Girlhood

Norgespremiere: 25.12.2014
12 år
1 t. 52 min.
Drama

Kjøp billetter

Velg dato

Velg kino

Om filmen

Terningkast 6 fra Natt&Dag, 5 fra Aftenposten, Cinema, Filmmag,++

Vinner av Hovedprisen ved Stockholm Int'l Film Festival, Nov-14!
----
Marieme lever med familien i et fattig strøk i utkanten av Paris. Alt hun vil er å være som alle andre, men for andre år på rad har hun ikke gode nok karakterer til å bli uteksaminert fra videregående. Da hun møter tre småkriminelle jenter frontet av hardbarkete Lady, øyner hun en mulighet til å finne både fellesskap og en vei som bare er hennes.

Et selvbestemt tap av uskyld skildres i den råsterke avslutningen på Céline Sciammas trilogi om barndom og ungdomstid. Sciamma virker nesten skandinavisk inspirert her, da Girlhood åpner som et intimt ekko av Ruben Östlunds Play, før filmen øker i intensitet og via en nydelig mimescene til Rihannas "Diamonds" tar form som den fandenivoldske søsterfilmen til Eirik Svenssons Natt til 17..

Terningkast 5 fra Adresseavisen som bl.a. sier: Det er laget utallige filmer om unge gutter i formative år som slår seg fram i tøft miljø. "Girlhood" er bedre skrevet, spilt og regissert enn de fleste av dem."

Marième opplever det å bli 16 år som en rekke av ulike nedturer: hun finner seg ikke til rette i nabolaget hvor det er guttene som regjerer og skoleresultatene hennes holder heller ikke mål. Når hun treffer tre frigjorte jenter, endres alt. De danser, slåss, er høylytte og ler av alt. Marième forvandles til Vic, og blir med i gjengen for å leve ut ungdomstiden sin.

---
Natt&Dag gir toppkarakter og skriver: ""Girlhood" er et popkulturelt kunststykke.

Vannliljer og Tomboy var glitrende, og med Girlhood tar Céline Sciamma steget opp til et endelig gullnivå.

Céline Sciamma har med to spillefilmer etablert seg blant de mest spennende filmstemmene fra Frankrike. Men selv om Vannliljer og Tomboy var glitrende, er Girlhood sjumilssteget opp til et endelig gullnivå. Sciammas tredje langfilm er visuelt og tematisk en vellykket forlengelse av hennes foregående verker. Blikket er friskere, stemningen tettere og det audiovisuelle mer sprudlende. Girlhood er lyden av en selvsikker filmskaper.

Sciamma holder seg stadig innenfor de strikt komponerte rammene sine, men denne gang lager hun et fyrverkeri der inne. Tonen settes umiddelbart, med en gripende enkeltsekvens - en av mange i filmen. En gruppe unge, svarte jenter spiller amerikansk fotball i franske drabantbyomgivelser. Gruppedynamikk og samhold er gjennomgangstemaer i Girlhood, men det handler også om å stå for seg og sitt - slik hovedpersonen Marieme (Karidja Toure) forsøker å gjøre. Noe tilfeldig allierer hun seg med skolens mest hardbarkede jentegjeng, og gjennomgår raskt en forvandling i holdning og estetiske preferanser.

Det kommer kanskje litt for brått på når Marieme plutselig truer til seg penger fra medelever, i nye klær og i tråd med den nye gjengens rutiner. Men valgene hun tar virker bevisste, sprunget ut av ønsket om forandring - en slags prinsipiell idé om at dårlige karakterer på skolen ikke skal få ødelegge livskvaliteten. Hun og de andre jentene kommer fra et strøk der mulighetene er få. Sciamma viser oss forstadsvirkeligheten nokså ubesværet, uten å tråkke i den sosialrealistiske salaten. Hun lar det nøkterne kamerablikket studere realismen i menneskene, og hvordan de fungerer sammen og alene i en gruppe. Samtidig tilhører blikket hovedpersonen Marieme. Hennes sammensatte væremåte og omgang med gutter skaper et oppfinnsomt kjønnsperspektiv, underbygget av kameraets fremstilling av det vi ser. Når jentene kommer hjem fra fotballen tidlig i filmen skaper guttenes blikk en slags kontroll. Det etterlater oss med en form for uro, som etter hvert forflytter seg i takt med Mariemes endrede holdninger og mer selvstendige blikk.

