Min elskede

Norgespremiere: 12.02.2016
12 år
2 t. 4 min.
Drama / Romantikk

Kjøp billetter

Velg dato

Velg kino

Om filmen

Vinner av Gullpalmen for Beste Kvinnelige Hoverolle, Cannes 2015

""Min elskede" er en virvelvind av hektiske følelser i voldsom, men stø regi" DN
----
Tony ødelegger kneet i en skiulykke. Er det et rop om hjelp; et halvhjertet selvmordsforsøk? I hvileperioden reflekterer hun over det tiårige berg-og-dalbane-forholdet til restauratøren Georgio. Hun falt pladask for den ultra-sjarmerende, verdensvante bohemen, men klarte ikke temme villskapen i ham; egoismen, rusmisbruket og utroskapen. Det hun ble betatt av ble også marerittet.

Situasjoner og replikker er improvisert fram med skuespillerne, og for en dynamikk Maiwënn oppnår med denne metoden. I Cannes gikk prisen for Beste skuespillerinne til Bercot, som sammen med Cassel er intet mindre enn overveldende; mer ekte og mer sant kan ikke filmskuespill bli! Troverdigheten gjør historien til noe langt mer dyptpløyende enn et rent samlivsdrama.

"Cannes 2015: Om man syntes Maïwenns forrige film Polisse ble insisterende og masete, er nok sannsynligheten stor for en tilsvarende opplevelse med Mon roi. Få filmer i hovedkonkurransen fikk hardere medfart av kritikerne, men lesningen av filmen som overfladisk og enerverende blir mangelfull. Det er nettopp en slik tilstand Mon roi forsøker å fremkalle med sin klaustrofobiske forholdsproblematikk.

I Mon roi er rolleregisteret redusert til i hovedsak to personer, i motsetning til kobbelet av mennesker som vrimlet i Polisse. Vi blir kastet inn i Georgio (Vincent Cassel) og Tonys (Emmanuelle Bercot) verden, som består av det de selv ønsker å se på som et "lidenskapelig forhold". Men dette er ikke en form for amour fou man gjerne romantiserer på film - det er destruktivt og utmattende, og publikum dras med nedover kjærlighetens ubarmhjertige rutsjebane. Det er som om en kraft utenfra styrer dem inn mot det ødeleggende - og da særlig Tony, som forføres av Georgios ukontrollerte spontanitet og karisma.

Filmen starter med at Tony setter utfor en bratt bakke på ski, uten hensyn til resten av familien i løypa, og skader seg - tilsynelatende med viten og vilje. Hendelsesforløpet fra hun møtte Tony og frem til i dag tegnes opp som lange tilbakeblikk; minner hun forteller terapeuten som skal hjelpe henne etter kneskaden. Som i Polisse tillater Maïwenn seg å være litt plump i fortellekonstruksjonen, og rehabiliteringen av kneet blir en overtydelig metafor for å komme seg på beina igjen også mentalt. Banaliteten er så oppriktig at man må le litt i aksept; terapeuten beskriver til og med kneskaden som et tegn på uløste konflikter i fortiden, ettersom den tilhørende leggen er en kroppsdel som kun kan bøyes bakover.
Kammerspillet som deretter tar form er minst like animert som sekvensen med terapeuten, men hysteriet må ikke forveksles med dårlig eller lite troverdig skuespill. Paret fyller hverandres ulike behov, men bare til en viss grad; de snakker aldri ordentlig sammen, går aldri skikkelig i dybden, og etter hvert er det bare vondt å se hvordan alt tøyses og vitses bort. De kan minne om et gladkristent par i tyveårene som ignorerer alt det vonde i verden, men de er begge middelaldrende, og Georgio har med seg en tung bagasje som kommer deisende ned på forelskelsens rullebånd.

De to møtes på en klubb der Tony befinner seg med noen venner, og den tilstedeværende Georgio blir raskt utpekt som en slags drømmeprins. Det vordende paret får kontakt, og herfra går det altfor fort fremover. For Tony er det befriende med en så livsbejaende skikkelse i livet sitt, mens Georgio gjerne vil etablere seg med en moden kvinne. Etter svært kort tid ytrer Georgio ønske om å få barn, hvorpå Tony blir gravid. Snart er de et ektepar - riktignok uten gifteringer, for de er jo så frisinnede og fulle av kjærlighet at slike formaliteter synes overflødige.

