Del omtalen:

Terningkast 6 av Gudbrandsdølen/Dagningen!
Terningkast 5 av VG, Dagbladet, Aftenposten, Fædrelandsvennen
Terningkast 4 av Klassekampen og Østlandets Blad

Dette sier GD's anmelder:
"Jeg vet ikke hvor mye du vet om Kongo, utenom Tjostolv Moland og Joshua French.
Det er ikke sikkert alle er like interessert i å vite så mye mer. Likevel anbefaler jeg på det sterkeste og varmeste å fylle kinosalen og bli med til slummen og livet blant mennesker på gata i Kinshasa.
Ikke tro at det er en deprimerende historie du får fortalt, selv om livet blant de fattigste er ille nok. "Benda Bilili" er en film så full av optimisme og livsvilje at den burde få enhver av oss til å skamme oss når vi klager over at vi må betale skatt og gi mer for tobakken på Kiwi i Lillehammer enn hos Thon i Charlottenberg.
Det handler om musikk. Filmen ligner litt på "Buena Vista Social Club", men bare litt. Historien kretser rundt et gateband under navnet Staff Benda Bilili, og består av for en overveiende del funksjonshemmede (flesteparten poliorammede) som lever kummerlig, skittent og fra hånd til munn i storbyen. De lever av å spille på gata og overlever av skillingene de får fra forbipasserende. Instrumentene er dels utslitte gitarer og trommer, dels hjemmelagde prototyper.
Bandet gjestet i fjor Oslo World Music Festival. Også et innslag fra Norge er med mot slutten av filmen. Det er finalen på Europa-turneen som ble gjort mulig etter at filmteamet i flere år hadde arbeidet med dokumentaren og skaffet penger til plateinnspilling og konserter i Frankrike.
Vi møter de gamle som synger og spiller, og ungene som etter mye om og men får være med. Filmen gir nære portretter av flere av de medvirkende, og skildrer livet og tilværelsen til slumbeboerne og gatebarna som kanskje slåss for ei ødelagt pappkasse de kan sove på.
Det er ikke ofte jeg er på nippet til å gråte når jeg er på kino. Tårene kom, men blant dem var det også noen gledestårer, fordi "Benda Bilili" ikke en pessimistisk film. Konklusjonen er: Se den!"


Dette sier Fæ'vennens anmelder:
"Denne dokumentaren er blitt sammenlignet med "Buena Vista Social Club". Det er en dårlig sammenligning. For: "Buena Vista Social Club" tok for seg jakten på, funnet av og biografiene til eldre musikere fra Havanas glansdager. Denne dokumentaren viser et bands fødsel, utvikling og ferd mot store høyder, hele tiden med innvirkning/påvirkning fra filmmakernes side.
De har filmet det hele med enkle, digitale kameraer og var med på å skaffe bandet deres første studioinnspilling. De er med hele tiden, nesten kroppsnært, som en form for skygge. Og denne "skyggen" er vennlig, solidarisk, en våger uttrykket øm.
Det er en utrolig historie de har festet til film. "Utrolig" er i våre dager et stygt misbrukt ord. Når noe, som her, virkelig er utrolig, hva slags karakteristikk skal en da bruke? Vi kan ikke bruke noe annet enn utrolig.
Dette bandet, "Staff Benda Bilili", består av funksjonshemmede fra Kinshasa i Kongo. Ved filmens begynnelse bor flere av dem på et senter for funksjonshemmede. Dette senteret brenner imidlertid ned. Da deres CD kommer ut og de blir invitert til en stor festival i Frankrike, bor mange av dem faktisk på gata. Filmen avsluttes med en forrykende konsert under Oslo World Music Festival i fjor!
Bandet skriver låtene selv, tekstene er som brukket ut av deres harde hverdag. Når tekstene kokes sammen med en het, sensuell musikkform, som har en umiddelbar appell, kan ikke sluttføringen bli annet enn heftig og medrykkende.
Men: Like sterkt og medrykkende er bandmedlemmenes optimisme, håp, livsglede og livsklokskap, det blir fanget inn under former for "time out" og i spontankommentarer.
En vifte av hjertevarme portretter, av en journalistikk som kun viser uten å bli verken harm eller sentimental, og med en både rød tråd og en overbygning av musikk.

Løp til kino!"