Gjennom stiliserte virkemidler som utstuderte fargekombinasjoner og sekvenser i saktefilm, uttrykkes mye om ungdommenes følelsesliv og betydningen av handlinger de foretar seg. Enkelte sekvenser oppleves imidlertid bare som innskutte pauser; ikke uviktige, tvert imot styrker de opplevelsen av deltakelse i jentenes liv. På lydsiden er Para Ones elektro-soundtrack en nydelig stemningsskaper, som tilfører Girlhood et kledelig lag med patos. Musikken er mer insisterende enn bildene, som forblir gåtefulle selv i filmens mest ekspressive øyeblikk.

I disse mer uttrykksfulle bitene av filmen kan Girlhood minne litt om Xavier Dolans Laurence Anyways, men Céline Sciamma har en annen agenda enn canadieren. Hun har et mer utpreget sosiologisk blikk og en annen tilnærming til kjønnstematikk. Formspråket er likevel unektelig mer "Dolan-fyrrig" her enn i hennes tidligere filmer - selv om de også ser flotte ut - Girlhood er full av grep som gjør den til en audiovisuell begivenhet. Den umiddelbart tiltalende estetikken bindes sammen med mer tilslørte tematiske tråder, som gradvis avdekker filmen som et popkulturelt kunststykke."

---
FilmMagasinet gir også 5 og sier: "En coming-of-age film du må få med deg."
Ungdommens voksesmerte er den franske regissøren Céline Sciammas (Vannliljer (2007) og Tomboy (2011)) spesialitet. Girlhood er hennes tredje spillefilm, og nok en gang fokuseres det på unge jenters kamp for å navigere seg ut i verden, finne seg selv og bli akseptert.

Vi møter Marieme, en ung og usikker jente som bor i et traurig strøk i utkantsparis. Hun finner ikke fotfeste i nærmiljøet, sliter på skolen og kommer seg ikke opp på videregående. Når hun kommer i kontakt med tre viltre jenter med opprørsk gi faen-holdning, starter en reise vekk fra ungdommens uskyld og over i mørkere, mer komplisert farvann. I gjengen er Marieme kjent som "Vic" - en skinnjakkekledd tøffing som banker skolens slåsskjempe og raskt setter seg i respekt.

Unge mennesker i fattigslige deler av Paris - og særlig mørkhudede jenter - har veldig få valgmuligheter når livet skal stakes ut. Fransk film har tatt opp dette temaet mange ganger tidligere, og Girlhood er et av de sterkeste bidragene jeg har sett. Rollebesetningen er perfekt, skuespillerne lykkes virkelig i å ta oss inn i karakterene og filmens intense energi. Regissør Sciamma finner en beundringsverdig balanse mellom psykologi og miljø, og bruker dessuten musikk på en effektiv og slagferdig måte. Jentenes miming på Rihannas "Diamonds" er en mørk og eksplosiv fest av en scene, hvor kameraet går tett på jentene og blotter en keitete usikkerhet og rastløshet, kombinert med rå, ungdommelig energi, girl power og gryende seksualitet.

Girlhood er en "må se", det kan gå en stund til du får oppleve en coming-of-age film av dette kaliberet igjen.

---

Dagens Næringsliv skryter av filmen:
"Frisk og vond. "Girlhood" fremstår som akutt og relevant, og veldig god.

Franske tenåringsjenter med foreldre fra Afrika spiller forrykende og høylytt fotball i en forstad til Paris i filmens åpningssekvens. Senere rusler de hjem fra trening. Stillere og stillere blir de etterhvert som de nærmer seg sine respektive boligblokker. Inne i en oppgang full av gutter og menn blir de tause.

