Oh Boy

Norgespremiere: 16.08.2013
Tillatt for alle
1 t. 24 min.
Drama / Sort komedie

Kjøp billetter

Velg dato

Velg kino

Om filmen

"Oh Boy" er den beste Berlin-filmen siden Wim Wenders' "Der Himmel über Berlin"!(Cinema)

"Oh Boy er en forførende blanding av Jim Jarmusch, Aki Kurismäki og Knut Hamsun. Du finner knapt en bedre blanding.
Oh Boy er den beste Berlin-filmen siden Wim Wenders' "Der Himmel über Berlin" ("Lidenskapens vinger")."
Sitat fra bladet Cinema!

--
Terningkast 5 fra Aftenposten, FilmMagasinet, Bladet Cinema, BT, Stavanger Aftenblad, Fæ'vennen, Filmsnakk.no - foreløpig!
--
Terningkast 5 fra Natt&Dag, som er veldig begeistret! Se anm. lenger nede.
--
LMD sammenligner filmen bla. med Jim Jarmusch's "Stranger than paradise":-)

Niko Fischer har droppet ut av studiene, blitt dumpet av kjæresten og kastet på gata. Hans velstående far har skrudd igjen pengekrana, og når han skal ha legeattest til å fornye sertifikatet sitt blir han stemplet som emosjonelt ustabil. For å slippe unna problemene driver Niko gatelangs i Berlin. Der møter han blant annet en jente fra barneskolen, som han først ikke kjenner igjen, selv etter at hun forklarer at hun var klassens tjukkas, men nå har slanket seg. Niko slår følge med henne på det som blir en begivenhetsrik kveld - men hvorfor er det dønn umulig for ham å få seg en kopp kaffe?

Tom Schilling er perfekt i rollen som den sjarmerende, lakoniske Niko. Han er både latter- og sympativekkende i all sin hjelpeløshet, og også resten av filmens persongalleri er minneverdig.

Aftenposten er begeistret, og skriver dette til karakter 5:

"Ved første øyekast kan Oh Boy virke som enda en "hipsterfilm om en ung student som lever livet på lavbudsjett i Berlin. Men det er så mye mer ved denne filmen enn hva den enkle handlingen gir inntrykk av. I starten ser vi hovedpersonen Niko (Tom Schilling) som forsøker å kjøpe en kopp vanlig kaffe, noe han i løpet av filmens 24 timer aldri får til. Det er en morsom scene som også inngår i filmens lett melankolske
blikk på en by som hele tiden er i endring.

Slår opp

Det går i utgangspunktet tretten på dusinet av Niko: Han har sluttet på jusstudiet, men får fortsatt penger fra faren som tror han er en flittig student. Denne dagen tar imidlertid mye slutt: Han slår opp med kjæresten og får beskjed av faren om at han heretter må greie seg på egen hånd. Han begir seg ut på en formålsløs vandring gjennom en by han i noen magiske øyeblikk vil se på med nye øyne, godt hjulpet av de hanmøter på sin vei. Oh Boy er sammenlignet med noen av filmene til Woody Allen og Jim Jarmusch, en parallell som kan trekkes gjennom den urbane humoren,
det svart-hvite fotoet og et godt øye til outsiderne. Men det som først og fremst kjennetegner filmen er en nærhet til Berlin og menneskene der - med Schillings ansikt som effektfullt speil.

Underspill

Han spilte strålende i den tyske krigsserien Unsere Mütter, unsere väter som nylig gikk på svensk TV, og bærer denne filmens sorgmuntre kappe elegant på sine skuldre. Han holder hele tiden noe tilbake, med sitt underspill, som gjør at vi ikke kan få nok av ham. Oh boy var regissør Jan Ole Gersters eksamensfilm fra filmskolen og er basert på hans eget forhold til Berlin (han startet som assistent på Goodbye Lenin). At han med filmen er utpekt til den tyske filmens fremtid og talsmann for
en ny generasjon, kler egentlig filmen dårlig.

