En dag uten krig

Norgespremiere: 26.12.2005
11 år
1 t. 56 min.
Drama

Kjøp billetter

Velg dato

Velg kino

Om filmen

Jul i ingenmannsland

Desember 1914, ved fronten. Første verdenskrig har alt blitt en skyttergravskrig, og meningsløsheten har festet grepet om soldatene. Men så ble det altså jul i år igjen...
"Kunne vi lese vår fiendes hemmelige historie, fant vi i hvert menneskes liv nok sorg og lidelse til å legge bort all fiendskap."

Dette sitatet av den amerikanske lyrikeren Henry Wadsworth Longfellow innleder En dag uten krig, en film som illustrerer og levendegjør disse ordene på forbilledlig vis.

Filmen er basert på en hel rekke sanne historier fra julefeiringa ved fronten i 1914, da soldater fra alle krigførende parter la ned våpnene, krøp opp av skyttergravene og ut i ingenmannsland. Der delte de broderlig det de hadde av knappe rasjoner, der spilte de fotball og der stiftet de vennskap med dem de var sendt for å drepe.

I tråd med filmens Longfellow-devise blir vi kjent med mennesker fra begge sider av ingenmannsland. Hovedpersonene er en gruppe soldater og offiserer fra Frankrike, Skottland og Tyskland. Vi møter dem først sommeren 1914, når de får nyheten om at de skal ut og kjempe for sine respektive fedreland.

I Skottland møter vi en prest (Gary Lewis) som verver seg når han ser med hvilken entusiasme sognebarna hans går i døden, i Tyskland er det stjernetenoren Nikolaus Sprink (Benno Fürmann) og hans sopranstjernekone Anna Sörensen (Diane Krüger) vi følger, og vår franske venn er den nybakte faren og løytnanten Audebert (Guillaume Canet) som må stri med en meningsløs krig og en far i generalstaben.

Snart er det slutten av desember 1914, og selv mellom skyttergravene forberedes jula. Anna Sörensen tar kontakt med landets øverste militære ledelse for å få i stand en julekonsert (slik at hun får sett mannen sin), og den samme militære ledelsen sender juletrær til fronten, siden det skal være den siste jula soldatene må feire borte fra hjemmene sine.

Men julaftenskonserten er det bare de høyeste av de tyske offiserene som får overvære. Dette synes ikke sangsoldat Nikolaus Sprink noe særlig om, så han tar med seg kona for å synge for kameratene i ingenmannsland ...

Og det blir sangen som fører fiendene sammen. Når skottene hører juleklassikeren Adeste Fideles (på norsk heter den Å kom nå med lovsang) svarer de med sekkepipeakkompagnement. Snart er soldater fra alle tre land ute av skyttergravene, og offiserene må forholde seg til det.

De erklærer en endags våpenhvile, og dermed kan soldatene fritt menge seg med fienden og dele det lille de har gjemt unna av sigaretter, sjokolade og børst. Visse språkproblemer må man regne med, men med tegnspråk og en velvillig innstilling kommer man langt. Både blant menige og befal er det dessuten mange som er språkmektige, og høydepunktet, gudstjenesten, foregår jo på latin.

Første juledag skal våpenhvilen være over, men soldatene har liten lyst til å skyte på sine nye venner. I stedet kommer de opp fra skyttergravene igjen, men nå er det for å begrave de nyligst avdøde av vennene sine. Det er hardt arbeid å grave seg gjennom telen, men når jobben er gjort, går soldatene i gang med å spille fotball med hverandre.

Blant drømmer om fred og frihet er det noen som plutselig bare handler og skaper fred der de er. Nyheten om disse spontane fredsinitiativene når de ulike lands hovedkvarterer, og det er ikke en nyhet som blir møtt med glede.

De høyere offiserer vet nemlig at menn som har blitt venner, som kjenner fiendens gleder og sorger, fort mister interessen for å drepe hverandre. Det eneste som redder våre venner fra krigsrett og henrettelse er at det er så mange av dem. Stridsenheter blir oppløst og soldatene fraktet til andre fronter.

Den skotske presten får høre at det han mener var hans livs viktigste gudstjeneste i bunn og grunn var et svik, et landsforræderi. Så raskt og effektivt som mulig måtte man fjerne sporene av denne pausen fra krigens meningsløshet.

Om filmen
Som så mange krigsfilmer er "En dag uten krig" en film om kameratskapet som oppstår mellom soldater like mye som det er en film om lidelse, død og vold. Forskjellen er at kameratskapet her oppstår på tvers av skyttergravene, i denne filmen slutter fiendene fred med hverandre. Og de slutter fred uten diplomati og snakk, de er bare så lei av å slåss at de legger ned våpnene.

Ved å inngi seg på det forbudte -fraternisering med fienden- oppdager og viser de at det nok ikke er menigmann som starter kriger, men at han har makt til å stoppe dem ved å legge bort hatet og konsentrere seg om vennskapet.

Som julefilm betraktet er "En dag uten krig" nærmest perfekt. Julas budskap om fred på jord kan neppe komme bedre til uttrykk enn ved at de stridende parter legger ned våpnene, om det så bare er for et par dager.

Julenissen har ingen plass i denne filmen, det har heller ikke julehandelsmaset eller julebordsfylla. Ingen bryr seg om hvorvidt jula blir hvit eller ikke, og den nye kjæresten som skal feire jul med svigermor for første gang får klare seg selv. Det kan godt tenkes at filmens personer tenker på julemåltider de har hatt, men det er neppe svorens sprøhet eller lutefiskens fasthet som står øverst på sakslista. Om filmen er sentimental?

Javisst, men det er ikke en alvorlig anklage mot en film med dette innholdet. Tvert imot, en film som dette har ingen rett til å være kynisk. Det verden trenger, i jula som ellers i året, er nettopp denne filmens enkle budskap om forbrødring og fred. God jul!

Om regissøren
Christian Carion har med En dag uten krig begått sin tredje spillefilm som regissør. Det er en film han har ønsket å lage lenge, men den har blitt utsatt i påvente av finansiering og erfaring. Når filmen endelig har blitt lagd, kan vi bare konstatere at Carion har prestert et mesterstykke.

Fakta

Norgespremiere
26.12.2005
Originaltittel
Joyeux Noël
Sjanger
Drama
Skuespillere
Diane Kruger
Benno Fürmann
Guillaume Canet
Gary Lewis
Dany Boon
Daniel Brühl
Alex Ferns
Steven Robertson
Frank Witter
Bernard Le Coq
Ian Richardson
Lucas Belvaux
Thomas Scmauser
Natalie Dessay
Rolando Villazon
Regi
Christian Carion
Manus
Christian Carion
Produsent
Christophe Rossignon
Foto
Walther Vanden Ende
Musikk
Philippe Rombi
Nasjonalitet
Storbritannia
Frankrike
Tyskland
Originalspråk
Engelsk / Fransk/ Tysk
Lengde
1 t. 56 min.
Produksjonsår
2005
Produksjonsselskap
Nord-Ouest Production (France)/Senator Film Produktion (Germany)/Artemis Films Production (Belgium)/The Bureau (U.K.)/ Media Pro Pictures (Romania)
Distribusjon
Oro Film
Aldersgrense
11 år
Egnethet
Ungdom/voksen
Begrunnelse
Til tross for en sterk start med detaljerte nedskytinger, nedstikninger og død velger vi 11-årsgrense på denne filmen, da den baserer seg på virkelige historier og inneholder et viktig budskap. Filmen frarådes underårige.

Anmeldelser

Trailere og klipp

Bilder

Få med deg disse filmene