Dagbladet skriver:
"Det svinger voldsomt av den rørende musikkdokumentaren "Benda Bilili".
Tusener av barna lever på gatene i Kongos hovedstad Kinshasa. Mange stjeler for å overleve, mens noen spiller sine instrumenter, skranglete gitarer og hjemmelagde trommer.
Et av disse bandene, Staff Benda Bilili, holder til ved byens dyrepark. Papa Ricky er sanger og farsskikkelse for de yngre musikerne. I et gatekryss kalt Mandela holder de leir om natten og sover på tynn papp.
Et hardt liv
Du synes kanskje dette virker røft? Det blir ikke bedre av at tre av de sju medlemmene i Staff Benda Bilili er lamme fra livet og ned på grunn av polio. En av de friske, er den 12 år gamle gategutten Roger. Han blir plukket opp av Papa Ricky, siden han er virtuos på en selvlaget, én-strenget lutt som består av et trestykke og en hermetikkboks.
De to franske regissørene Renaud Barret og Florent de la Tullaye dro til Kinshasa i 2004 for å dokumentere musikkscenen der. De endte opp med å følge Papa Ricky og bandet gjennom fem år, la ut egne penger for å finansiere plateinnspilling og ble med musikerne på turné til Europa.
Fest i Oslo
Det sier seg selv at denne håndholdte dokumentaren byr på sterke kontraster og det er vanskelig å agere uberørt når bandet opptrer for første gang i Europa, under Belfort-festivalen i Frankrike, sommeren 2009. Her kommer blandingen av rumba, reggae, funk og blues til sin rett med fullt trøkk og det folkerike publikummet er i ekstase.
Morsomt nok ender filmen i Oslo, der vi ser dem cruise bortover den vinterkalde Storgata i sine rullestoler, før de røyker marihuana på hotellrommet i Folketeaterbygningen. Papa Ricky sier det kan være risikabelt å røyke gress i dette landet - på grunn av sprinkleranlegget i taket. Benda Bilili betyr "å se forbi fasaden", noe et fullsatt Rockefeller ser ut til å gjøre, sammen med konsertgjengere over hele verden. Et unikt dokument."


---

Documentarians often talk about maintaining a distance from their subjects, suggesting that this remove is a pre-requisite for a good, solid non-fiction film. The directors Renaud Barret and Florent de la Tullaye take the opposite position. Not only did they become closely involved in the lives of their subjects, a band of paraplegic street musicians from Kinshasa, it's clear that without the directors' input, the events documented in the film simply wouldn't have occurred. This question of causality and interference is a thorny issue for documentary filmmakers, but in this case, with a resulting movie which is so genuinely stirring and uplifting, it seems almost churlish to raise the matter.

Staff Benda Bilili, the disadvantaged, impoverished musicians whose funky African riffs set toes tapping then brought the audience to their feet in a heartfelt standing ovation, have caused more genuine excitement on the Croisette than most of the Hollywood star power put together. The film, scrappily but passionately made, on a shoestring, is a true underdog tale. Barret and de la Tullaye first encountered the band as they busked and were so impressed that they decided to help the band record a CD. The footage they shot of the recording process was initially intended to support the record. But fate - in a form of an unexpected tragedy and the formidable, infectious spirit and charm of the musicians - took over and out of the spontaneous collaboration slowly grew a feature film. Very slowly - the directors worked on and off on the project for five years.

Despite the fact that the picture was shot on tiny digital cameras, the filmmakers are very much present in the film. Ricky, the band's leader and Pied-Piper on wheels to the ragged band of street kids who follow him, frequently address the men behind the camera, and as comparatively affluent white Europeans filming in the abject poverty of Kinshasa's street communities, they were never going to blend in.
The current living conditions of the members of Staff Benda Bilili are explored - a shelter for the disabled is their home until, a few days into the initial recording process, it burns to the ground, initially scuppering the CD. The band are filmed talking eagerly about their aspirations, which extend little further than obtaining a mattress rather than a sheet of cardboard on which to sleep and perhaps, in some distant time in the future, a roof to shelter their families. But while the present and the future is covered, the film doesn't much venture into the past - the men's life stories are barely touched upon. Given the extreme budgetary restraints under which the film was made, it's understandable that Barret and de la Tullaye were unable to delve deeper, but it's a pity nonetheless.

Still the humour of the film - "I hear they have marijuana detectors", says Ricky, looking anxiously at the sprinkler in the ceiling of the band's Swedish hotel room - and the utter joy of witnessing these men realising their dreams should make this the feel-good film of the festival.
(Timesonline.co.uk)

Skjul omtale

Utskriftsvennlig versjon