Etter hvert som forholdet begynner å falle fra hverandre, kommer Maïwenns stødige behandling av rollefigurene til syne - kanskje er det i manuskriptet hun har gjort den viktigste jobben (sammen med Etienne Comar). Man får en følelse av at historien har forgreininger inn i noe selvopplevd. Mye handler selvsagt også om at Cassel og Bercot er godt castet, og begge storspiller i sine overdrevne roller. Det er imponerende hvordan to så maniske personligheter makter å berøre, og selv om man får mest sympati med Tony, blir Georgio aldri redusert til en utelukkende kynisk og umoden mann. Sårbarheten i forholdet dem i mellom overskygger hans negative sider, hvilket skaper en dypere forståelse for at Tony har vanskeligheter med å forlate ham.
Det er likevel dette som er forholdets og filmens mørkeste side: at Georgio - til tross for at det muligens ikke er intensjonen - manipulerer seg inn i Tonys liv, igjen og igjen. Det virker nær sagt umulig å sno seg unna hans oppslukende vesen, som blir mer og mer skremmende, og mindre og mindre romantisk. At de to har et barn sammen kompliserer situasjonen ytterligere. Det er alltid et element av klartenkthet og godhet i Georgio, som belønner ham med enda en ny sjanse.

I Mon roi har Maïwenn byttet ut fotografen fra Polisse og vendt tilbake til Claire Mathon, som stod bak kameraet i debuten Pardonnez-moi. Det dels nøkterne, dels spontane formspråket i Mon roi minner likevel om Polisse; kameraet fanger de ulike nivåene av desperasjon hos rollefigurene, og energien pipler ut av hvert eneste bilde.

Det nærmeste man kommer pusterom i filmen er scenene fra rehabiliteringen, der Tony har funnet seg nye venner. Sammenlignet med den krevende Georgio, fremstår de som fantastiske i sin alminnelighet. Den gripende avslutningen er kledelig dempet etter det langvarige hesebleset, preget av en sofistikert, ettertenksom tone - til Maïwenn å være." (Sakset fra Montages.no)

----

"Sometimes the hardest thing in life is to recognize that a relationship has run its course ? or more difficult still, that the match may not have been healthy in the first place. In her fourth film as director, French actress-turned-helmer Maiwenn is concerned first and foremost with her characters, who rank among the most vividly realized of any to have graced the screen in recent memory, but behind that is the pain and heartache of fighting for a love that's ultimately damaging to both parties. Despite a well-deserved track record in Cannes (where her previous feature, "Polisse," won the Jury Prize), Maiwenn remains under-appreciated by the critical community, but that will change after the world experiences "Mon roi," a movie that may sound anti-romantic, but is just the opposite: boldly ultra-romantic, of the sort that has turned French pics (like "Jules and Jim" or "A Man and a Woman") into worldwide hits before." (Variety)

Fakta

Norgespremiere
12.02.2016
Originaltittel
Mon roi
Sjanger
Drama
Romantikk
Skuespillere
Vincent Cassel
Louis Garrel
Emmanuelle Bercot
Ludovic Berthillot
Félix Bossuet
Camille Cottin
Romain Sandère
Vincent Cassel
Louis Garrel
Emmanuelle Bercot
Ludovic Berthillot
Félix Bossuet
Camille Cottin
Romain Sandère
Isild Le Besco
Chrystele Saint-Louis Augustin
Patrick Raynal
Paul Hamy
Yann Goven
Djemel Barek
Marie Guillard
Slim El Hedli
Nabil Kechouhen
Norman Thavaud
Amanda Added
Abdelghani Addala
Regi
Maiwenn
Manus
Etienne Comar
Maiwenn
Produsent
Alain Attal
Xavier Amblard
Foto
Claire Mathon
Musikk
Stephen Warbeck
Nasjonalitet
Frankrike
Språk
fransk
Lengde
2 t. 4 min.
Produksjonsår
2015
Produksjonsselskap
Les Productions du Tresor
Studiocanal
France 2 Cinema
Les Films de Batna
Arches Films
120 Films
Canal Plus
Cine Plus
France Televisions
La Banque Postale
Cineimage 9
la Region Ile-de-France
CNC
Distribusjon
Fidalgo
Aldersgrense
12 år
Begrunnelse
Dette dramaet skildrer samlivskonflikter og inneholder flere dramatiske scener samt sterke følelsesutbrudd. Filmen får derfor 12-årsgrense.

Anmeldelser

Trailere og klipp

Bilder

Få med deg disse filmene