Filmweb
 
 

True Blood, blodig fantasi

 

Piloten: Strange Love, fra bok til film

Piloten til en serie er den aller første episoden, som brukes for å selge inn en serie til et nettverk eller kanal. Denne ’testepisoden’ danner grunnlag for beslutningen om hvorvidt man skal sette serien i produksjon. Det gjør at pilot-episoden er et godt grunnlag for analyse av serien fordi den er nødt til å være så tydelig, både hva gjelder univers, karakterer og hovedkonflikter.

Synopsis
Åpningen av seriens første episode forteller oss med en gang at ’all is not what it seems’. Vi følger et ungt, urbant, "preppy" par på biltur. Paret stopper ved en kiosk langt ute i ødemarken når de ser et skilt som annnonserer at kiosken har drikken Tru Blood. En tv-sekvens som vises i kiosken gir oss en kort innføring i historikken bak seriens univers: vampyr-forkjemperen Nan Flanigan intervjues om vampyrers rettigheter og hevder at nå som Tru Blood fins er det ingen grunn for mennesker å frykte vampyrer.

Ekspeditøren er en gotisk utseende mann med langt svart hår og masse smykker, som med cajun dialekt later som om han er vampyr og skremmer paret ved å spørre om de ikke vet at New Orleans er vampyrenes mekka? Paret blir skremt når han truer med å drepe dem, men han avslører snart spøken og de spør om han har noe ”V-juice” – vampyrblod som mennesker ruser seg på.

En middelaldrende redneck-utseende mann i militærutstyr blander seg inn i samtalen og ber de unge gå. Oppmerksomme seere som kjenner til seriens lanseringskampanje forstår hvor scenen er på vei hen fordi mannen står med en sixpack med Tru Blood på armen. Han slipper ut vampyrtennene og sier at han skal spise spise dem og de løper skrikende ut av butikken.



Populærkulturelle referanser og ironisk tone
For fans av vampyrfortellinger på tv minner denne twisten om åpningsscenen fra første episode i Buffy the Vampire Slayer – her er det et ungt par som bryter seg inn på en skole, hvor den engstelige jenta viser seg å være den blodtørstig vampyren.

Alan Ball tar twisten et skritt lenger ved her å ikke bare distansere seg fra fankulturen rundt vampyrmytene (New Orleans, som ekspeditøren henviser til er senter for mange amerikanske vampyrhistorier, best kjent er nok Anne Rices’ Interview with a vampire), ved å vise at selv rednecks kan være vampyrer. Det blir en ekstra twist på fortellingen at redneck-vampyren viser seg å være ufarlig. Han advarer ekspeditøren mot å late som om han er vampyr og sier så farvel med et jovialt: ”Have a nice day, now” til den vettskremte ekspeditøren.

På denne måten får Ball på fire minutter oppsummert hele myten som serien bygger på, og etablert seriens ironiske tone, både gjennom leken med den tradisjonelle åpningen (hvor vi naturligvis forventer at de pene, unge menneskene skal dø) og med den forløsende humoren.

Etter vignetten forflyttes vi til baren, hvor vi møter Sookie, vår heltinne. Når hun går gjennom baren hører hun lydene fra alle gjestene, som avslører at de er like innskrenkede i hodene som våre fordommer tilsier. De avslører også at alle syns Sookie er merkelig, siden hun har vanskelig for å stenge ute all informasjon hun har tilgang til gjennom å lese andres tanker.

Neste scene er fra butikken ”Super Save a Bunch”, det er iallefall det Tara kaller den, Sookies barndomsvenninne er på jobb og sitter og leser Naomi Kleins The Shock Doctrine. Vi ser Tara slå sjefen sin i ansiktet og si opp jobben i protest etter at hun fornærmer en insisterende kunde, før hun setter kursen mot Merlotte’s for en drink.

Hos Merlotte’s møter vi de andre ansatte i baren, samt paret Mack og Denise Rattrays, som senere kidnapper vampyren Bill og tapper ham for blod for å selge det som ”V-juice”. Sookie ser annerledes ut enn de andre servitrisene, hun bruker mindre sminke og har håret oppsatt i en hestehale. I tillegg til hennes barnslige utseende er hennes uskyldighet til stede i hennes oppførsel: Hun kjefter på Tara når hun sier ”Jesus” og er sjokkert over den grove tonen blant de ansatte og kundene.

Sookies bror, Jason, er på en date med Maudette Pickens, og når hun drepes samme kveld blir han hovedmistenkt, ettersom Maudette har filmet at de har sex. Episoden leder oss både til å tro at det er Bill som kan være morderen siden han snakker om at favoritt-blodåra hans sitter ved låret (der vi har sett Maudette har blitt bitt etter å ha hatt sex med en vampyr tidligere) og til at Jason kan ha gjort det, siden han blir voldsom med Maudette når de har sex.

