Spillets regler

Norgespremiere: august 2014
1 t. 53 min.
Drama / Krigsfilm

Kjøp billetter

Velg dato

Velg kino

Om filmen

En brilliant og drepende studie av et forgiftet samfunn

Renoirs presise studie av et forgiftet samfunn figurerer stadig på lister over verdens ti beste filmer. Koner og ektemenn, tjenere og herskere, elskere og elskende sniker seg ned ganger, flørter og tropper opp på hverandres soverom, alt samtidig som de later som om de er de beste representanter for sitt velfungerende samfunn. Resten av Europa venter på krig, mens aristokratiet graver sin grav av fornektelse og fasanjakt.

Jeg lærte spillets regler fra Spillets regler. -Robert Altman

Hva er det med Spillets regler? Siden filmen så og si ble gjenfunnet etter 20 år i dvale i 1959, har den hatt fast plass på kritikeres og filmskaperes lister over verdens ti beste filmer. Den er så enkel og så labyrintisk, så troskyldig og så sint, så uskyldig og så farlig, at det er vanskelig å fatte at en så rik film kunne bli til i 1939. Spillets regler, som ved første øyekast kan ligne en enkel farse, har kan hende verken en helt, en hovedperson eller et plott å snakke om, men synes ikke å mangle noen av delene. Renoir selv var usikker på om Spillets regler i det hele tatt hadde en kjerne. Den handlet ikke om et plott, mente han, men om en verden - en fordømt sådan. En dannet, intrikat og kompleks komedie, og en som behandlet sine karakterer med både forakt og taktfullhet, skapte så voldsomme reaksjoner at noen prøvde å brenne ned kinoen på premieredagen. Hva er det med Spillets regler?
Kanskje har det med timing å gjøre. Frankrike var på vei inn i krigen, og Spillets regler traff en nerve som sa det meste om tingenes tilstand. Det dekadente aristokratiet lekte på landet, mens samfunnet og nasjonen var forgiftet og på vei utfor stupet. Samtidig har filmen mer evige kvaliteter. Den er en skarp, presis og vittig kommentar til menneskers sosiale oppførsel; en ironisering over klassetilhørighet; noe så sjeldent som en ikke-dømmende satire. Og den er ikke minst lekende lett fremført: Skuespillet er ledig og naturlig; 40 år før steadicam'ens tid flyter kamera som vektløst mellom rom og karakterer, komplettert av Renoirs unike sans for å komponere i mange lag av bildet.
Det er, ikke overraskende, et spill vi er vitne til, for det meste på et flott landsted utenfor Paris. Koner og ektemenn, tjenere og herskere, elskere og elskende sniker seg ned ganger, flørter og tropper opp på hverandres soverom, alt samtidig som de later som om de er de beste representanter for sitt velfungerende samfunn. Resten av Europa venter på krig, mens aristokratiet graver sin grav av fornektelse og fasanjakt. Renoirs genistrek er å aldri henfalle til karikatur. Hans karakterer har dybde og følelser. De kan elske og er ellers rikt karakterisert. Dette demper ikke satiren, men gjør den komplisert og gir den liv. Én ting hadde vært å parodiere samfunnet, men for Renoir var dette tydeligvis for simpelt. Spillets regler er preget av, for å låne et begrep fra malerkunsten, lette strøk: små, men betydningsfulle; subtile, men tydelige.
Bergen Filmklubb

Fakta

Norgespremiere
august 2014
Originaltittel
La règle du jeu
Sjanger
Drama
Krigsfilm
Skuespillere
Marcel Dalio
Nora Gregor
Jean Renoir
Mila Parély
Julien Carette
Gaston Modot
Roland Toutain
Paulette Dubost
Regi
Jean Renoir
Manus
Camille François
Carl Koch
Jean Renoir
Produsent
Jean Renoir
Foto
Alain Renoir
Jean Bachelet
Jean Paul Alphen
Musikk
Johannes Strauss
Joseph Kosma
Monsigny
Roger Désormières
Saint-Saëns
Wolfgang Amadeus Mozart
Nasjonalitet
Frankrike
Originalspråk
Fransk
Lengde
1 t. 53 min.
Produksjonsår
1939
Produksjonsselskap
La Nouvelle Edition Française
Distribusjon
Cinematekene

Få med deg disse filmene