Tematikken kommer i små blaff, først liksom tilfeldig som i åpningen. Og det hamres ikke inn etterhvert som handlingen skrider frem. Det er likevel tydelig at "Girlhood" handler om jenter som kommer i klemme mellom den strenge sosiale kontrollen de utsettes for hjemme, gjerne av brødre, både eldre og yngre, og sin egen leting etter identitet i det franske samfunnet.

FRAVÆR OG KONTROLL

I sin tredje spillefilm retter regissør Céline Sciamma oppmerksomheten mot Marieme (Karidja Touré), som er i ferd med å besegle skjebnen ved å falle ut av skolen og stenge mulighetene til å bli noe annet enn sin hotellvaskende mor. Marieme bor sammen med de yngre søstrene sine, som beundrer henne, og den eldre broren som de alle frykter. Noen far er det ikke snakk om, og mor er fraværende. Som mange av de andre mødrene i nabolaget jobber hun lange dager for å forsørge familien alene. De fedrene som mangler klarer likevel å holde familien i en skrustikke.

Men en dag får den sjenerte Marieme kontakt med de tøffere jentene i nabolaget. De drar på impulsive turer til Paris, der de stjeler klær og sminke og tar inn på hotell. For Marieme er dette både en potensiell katastrofe og en plutselig frigjøring. Kanskje ser man en fotballjente som blir opptatt av sminke og musikk når hun får nye venner, men det som springer en i øynene er at en gjeng tenåringsjenter tar inn på hotell for å gjøre det tenåringsjenter i Vesten vanligvis har frihet til å gjøre hjemme; snakke om det de har lyst til så høyt de vil mens de spiller musikk.

ORIGINALT

Filmer om vanskelig ungdomstid finnes det 13 av på dusinet, men en sjelden gang kommer det noe forfriskende, om enn ubehagelig. Bruken av kamera og musikk er også original og føyer seg inn i historien ved å bruke kontraster på en subtil, men poengtert måte.

Karidja Touré i hovedrollen er et funn. Hun er istand til å vise et stort og nyansert spekter av følelser på en imponerende naturlig måte. Og om Mariemes situasjon kan synes brutal, finnes det håp om et utbrudd, om enn ikke på den måten man tror."

-------

Writer-director Celine Sciamma's enormously satisfying third feature proves that her beguiling sensitivity to girls' growing pains is not confined to the white middle-class.(Hollywood Reporter)

---

Vi sakser fra anmeldelse i Hollywood Reporter fra Cannes:

"French writer-director Celine Sciamma brought empathetic observation and emotional insight to high school girls coming of age in her 2007 debut, Water Lilies, and to a preteen girl's instinctual exploration of gender identity in 2011's Tomboy. Her gorgeous third feature, Girlhood (Bande de Filles) combines variations on those themes and takes them in bracing new directions, reflecting on the paths of "girlz n the hood" — in this case the projects of suburban Paris — with tenderness, honesty and a rigorous avoidance of sentimentality. Driven by a magnetic central performance from stunning newcomer Karidja Toure, this looks to make a significant splash on the international art house radar.


It's been almost 20 years since Mathieu Kassovitz's trenchant foray into a tough outer-Parisian banlieue in La Haine, and on many levels there are parallels with the ethnically mixed, economically disadvantaged underclass examined in Sciamma's film. But while La Haine was fueled by its visceral rawness and violent intensity, Girlhood is a thoughtful, far more intimate portrait of characters whose toughness doesn't exclude vulnerability, humor or even sweetness. There have been countless views of urban life and its limited prospects in movies, but the gaze here feels entirely fresh.

Sciamma and her cinematographer, Crystel Fournier, capture with spot-on specificity the milieu of these girls: the slab concrete-block architecture of the apartment buildings where they live; the mall at Les Halles where they go to hang out and shoplift; the square at La Defense where they dance to hip-hop music in the shadow of the Grande Arche. And yet these characters and their behavior are as imminently recognizable as teens from, say, New York or London.

Anyone who regularly rides subways in a large metropolis has probably experienced nervous moments when teenage girls get loud and volatile, egging one another on and getting in the face of other passengers. But Sciamma gets beyond the badass posturing and anger to show what's ticking away underneath. Her approach is both smart and disarming.