Resten av episoden går med til å etablere forholdet mellom karakterene, spesielt forholdet mellom Sookie og Bill. Etter at hun har reddet ham fra Rattray-ekteparet har hun seksuelle fantasier om ham i drømme og når de møtes igjen på Merlottes får hun bekreftet at hans tanker er de eneste hun ikke kan lese. Hun ber ham om å møte henne etter jobb fordi hun vil spørre på vegne av bestemora om han vil komme og snakke til hennes borgerkrigsgruppe. Da blir hun overfalt av Rattrays-paret som vil ta hevn, og de sparker og slår henne til blods når episoden slutter.

Virkemidler
Kameraet er den allvitende fortelleren i True Blood, som viser oss vår hovedperson, Sookie, såvel som de andre karakterene i tredjeperson, selv om Sookies tilgang til de andre karakterenes tanker gjør at vi deler hennes perspektiv langt på vei. Hun er også vår protagonist i kriminalhistorien og langt på vei vet vi det samme som Sookie vet i jakten på seriens morder.

Ball har endret mange detaljer fra Charlene Harris’ bøker om Sookie Stockhouse: I serien er det for eksempel to år siden vampyrene kom ut, i bøkene fire. Og det er Ball som gjør Tara afro-amerikansk og introduserer henne helt fra starten (Hun er først med i bok nummer to).

Også når det gjelder boken og filmes fortellerteknikk er det store forskjeller. Mens Ball skaper rammefortellingen om collegeungdommene på biltur for raskt å gjenfortelle seriens backstory for dem som har misset lanseringskampanjen, går Harris rett på sak til møtet mellom Sookie og Bill i bokens to første sider:

I’d been waiting for the vampire for years when he walked into the bar. Ever since vampires came out of the coffin (as they laughingly put it) four years ago, I’d hoped one would come to Bon Temps. We had all the other minorities in our little town – why not the newest, the legally recognized undead? But rural northern Louisiana wasn’t too tempting to vampires, apparently; on the other hand, New Orleans was a real center for them – the whole Anne Rice thing, right?
It’s not that long a drive from Bon Temps to New Orleans, and everyone who came into the bar said that if you threw a rock on a street corner you’d hit one. Though you’d better not.
But I was waiting for my own vampire.
You can tell I don’t get out much. And it’s not because I’m not pretty. I am. I’m blond and blue-eyed and twenty-five, and my legs are strong and my bosom is substantial, and I have a waspy waistline. I look good in the warm-weather waitress outfit Sam picked for us: black shorts, white T, white socks, black Nikes.
But I have a disability. That’s how I try to think of it.
The bar patrons just say I’m crazy.
Either way, the result is I almost never have a date. So little treats count a lot with me.
And he sat at one of my tables – the vampire.

Det er bokens bruk av førstepersonsperspektivet som skiller dens fortellerform fra tv-dramaet. Sookies tanker er tilgjengelige for oss på en helt annen måte enn i tv-serien, hvor bruk av voice-over sjelden er en vellykket måte å kommunisere hva karakterer tenker og føler. Film og tv bruker i langt større grad handlinger og til en viss grad dialog til å uttrykke det samme. Når tv-serier går fra å være hovedsaklig dialogbaserte lavbudsjettsproduksjoner til å etterstrebe et mer ’filmisk’ uttrykk forsøker man oftest å følge filmens devise: ”Show it, don’t tell it”.

Vanligvis er det en utfordring at film og tv ikke kan vise oss karakterenes tanker, men i True Bloods univers er det snarere en fordel at vi – i motsetning til i boka – faktisk kan ta del av Sookies kaotiske virkelighet når hun tar inn alles tanker. En tilstand det tar flere sider å beskrive i boka illustreres på få sekunder når Sookie snegler seg gjennom baren og vi blir vitne til både de tarvelige bargjestenes tanker og Sookies personlige dilemma.
 

Amerikansk tv-drama

Med utgangspunkt i fire tv-serier fra 2000-tallet gir vi her en innføring i amerikansk tv-dramas historie og i tv-analyse. Naviger i menyen under eller print teksten.

Innhold

Forside

Hvorfor amerikansk tv-drama?

Om studieopplegget

Analysér en selvvalgt tv-serie

Tv-historie

Såpeopera

"Kvalitets-tv"

Amerikansk kanalsystem

Tv-seriene fra 00-tallets USA

Grey's Anatomy

The West Wing

The Sopranos

True Blood

 
 
 
Film & Kino Filmens Hus, Dronningens gate 16, Postboks 446 Sentrum, 0104 Oslo. Tlf: 22 47 45 00 / Faks: 22 47 46 99. Webredaktør: Birgitte Langballe