Liten perle

Den er en liten perle som fortjener all ære, men som har den lettheten små "indiefilmer " gjerne har. Gerster forsøker ikke å tegne et generasjonsportrett. Ved sin nærsynthet og poetiske utheving av byens "styggpene" kvaliteter, utfyller den mer påkostede filmer fra Berlins tidligere epoker, som Boxhagener Platz og Goodbye Lenin, på en utmerket og likeverdig måte. Oh Boy bringer ikke skam over Beatles-sangen den har hentet sin tittel fra, og som oppsummerer filmen perfekt:
"And though the news was rather sad/ Well, I just had to laugh"."

Kjetil Lismoen

--

FilmMagasinet gir karakter 5, og skriver:
"Debutanten Jan Ole Gerster har med Oh Boy levert en liten sort/hvit-perle av en film. Filmen er stramt komponert og varer i bare 80 minutter - akkurat lenge nok til å la oss gjøre et dypdykk i tilværelsen til hovedpersonen Niko Fischer, på den verste dagen i hans liv. Berlin-bosatte Niko er en ung kar uten retning og fotfeste. En motløs, men ikke direkte tafatt, fyr. Han blir dumpa av dama, mer eller mindre frivillig, og faren hans stopper pengeoverføringene fordi han har droppet ut av jusstudiene. Han er pengelens og rådvill, men kvier seg for å gjøre noen grep med livet sitt, innordne seg samfunnets realiteter og trivialiteter, bli voksen. Han reker gatelangs, svelger ydmykelser og urimeligheter som kastes mot ham fra ulike mennesker, sliter som faen med å få seg en normal kopp svart kaffe, men later hele tiden som om han er på høyden. Et møte med en tidligere klassevenninne, som i sin tid var tjukk mobbeoffer, men som nå har blitt slank, tøff og pågående, skal vise seg å gjøre Nikos verste dag enda et par hakk jævligere.

Oh Boy fører tankene kjapt i retning av indiemestere som Jim Jarmusch, John Cassavetes og Kaurismäki-gutta. Den er lavmæl og jordnær, og tegner opp sterke bilder av skjønnheten i tilværelsens tristesse. Skildringene av miljøer og karakterenes psykologi er uhyre treffsikre. Bildekomposisjonen er nydelig og viser frem et Berlin som er flott på en poetisk og slitt vis. Tom Schilling gjør en fantastisk prestasjon i hovedrollen og slipper oss inn i tankene til Niko selv i sekvenser der han ikke sier stort.
Senk pulsen, sett deg godt ned i kinosetet, nyt.

--
Dette sier Natt&Dag, til terningkast 5:

"Berlin er en bra by å være student i. Selv for Niko som er 27 år gammel og egentlig har hoppet av jusstudiet for to år siden. Men vi tar følge med Niko på den verste dagen i hans liv. Kjæresten dumper ham, og han må hoppe over frokosten for å komme seg til et obligatorisk møte med en psykolog, fordi han ble tatt for fyllekjøring. Før han vet ordet av det, har han også mistet retten til å kjøre bil. Deretter gir faren ham beskjed om at han ikke lenger vil bidra med finansiell støtte. Som om ikke det var nok, møter han tilfeldigvis en tidligere skolevenninne på en bar. Hun forteller at hun prøvde å ta liv av seg på grunn av ham.

Men det skal bli enda verre.

Berlins gater er vakkert filmet og klippet i stillegående svarthvitt. Musikken kan minne om Miles Davis. Det får det moderne Berlin til å se både vakkert og romantisk ut. En flott kontrast til det hverdagshelvetet Niko ser ut til å befinne seg i. Alt fra å kjøpe en vanlig svart kaffe, til å ta t-banen blir et mareritt. Baristaen kaller ham en boms, og autoritære kontrollører kniper ham i sniking etter at billettautomaten ikke fungerer.

Og han som bare ønsker seg en kopp kaffe.

Oh boy er en utrolig vakker fortelling som balanserer mellom humor og tragedie og tar seg god tid. Det samme gjelder Niko som møter motgang med hevede øyenbryn og virker nærmest løsrevet fra alt som er flaut og urettferdig.

