Majestetisk drama fra en stor mester.

Theo Angelopoulos er en av få virkelig store europeiske filmregissører, og nevnes ofte sammen med mestere som Federico Fellini, Ingmar Bergman eller Pedro Almodovar. Alle er de filmkunstnere med en helt personlig signatur.

Angelopoulos rendyrker de lange tagningene og iscenesetter sine filmer nærmest som majestetiske prosesjoner. De er rene, vakre og høytidsstemte, selv om de ofte tar opp såre eller mørke sider ved tilværelsen. Og filmene har gjerne tonefølge av Eleni Karaindrous melankolsk-vakre musikk, som sammen med de utsøkte bildene smelter sammen til stor filmpoesi.

Den gråtende engen er første film ut i en trilogi om Hellas' nære historie. Den følger en gruppe greske flyktninger fra den russiske havnebyen Odessa under revolusjonsåret 1919. De får lov til å slå seg ned i nord-Hellas og etablerer et lite samfunn der. Sentralt i historien står Helena. Hun får to sønner som etter hvert havner på hver sin side i den kommende borgerkrigen 1944 -1949. Her slutter første episode.

I en tid der nesten alle filmer er så hippe og kule og heftige at man ikke skal kunne legge merke til hvor tomme de er, er det som salve for øye at det finnes filmskapere som Theo Angelopoulos.