Del omtalen:

See-hee er redd kjæresten Ji-woo er lei av henne. En morgen etter en uoverensstemmelse prøver Ji-woo å ringe henne, men nummeret hennes er ikke lenger i bruk. Han leter etter henne i leiligheten hennes, men hun har tilsynelatende forsvunnet fra jordens overflate.

Hun har, viser det seg, gått til en plastisk kirurg for å få nytt ansikt. Legen forteller henne at det vil ta et halvt år før sårene er grodd, så hun blir gående rundt med ansiktet pakket inn i bandasjer en god stund.

I mellomtiden er det ikke så greit for Ji-woo. Han kan ikke glemme henne, samme hvor mye han prøver. Et møte med en gammel flamme og forsøk med speed-dating er like resultatløse, og når han oppsøker skulpturparken der han og See-hee tilbragte så mange fridager, får han se en mystisk kvinne med ansiktet pakket inn i bandasjer ...

Ji-woo vet det selvsagt ikke, men kvinnen med bandasjene er See-hee. Hun viser seg for ham bare denne ene gangen, men når bandasjene er av, tar historien en ny vending.

See-hee begynner å gjøre kur til Ji-woo på ny, men uten å la ham vite hvem hun er. Samtidig antyder hun at han kanskje må velge mellom kvinnen som plutselig forsvant fra livet hans og kvinnen som plutselig kom inn i det. Dette er selvsagt et umulig valg, og når Ji-woo endelig forstår hvem det er han har flørtet med i det siste, reagerer han sterkt.

I filmens siste del følger vi den fortvilte See-hees jakt på Ji-woo, som også har vært under kniven. Hun møter en mann med bandasjert ansikt som hun tror kan være ham, men etter at bandasjene forsvinner viser det seg at hun har tatt feil. En historie som dette kan bare ende i fortvilelse, og det gjør det da også.

Om filmen
Det er lett å se at Time er en film som tar i bruk et sterkt symbolspråk i fortellingen om to elskende som nok lar følelsene ta over for fornuften i litt for sterk grad. Likevel er den på langt nær så virkelighetsfjern som man kanskje kunne fristes til å tro.

I filmens hjemland, Sør-Korea, anslår man at minst halvparten av alle kvinner i tjueåra har fått 'fikset opp' utseendet ved hjelp av plastisk kirurgi. Symbolikken skulle altså gå rett hjem i Korea, men den burde ikke være fremmed i et land der ekstrem forvandling og jakten på kjærligheten går på tv.

Savn og manglende selvtillit er dessuten følelser som er lette å kjenne igjen. Mange har nok ønsket å være en annen for å ligne mer på den man tror den elskede vil ha. Filmer som denne uttrykker, og ikke nødvendigvis med ord, følelser og erfaringer mange deler, men som kan være vanskelige å sette ord på.

Time er en film som kan sies å være gjennomført i den forstand at den både er gjennomtenkt og gjennomfølt, den er et modent stykke menneskelig drama og en spennende thriller.

Kim Ki-Duk
Filmens regissør, klipper, produsent og manusforfatter er den fremadstormende sør-koreanske filmskaperen Kim Ki-Duk. Han har stått bak et titalls filmer i flere sjangre, og "Time" er den tredje av hans filmer vi er så heldige å få se på norske kinoer.

De to foregående, "Vår, sommer, høst, vinter og vår" og "Bin-jip - Tomme hus" fikk strålende kritikker og god publikumsoppslutning.

Når Kim kommer med ny film, er det altså grunn til å glede seg. Han er nemlig en filmskaper som enten handlingen utspiller seg i et fjerntliggende buddhistkloster eller midt i den pulserende storbyen, makter å snakke til mennesker i dag over hele verden.

Skjul omtale

Utskriftsvennlig versjon