Sommerens fineste film; ifølge NRK P2!
Del omtalen:
Natan (5) har italiensk mor og mexicansk far. Foreldrenes forhold er slutt og Natan har flyttet til Italia med moren. Men han skal bli med på ferie til farens fiskerlandsby denne sommeren. Her lever de i pakt med naturen, drar ut på fiske og opplever en magisk verden, når de utforsker livet under vann. Vi blir med på en reise inn i barndommens rike der tiden opphører og harmonien med naturen er total. Farens familie er av maya-slekt og lever av og på sjøen, ved et av verdens største korallrev. Filmen viser med stor varme forholdet mellom far og sønn - nærheten til naturen og livet på sjøen. Her er vi langt fra den norske virkelighet - det finnes ingen redningsvester; og rundt dem svømmer alligatorer.
Sakset fra NRK:
Sommerens fineste film!
Denne sommerens aller fineste film kommer fra Mexico, og er laget på et minimalt budsjett.
Uten manus og regi?
Alamar blir beskrevet som en krysning mellom drama og dokumentar. Det vil si at skuespillerne opptrer under sine egne navn, og at de tilsynelatende ikke følger verken manus eller regi.
Filmen handler om et ektepar bosatt i Mexico som skal skilles. Han er en meksikansk maya-indianer, og hun er italiensk.
Avtalen er at hun skal ta med seg deres fem år gamle sønn for å bo i Italia. Men først skal far og sønn tilbringe sommeren hos bestefar. Han bor i naturskjønne omgivelser i Mexico-gulfen, ved et av verdens største korallrev.
Han jobber som fisker og lever et enkelt liv. Det er en litt melankolsk åpning, men likevel en optimistisk og veldig spesiell film.
Verden gjennom øynene til en fem-åring.
De aller fleste filmer som blir laget, følger en intrige eller en bestemt handling, der hovedpersonene blir satt på prøve og handler deretter. Men ikke denne.
I Alamar ser vi verden gjennom øynene til en fem år gammel gutt. Og for ham er alt like viktig. De drar på fiske, de renser fisken, de spiser middag, de blir venner med en trekkfugl, de dykker med dykkermaske, og så de fisker litt mer. Dagene går, og far og sønn og bestefar har en praktfull tid sammen.
Alamar er en stillestående og meditativ film, med naturen i en av hovedrollene. Det er vakre bilder, vakre folk og nesten ingen musikk. Forholdet mellom far og sønn skildres på en rørende måte.
Feiring av menneskene og havet.
Han trøster sønnen sin når han er redd, og lærer ham en masse spennende ting. Det som foregår er dagligdags og lite dramatisk, så dermed kommer vi tett innpå store og små hendelser, og vi tror på det.
Dette er en feiring av både menneskene og havet. Det er så vi skulle ønske vi var der selv.
Når filmen er slutt, vises en plakat som advarer mot ødeleggelse av det sårbare korallrevet, som neppe kommer til å vare evig. En grei påminnelse.
Filmen minner meg også om at jeg må huske å ringe Pappa før jeg drar på ferie.
---
Oljekatastrofe formørker filmperle:
En av de store kinoopplevelsene på nyåret har for meg vært det meksikanske doku-dramaet "Alamar", som får norsk kinopremiere 2. juli. Jeg så den først under filmfestivalen i Berlin, og måtte bare se den på nytt under Barnefilmfestivalen i Kristiansand forrige uke.
Men da jeg kom ut av kinolokalet, forført av filmens unike harmoni mellom menneske og natur, fikk jeg virkeligheten midt i fleisen: For der skrek tabloidene til meg fra forsidene om oljekatastrofen i Mexico-gulfen. I halvannen time hadde jeg vært med en fisker, hans sønn og sønnesønn i den mest uberørte delen av Mexico-gulfen, der et av de største korallrevene i hele Karibien, Chinchorro-revet, befinner seg. Vi følger dem på fisketur, vi blir med dem når de dykker etter østers og får se den fantastiske undersjøiske floraen som er tilknyttet revet.
Filmen starter ganske trist, når faren og moren til femåringen i filmen bestemmer seg for å gå hver sin vei, og faren beslutter å ta sønnen med til sin egen far, den gamle fiskeren, for å få ham i kontakt med sine røtter før han reiser med moren til Italia. Filmen forvandler seg snart til en reise inn i et magisk rike der tiden opphører og harmonien med naturen er total.
Regissøren Pedro González-Rubio kunne fortelle i Berlin at han fikk ideen til å lage sin debutfilm etter å ha besøkt det aktuelle området rundt Chinchorro-revet. Han så hvordan dette siste, uberørte revet i karibien var blitt stadig mer utsatt som følge av den omfattende cruisetrafikken i nærheten. Alamar er likevel ikke en temadokumentar om viktigheten av å bevare naturen. Det er isteden en vakker iscenesetting av det enkle livet som fiskerne i dette området dyrker, og hvordan femåringen sammen med oss blir innviet i den unike naturens hemmeligheter.
Akkurat nå er det den amerikanske kystlinjen som er hardest rammet av det omfattende oljesølet. Chinchorro-revet befinner seg foreløpig på den heldige siden av gulfen, rett utenfor sørvest-spissen av det meksikanske fastlandet. Om dette revet skulle bli rammet av det omfattende oljesølet, vil denne filmperlen få en aktualitet det er usigelig trist å tenke på.
(Sakset fra Rushprint.no)
---
