Filmsuksessen om Keiserpingvinene har hatt rekordbesøk i USA, og spasert rett inn i hjertene til kinopublikum verden over. Nå er den også med norsk tale på kinoer her; forfattet av Even og Erlend Loe og med Dennis Storhøi som fortelleren.
Del omtalen:
Pingvinenes marsj er i sannhet årets kinobombe. Ingen hadde ventet at den største suksessen på USAs kinoer i 2005 skulle være en naturdokumentar om keiserpingvinenes strabasiøse livssyklus, men alle forventninger ble gjort til skamme.
Per dato er filmen som på originalspråket heter La marche de l'empéreur den nest mest innbringende dokumentarfilmen på kino i USAs historie, bare slått av Fahrenheit 9/11. I skrivende stund har den også, med billettinntekter på nesten fem hundre millioner kroner, blitt den suverent mest lønnsomme franske filmen på amerikanske kinoer!
Pingvinenes marsj er filmen som ved sin enkle beretning om keiserpingvinenes parringssyklus makter å fortelle en større historie om livets triumf i selv de mest værbitte og ugjestmilde strøk på kloden. Det er en fengslende naturfilm og en gripende fortelling om hvordan samarbeid, solidaritet og kjærlighet mot alle odds greier å skape nytt liv.
Med blendende vakre bilder fra et karrig, men likevel så livlig landskap har den kraft til å underholde og berike hele familien og lære oss noe om oss selv og hverandre såvel som om keiserpingvinenes fascinerende liv.
Keiserpingvinens liv
I det iskalde og ødslige Antarktis lever keiserpingvinene. De er fugler som ikke kan fly, men de er desto bedre svømmere, og jammen er de imponerende vandrere også. Deler av året koser de seg ved iskanten, der de svømmer i havet og spiser så mye fisk de kan få i seg.
Men når det nærmer seg parringstiden, lar de fisk være fisk og begynner sin milelange vandring mot hekkeplassen.
I uminnelige tider har de vandret til det samme stedet, selv om veien endrer karakter hvert år. Hekkeplassen er på et platå mellom fjell som gir et visst ly mot de sterke og isende vindene, og minst like viktig: isen er tjukk nok her til å være stabil hele året gjennom.
Når de vel har kommet fram til hekkeplassen, starter paringsleken. Som oss leter alle etter den rette partneren, og som oss prøver de å imponere hverandre med dans. Ikke minst kan vi mennesker kjenne oss igjen i rivaliseringen som oppstår når flere er ute etter den samme potensielle partneren.
Til slutt er likevel leken over, og alvoret kan begynne. Og det er et stort alvor det er snakk om. I de neste månedene skal et egg legges, egget skal ruges av hannene mens hunnene, utsultet og utmattet vandrer tilbake til havet (og veien er gjerne lengre nå på høstparten).
Når kyllingene er ute av eggene sine, kommer hunnene tilbake, og da er det hannenes tur til å ta den strabasiøse turen for å fylle magene med fisk. Hele tiden blir pingvinene, både de som er på vandring og de som passer barn, utsatt for de største farer. Enten det er rovdyr som kjempepetrell og leopardsel eller stormer som blåser nesten uavbrutt, må pingvinene stå sammen for å overleve.
Fram til kyllingene er store nok til å klare seg selv, veksler hannene og hunnene på å gå fram og tilbake mellom havet og barneoppdragelsen. Trekvart år etter at vandringen begynte, går de voksne pingvinene fra de unge, som nå er store nok til å finne mat på egen hånd. De trasker ut i havet og blir der i fire år, til de selv skal starte vandringen tilbake til stedet der de engang ble klekket.
Om filmen
Filmens regissør, Luc Jacquet, har sammen med en liten stab tilbragt 13 måneder i isen sammen med pingvinene for å bringe deres unike historie til kinolerretet. I nært samarbeid med polarforskerne på den franske Dumont d'Urville-basen ble keiserpingvinenes liv og miljø festet til filmrullene.
Det er første gang keiserpingvinene har vært tema for en helaftens film, og Jacquet så det som sitt ansvar å fortelle den makeløse historien deres. Som han påpeker har vi bare visst om deres eksistens siden vi begynte å utforske polarregionene, og dermed har vi rett og slett ingen fortelling om dem. Vi har simpelthen ikke levd sammen lenge nok til for eksempel å fortelle hverandre eventyr eller synge sanger om dem (bare tenk på bjørnens plass i folkesjela), og da de første forskningsstasjonene kom på plass i Antarktis på femtitallet, hadde vitenskapen tatt over mye av folkediktningens rolle.
Både som biolog og filmforteller har Luc Jacquet (og hans medhjelpere) gjort en jobb å være stolt av. Det har kostet slit (tenk deg å konsentrere seg om å lage film i isende kulde og vindhastigheter opp mot 200 km/t!), men resultatet har blitt en nærmest blendende vakker film som forteller om hvordan keiserpingviner, hvordan de ligner på oss, hvordan vi ligner på dem og ikke minst, i unike bilder, hvordan de er unike skapninger.
Det var, som regissøren selv sier, på høy tid at denne historien ble fortalt. La oss for egen regning legge til at det er på tide den blir hørt og sett!