Set to punchy electropop by Para One, the terrific opening takes in the end of an American football match at night between two girls' teams of mostly black players. Helmeted and uniformed with massive shoulder-pads, the girls look like gladiators, which cleverly establishes the theme of young women eager to explore personas beyond the conventional roles assigned to them.

Sixteen-year-old Marieme (Toure) returns home from the match and we see casual evidence of her affectionate relationship with her two younger sisters, while their surly brother, Djibril (Cyril Mendy), keeps to himself and his street crew. Their mother is mostly absent doing night-shift cleaning work. A flirtation between Marieme and Ismael (Idrissa Diabate) is kept on hold out of the boy's fear of showing disrespect to Djibril.

When she learns that her grades are not good enough to continue high school, Marieme falls in with a gang of three local girls led with cool authority by Lady (Assa Sylla). She watches them shyly from the sidelines at first, but soon becomes immersed in their slacker routines, changing her dress code, swapping her braids for a more glam look and helping to fund their fun-time by fleecing her former schoolmates for cash. Lady gives her the gang name Vic.

Sciamma gets superbly naturalistic performances from her nonprofessional cast, in particular the four-girl gang — Adiatou (Lindsay Karamoh) and Fily (Marietou Toure) round out the group — all of whom show distinct personalities and defining attitudes. In the film's exhilarating high point, they stock up on booze, pot, snacks and stolen fly-girl outfits and check in to a hotel, singing along to Rihanna's "Diamonds" at the peak of their partying. It's a beautiful scene of giddy empowerment that also hints at the melancholy uncertainty of where their lives are headed. That note is subtly amplified as the action progresses in a fluid succession of episodic scenes.

The group dynamic shifts when Lady takes a humiliating beating from a rival girl-gang leader, and Vic doles out the payback. That gains her the newfound respect of Djibril when word gets around. But exposure of her incipient relationship with Ismael underscores the constricting rules for women, which are no less apparent when Vic starts selling drugs for another local crew.

With its sharp, composed look and elegant tracking shots, this handsomely made film removes any distance between the audience and the protagonist. It loses a little momentum in the later action and could perhaps be tightened by five or 10 minutes, but Sciamma's deep personal investment in her characters and their world keeps it riveting, refreshingly steering it away from predictable tragic developments toward a more ambiguous conclusion. Where many filmmakers would have underlined the bleaker, harsher aspects, Girlhood presents the characters' grim reality without surrendering its lightness of touch, its compassion or its hope.

As delicate and memorable as Tomboy was, this is a major step forward that marks Sciamma as a singular talent. And Toure, in the lead role, is a real find. Solemn and self-possessed at times and joyously unguarded at others, Marianne/Vic visibly hardens herself as she struggles to figure out whom she wants to be, while never quite concealing the fragile girl inside.

Fakta

Norgespremiere
25.12.2014
Originaltittel
Bande de filles
Sjanger
Drama
Skuespillere
Karidja Toure
Assa Sylla
Lindsay Karamoh
Marietou Toure
Idrissa Diabate
Simina Soumare
Cyril Mendy
Djibril Gueye
Regi
Céline Sciamma
Manus
Céline Sciamma
Produsent
Benedicte Couvreur
Foto
Christel Baras
Musikk
Para One
Nasjonalitet
Frankrike
Originalspråk
Fransk
Lengde
1 t. 52 min.
Produksjonsår
2014
Produksjonsselskap
Pyramide
Hold Up Films
Lilies Film
Arte France Cinema
CNC
Foods Images de la diversity
Agence National Pour la Cohesion Social et l'Egalite des Chances (ACSE)
Canal Plus
Arte France
Cine Plus
Arte
Cofinova9
Distribusjon
Fidalgo
Aldersgrense
12 år
Egnethet
Ungdom / Voksen
Begrunnelse
Filmen inneholder enkelte scener med voldsinnslag og truende situasjoner. Den får derfor 12-årsgrense.

Anmeldelser

Trailere og klipp

Bilder

Få med deg disse filmene