Som kort spillefilm, bare 80 minutter, er dette en gripende og realistisk skildring av hverdagen til en mann som så gjerne vil ta del i livet, men som livet gjentatte ganger sparker i ballene."

--
BT gir karakter 5, og skriver under flg. tittel og ingress:
En dag i Niko Fischers liv --- Lakonisk portrett av en generasjon og en by

"Noen har sammenlignet Jan Ole Gersters debutfilm med tidlig Woody Allen, andre med unge Jim Jarmusch.
Den kan også sammenlignes med Joachim Triers "Oslo, 31. august".
Mørket er dypere og fortvilelsen større hos Trier, men filmene har noen markante fellesnevnere.
Begge er sterke generasjonsportretter av unge menn, og følger dem gjennom et ikke tilfeldig døgn i deres liv.
I begge løftes byen og dens historie ut av rollen som kulisse og bakgrunnsteppe, og gjøres til en nesten selvstendig figur i fortellingen.
Begge består av en rekke møter med mennesker som får større eller mindre betydning for hovedpersonen og hans vei videre.
Forskjellen er at mens oslogutten Anders foretar et valg, er "Oh Boy" mer et punktnedslag i den dagen som - kanskje, kanskje ikke - kan bli et vendepunkt i Niko Fischers liv.
Niko er i tyveårene, og var en gang en gutt som ville noe, og hadde noen mål i livet. Hvor viljen og målene ble av, får vi ikke vite.
Dette er dagen da faren stopper pengeoverføringene, etter endelig å ha fått vite at Niko droppet studiene for to år siden. Det er også dagen da en helt vanlig kopp svart kaffe viser seg nærmest umulig å oppdrive.
"Oh Boy" kunne blitt nok en forslitt studie av en ansvarsunnvikende ung mann. At den ikke er det, skyldes to faktorer. Tom Schilling, som med stor tilstedeværelse gjør Niko til en både sår, ynkverdig og kult tilbakelent fyr jeg ikke kan unngå å bry meg om. Og måten regissør Gerster bruker historien hans til å ta pulsen på Berlin og menneskene som befolker den.
Filmet i svart-hvitt og lydlagt med cool jazz gjør det "Oh Boy" til en underfundig, nesten meditativ byvandring."

---
Fæ'vennen i Kr.sand gir også karakter 5, og skriver:
"Niko Fischer har en skikkelig dårlig dag. Den vrange psykologen nekter å gi ham sertifikatet tilbake. Minibanken sluker bankkortet hans. Faren skrur av pengekranen.
På denne dagen blir selv det å skaffe seg en helt vanlig kopp kaffe til en uoverkommelig oppgave. Niko er ikke dum. Men han er en tenksom, plaget ung mann. Han sliter med å forstå om det er ham selv eller verden det er noe galt med.
Det er en hipp liten film debutanten Jan Ole Gerster har laget - kjølig på overflaten,
men med et godt hjerte bankende like under. Den kjærlige fremstillingen av Berlin i svarthvitt, bruken av cool jazzmusikk og den lakoniske humoren, fører tankene til Woody Allens "Manhatten" og de første filmene til Jim Jarmusch.
Strukturen - én dag, ett liv, fra den ene morgenen til den neste - deler den med Joachim Triers "Oslo, 31. august".
Blant mye annet er "Oh Boy" også en ny fjær i hatten for det kristiansandsbaserte distribusjonsselskapet Fidalgo. Å overbevise oss om at tysk film kan være både morsom og varm, er et kunststykke man ikke skal kimse av."

