. Hvilke faktorer mener du bidrar til å holde en gruppe sammen?

6. Hva gjør at noen får en lederrolle i en gruppe?

7. Hva kan ligge bak at mennesker gjør handlinger som del av en gruppe, som de ikke ville gjort som enkeltindivider?

8. Diskuter om de voksne karakterene i filmen kunne opptrådt annerledes.

Norsk og mediefag

1. Skriv en anmeldelse av Play.

Anmeldelsen bør bestå av en

  • tittel - som vekker interesse og får fram et hovedpoeng ved filmen
  • en ingress - som kort sammenfatter inntrykket du har fått av filmen, men som ikke gjentar tittelen
  • en utdypende brødtekst - hvor du kommer inn på regissørens bakgrunn
  • utgangspunktet for filmens handling
  • dramaturgi
  • karakterer og skuespillerprestasjoner
  • sentrale filmatiske virkemidler
  • filmens tematiske aktualitet
  • hvorvidt den kan anbefales publikum
  • terningkast
2. Analyser en scene i filmen som du mener er spesielt sterk eller viktig.

3. Diskuter hvordan mediene både kan forsterke og motvirke fordommer.

Filosofi/etikk

1. Diskuter om overgrepene som begås av innvandrerguttene i Play, kan forsvares med at de oppfatter seg stigmatisert i samfunnet.

2. Diskuter hvilke verdier som er viktige å jobbe for i samfunnet for å motvirke fordommer og stigmatisering.


 

Filmstudieark

Forfatter:Trond Heum
Klassetrinn: [8. - 9. trinn, 10. trinn, Videregående]
Fag: Norsk , Samfunnsfag , Mediefag , Religion, livssyn og etikk
Tema:Individ/gruppe, Oppvekst/familie, Kulturmøter/-konflikter, Tenår/skole og seksualitet, Vennskap/respekt
 

Fakta

Originaltittel:Play (Ruben Östlund)
Regi:Ruben Östlund
Roller:Anas Abdirahman, Sebastian Blyckert, Yannick Diakité, Sebastian Hegmar, Abdiaziz Hilowle, Nana Manu, John Ortiz, Kevin Vaz
Manus:Ruben Östlund
Genre:Drama
Nasjonalitet:Sverige
Språk:Svensk
Produsent:Erik Hemmendorff
Produksjonsselskap:Plattform
Musikk:Saunder Juurians, Danny Bensi
Lengde:1 t. 59 min.
Distribusjon:Arthaus
Produksjonsår:2011
Aldersgrense:11 år
 
 
Filmplakat:

 
 
 
Film & Kino Filmens Hus, Dronningens gate 16, Postboks 446 Sentrum, 0104 Oslo. Tlf: 22 47 45 00 / Faks: 22 47 46 99. Webredaktør: Birgitte Langballe