--

Filmsnakk.no gir også 5, og skriver:

"Oh boy, dette var et deilig avbrekk fra alt det andre. Dette føles riktig på så mange måter. En utypisk film om en typisk ung og usikker mann spilt på en nokså utypisk
måte. Og alt i svart-hvitt. Modig. Heldigvis er resultatet alle tiders, noe alle prisene filmen har sanket understreker. Seks av åtte mulige priser på German Film Awards - det må kunne kalles bra. Vi møter unge Niko Fischer, en mann med antydning til alkoholproblemer og som nettopp droppet ut av jusstudiene. En mann uten mål-settinger, uten gnist og uten penger. Vi følger ham bare én dag, men det er mer enn nok til at vi rekker å bli kjent. Det er lite å si om handlingen - det er bare dagens gjøremål og påfølgende improvisasjon som følges. Men filmskaper Jan Ole Gerster trenger verken bankran eller biljakter for å lage severdige scener. Alt han trenger er gode dialoger. Og skuespillere som kan formidle dem. Det har han. Begge deler, faktisk. Tom Schilling, som spiller hovedrollen, er en åpenbaring for oss uvitende nordmenn, men nærmest for en ringrev å anse i hjemlandet. Han har i "Oh Boy" fått til en uskyldig, søt og litt herjet karakter som det er lett å identifisere seg med. Vel, situasjonene han kommer opp i er i det minste noe man lett kan se for seg at man vil kunne havne i selv. (Tung setning? Prøv igjen, litt saktere.) En lur illusjon om identifikasjon muligens, gitt at ikke du også er litt mislykket … Schilling spiller sabla godt. Ingen ansiktsuttrykk er overdrevet og ethvert utsagn er troverdig. Det blir vanvittig lett å føle med ham. Joa, han fortjener en smekk på pungen, men vi ønsker han likevel en bøtte med gull. Svart-hvitt-bilder er jeg alltid kritisk til. Svart-hvitt bilder er liksom mer kunstnerisk - eller noe sånn. Det sies i hvert fall at det som er relevant innenfor bildeutsnittet kommer mer til sin rett. Det forstyrres ikke av grelle farger. Ansiktets uttrykk gis all oppmerksomhet. Det beviser "Oh Boy". Og det fungerer veldig godt, takket være nevnte Tom Schilling. I tillegg er det jo en nokså trist tilværelse som skildres. Hva er vel bedre til å understreke det enn svart-hvittbilder?"

--
Dagsavisen har også sett "Oh Boy", og skriver:

"Denne tyske prisvinneren føles som en frisk bris fra sent åtti-/tidlig nittitallet, da unge ildsjeler lagde personlige lavbudsjettfilmer, og skildret hverdagen fra en unik synsvinkel. På den tida Jim Jarmusch kunne filme eksentrikere som bare drakk kaffe, røyket og snakket dritt. Kevin Smith hadde fortsatt fokus nok til å skildre virkelige mennesker som jobbet i butikk, og Richard Linklater fulgte raringer i Austin, Texas i løpet av en dag. Ekte indie, og den typen upretensiøs slentrefilm som nærmest har forsvunnet etter digitalkameraenes inntog. Nå kan du knapt se sånne godbiter på festivaler, så det er kult at "Oh Boy" settes opp på kino her hjemme. En vittig, kaffesvart dramakomedie av debutanten Jan Ole Gerser, som lagde filmen som sin hovedoppgave under studietiden på film- og TV-akademiet i Berlin. "Oh Boy" vant omtrent det som kunnes vinnes under den tyske motsvarigheten til Oscar-gallaen; med Lola-statuetter for blant annet beste regi, film, manus og hovedrolleinnehaver.
27-åringen Niko (Tom Schilling) er det vi i gamle dager kalte en "slacker". Han virrer målløst rundt i sitt eget liv, og har et distansert forhold til det meste. Hjembyen Berlin er i konstant forandring, men Niko står på stedet hvil. Vi møter ham på en langt under middels bra dag, der det meste går på tverke. Vi har alle sånne. Niko har knapt rukket å stå opp da han blir dumpet av kjæresten, og rekker ikke trikken til avtalen med psykologen. Han har mistet lappen etter å ha kjørt bil med litt promille, og har et veldig ubekvemt møte med en passiv­aggressiv statsbyråkrat - som oppfører seg som statsbyråkrater flest. Så ingen fare for at Niko får igjen førerkortet med det første. Alt han vil ha er en kopp kaffe, men Niko har ingen kontanter - og Visa-kortet blir spist opp av minibanken. Han sniker på trikken, og blir tatt i kontroll. Sånn fortsetter dagen: fra den ene absurde, ironiske situasjonen til den andre. En serie små hverdagskatastrofer, av den typen som alltid ankommer på rekke og rad. Hverdagen kan være en tøff fiende hvis du står opp feil side av sengen, men slapp av. Redningen kommer i form av folk du tilfeldigvis møter på veien, og det er motgangene som gir deg livserfaring.

"Oh Boy" er ikke like episodisk som den hører ut, og tegner et fint portrett av hvordan det er å være ung og livstrett i Berlin. Dessuten et veldig fint portrett av den tyske hovedstaden. Jazzmusikken og det stilige svart-hvitt-fotoet bringer tankene til Woody Allens "Manhattan", men stilen her minner mer om Jim Jarmuschs første filmer. "Oh boy" er ikke slå-deg-på-knærne-og-le-til-du-gråter-morsom, men den er veldig fornøyelig, akkurat fordi det er så lett å kjenne seg igjen i mange av disse episodene. Filmen ender også med mye patos, som kan få noen hver til å tenke igjennom livet litt. Det hjelper dessuten veldig at hovedrolleinnehaver Tom Schilling er så sympatisk. Hans Niko er ikke en tiltaksløs slubbert, bare resignert og en smule desorientert over hva virkeligheten serverer ham. Schilling ser ut som en lettere deprimert James McAvoy, og selv om han har dukket opp i nærmere femti film- og TV-produksjoner er dette å anse som et skikkelig gjennombrudd. Vi kommer garantert til å se mer til ham framover. Det er lett å skjønne hvorfor "Oh Boy" ble en publikumssuksess i hjemlandet: den er underfundig, vittig, særegen og trivelig selskap."

--
Stavanger Aftenblad istemmer til 5:

"Niko (Tom Schilling)prøver og prøver, men det å få servert en helt vanlig kopp kaffe viser seg å være svært så vanskelig dette døgnet i Berlin som skildres i den prisbelønte "Oh boy", som er regissøren debutfilm. Jakten på kaffe speiler langt på vei Nikos søken etter både tilhørighet og livsretning, og om tiden han lever i. Valgmulighetene er så mange, fristelsene likeså for 27-åringen, som har brukt tiden til å "tenke" etter at han to år tidligere hoppet av jusstudiene.
Det er en ekstra kjip dag i Nikos liv som skildres i "Oh boy". Det blir slutt med kjæresten, den rike faren skrur igjen kontanttilførselen, og etter et møte med psykologen fra helvete får han heller ikke igjen sertifikatet etter promillekjøring som
håpet. Da han i tillegg setter i gang en flørt med en jente, viser det seg at hun er en tidligere klassekamerat som nesten begikk selvmord fordi Niko mobbet henne.
Nikos ferd gjennom Berlin er flott og fascinerende fotografert i svart-hvitt. Den lystige
jazzen som følger bildene, fører tankene noen av Woody Allens klassikere. Stygg-pene Berlin, med alle sine skrudde personligheter og betong, har aldri sett skjønnere ut. Tom Schilling er perfekt som den hipsteraktige Niko, som er farlig nær å bli en skikkelig taper. Gjennom hans opplevelser er "Oh boy" et portrett av generasjonen
som heller vil nave enn å holde på med noe uhipt og middelmådig. Selv om filmen
"Oh boy" godt kan karakteriseres som en hipsterfilm, harselerer den også hylende
morsomt med hipsterkulturen. Det er ikke mye menneskelig varme i "Oh boy", men lattervekkende episoder, dialoger og bifigurer i all tristessen er det nok av. Og tross alt: Niko er en fyr vi både kan kjenne oss igjen i og føle sympati for. Sånn av og til.
"Oh boy" er en herlig filmperle som sitter godt i etter kinobesøket.

--

"OH BOY inescapably brings to mind vintage Woody Allen. But the feature debut of German writer-director Jan -Ole Gerster is its own droll beast. Its wry, unforced comedy could translate well to art-house bookings in Europe and North America."
(THE HOLLYWOOD REPORTER)
--

Jan Ole Gerster (f. 1968) har studert regi og manus ved det tyske film- og tv-akademiet i Berlin. Han har laget flere dokumentarfilmer, blant annet en "bakom-film" om GOOD BYE, LENIN. Tragikomedien OH, BOY er hans første helaftens spillefilm.

--
Her kan du lese hele anm. fra bladet Cinema(5):
"
Oh Boy er en forførende blanding av Jim Jarmusch, Aki Kurismäki og Knut Hamsun. Du finner knapt en bedre blanding.

Oh Boy er den beste Berlin-filmen siden Wim Wenders Der Himmel über Berlin (Lidenskapens vinger). Regidebutanten Jan Ole Gerster har laget en fortelling med hjerte som -går til hjertet. Stilmessig tydelig inspirert av Jim Jarmusch og Aki Kaurismäki. Oh Boy er laget i kjærlighet til et Berlin som er i ferd med å forsvinne. Hver av karakterene representerer en del av Berlin som langsomt blir borte.

Gerster har laget en tragikomisk feelgoodfilm. Jeg sitter igjen med en følelse av at mye av filmen er selvopplevd. Med en slentrende tone forteller han om en ung manns opplevelser i løpet av et døgn i Berlin. Niko (Tom Schillinger) er blakk, han har sluttet på jusstudiene. Den blakke Niko lever driver gatelangs på leit etter seg selv. Det er tydelig at regissøren ikke er ukjent med Knut Hamsuns ‹‹Sult››. Som i Knut Hamsuns roman møter vi også er en ung, intellektuell mann som lever fra hånd til munn, men samtidig prøver å holde verdigheten oppe.

Filmen åpner med at Niko gjør slutt på forholdet til kjæresten. Han forlater leiligheten og begynner på en 24 timer lang odyssé gjennom Berlins gater og i møte med menneskene som skaper byen.

Underliggende i filmen er hele tiden den lune humoren i tristessen som Niko opplever. Tom Schillinger gjør en fremragende rolle som Niko.
Gerster og Schillinger er venner. Opprinnelig ville ikke Gerster ha Schillinger rollen fordi ham mente han virket for ung. Tom Schillinger røykte og drakk seg til et eldre og mer slitt utseende for å få rollen. Uflidd og med mørke ringer under øynene er han perfekt.

Den store stjernen i filmen er likevel Berlin - "denne forunderlige byen som ingen forlater før han har fått merker av den...."

--
Sakset fra The Hollywood Reporter:

"Oh Boy" follows a single day in the life of an aimless 20-something slacker in Berlin.

Critics hail Gerster's b&w debut, tipped to beat "Cloud Atlas" at Germany's Lolas awards on Friday, as the film of his generation.


Director Jan Ole Gerster named his debut film Oh Boy as a Beatles tribute, recalling the line from John Lennon's lyrics to A Day in the Life:


"I read the news today oh, boy/About a lucky man who made the grade/And though the news was rather sad/ Well, I just had to laugh.

These days Gerster has a lot to laugh about himself. His little black-and-white feature, a quirky day-in-the-life portrait of a slacker wandering the streets of modern-day Berlin, is being hailed by German critics as the film of his generation. It's wowed audiences at the AFI last year and at its East Coast debut this week as part of the 35th anniversary of MoMa's Kino! New Films from Germany program. Already Gerster, with his mix of laconic ennui and snappy one-liners is drawing comparisons to vintage Woody Allen and early Jim Jarmusch.

"I wasn't thinking of them at all when I made the film. Obviously you are influenced by the things you see and I am an admirer of Jarmusch in particular, both his films and his way of working, but Oh Boy is really a very personal story," Gerster told The Hollywood Reporter. "I spent a long time trying to write very ambitious films, ambitious in the worst way, with really complicated plots and hooks. It was only when I gave that up and limited things to what I know - Berlin, these streets and these people, that I had a real breakthrough".

Plot-wise, not much happens in Oh Boy. We join our hero Niko (played by the superb Tom Schilling) two years after he dropped out of law school, essentially to loaf about, living off his father's monthly checks and aimlessly thinking about his life.

The film takes place over the course of a single day when Niko's dad cuts his financial strings, forcing him to reassess his life and, in a classic running joke, try to find a "normal" cup of coffee.

What has captivated the critics is Gerster's easy style, his deft mix of drama and humor and his B&W lensing of Berlin, which, set to jazz soundtrack, gives this most hip, of-the-moment European city a timeless, almost melancholic feel.

"It's not meant as an answer to those Berlin hipster films you see a lot of now, where its all 'techno capital of the world'," he says. "I was just trying to capture how I see the city. The funny thing is, it's always the same. When I came here (in 2000), people were telling me 'it's all over. You should have come here 10 years ago, then Berlin was happening.' And when I seen young 20 somethings here now, I probably tell them the same thing."

Despite his affinity for the layabout Niko - Gerster jokes he was notorious as being "Berlin's most famous director without a film" for years before completing his debut - the director's slacker days are behind him. He is arguably the most hyped director of the moment in Germany. Besides its critical success, Oh Boy, made for around €300,000 ($400,000) was a sleeper hit at home, where it has earned more than $2 million at the box office.

Oh Boy is also the odds-on favorite to sweep the Lolas, Germany's equivalent of the Oscars, tomorrow night, even though its main competition is Cloud Atlas, the $100 million would-be blockbuster starring Tom Hanks, Hugh Grant and Halle Berry.

"I don't think you can really compare the two films, they are trying to do very different things, so its strange to have them competing against one another," says Gerster. "But I've known (Cloud Atlas co-director) Tom Tykwer for years. He's a friend. And people should remember he didn't start out making $100 million movies either, he started small, like I did".

Gerster started, actually, as a production assistant on Good Bye, Lenin! (2003), the comedy about German reunification directed by Wolfgang Becker and produced by X Filme, the Berlin company in which both Becker and Tykwer are partners.

Good Bye, Lenin!, a critical success (it swept the German and European Film Awards and received BAFTA and Golden Globe nominations) was also a global box office hit. For many the film signaled a new wave in German cinema that arguably peaked with four years later when Florian Henckel von Donnersmarck's The Lives of Others won the Oscar for best foreign language film.

Since then, international interest in German cinema has waned. Of the past five Lola Best Film winners only one, The White Ribbon in 2010, reached a significant international audience. Ironically, the film, from Austrian's Michael Haneke, was also the only one not directed by a German.

It might be too much to hope that Oh Boy, on its own, can change international attitudes towards German cinema, much less spark a new Teutonic boom. But win or lose Friday night, Gerster's little gem of film suggests Germany's new generation may be finding its voice.

Fakta

Norgespremiere
16.08.2013
Originaltittel
Oh Boy
Sjanger
Drama
Sort komedie
Skuespillere
Tom Schilling
Marc Hosemann
Friederike Kempter
Justus von Dohnanyi
Michael Gwisdek
Katharina Schüttler
Arnd Klawitter
Martin Brambach
Andreas Schröders
Ulrich Noethen
Frederick Lau
Regi
Jan Ole Gerster
Manus
Jan Ole Gerster
Produsent
Marcos Kantis
Foto
Philipp Kirsamer
Musikk
The Major Minors
Cherilyn MacNeil
Nasjonalitet
Tyskland
Språk
Tysk
Lengde
1 t. 24 min.
Produksjonsår
2012
Produksjonsselskap
Schiwago Film
Chromosom Filmprod.
HR/ARTE
Distribusjon
Fidalgo
Aldersgrense
Tillatt for alle
Egnethet
Voksen
Begrunnelse
Denne filmen inneholder ingen scener som antas å ha skadelig virkning på de yngste. Filmen blir derfor tillat for alle.

Anmeldelser

Trailere og klipp

Bilder

Få med deg disse filmene