Dykkerklokken og Sommerfuglen (2007)

Dykkerklokken og Sommerfuglen

Ukens anbefaling er Julian Schnabels hyllest til livsgleden.

"Dykkerklokken og Sommerfuglen" (Le Scaphandre et le Papillon) var mitt første ordentlige møte med fransk film. Og hvilket møte det ble.

Etter å ha ledd og grått om hverandre forlot jeg kinosalen sikker på at dette var en av mine favorittfilmer noensinne. 6 år og sikkert 10 gjensyn med filmen senere er den fortsatt en favoritt en anbefaling verdig.

Se traileren her

Dykkerklokken og sommerfuglen (2007)

OM FILMEN

Året er 1995, og den profilerte familiefaren og sjefsredaktøren av franske Elle, Jean-Dominique Bauby (Mathieu Amalric) rammes av hjerneslag. På et blunk går livet hans fra å være fylt med vakre kvinner og fester, til å dreie seg om å lære å kommunisere på nytt.

Bauby rammes av såkalt locked-in-syndrom, en tilstand som lammer hele kroppen, bortsett fra hjernen. Fanget i sin egen kropp blir han pleietrengende, ute av stand til å kommunisere med annet enn sitt venstre øyelokk, som fortsatt fungerer.

Gjennom å blunke med øyelokket i et morselignende kodesystem dikterer Bauby en bok til sin assistent. Boken er basert på minner, opplevelser, overveielser og drømmer. I sitt ultimate fangenskap finner han en slags frihet i det å kunne tenke fritt.

Filmen er basert på en sann historie. Jean-Dominique Bauby dikterte faktisk en hel bok. Få dager etter at den ble utgitt døde han, 45 år gammel.

Mathieu Amalric i Dykkerklokken og sommerfuglen

HØYDEPUNKTER

Julian Schnabel er en billedkunster som sjonglerer klisjeer og realitet mesterlig. Det kan fort føles påtatt når vi tvinges til å se verden gjennom Baubys til tider svært så tåkete blikk, men forklaringen på hvorfor denne filmen er så virkningsfull ligger nok nettopp her. Man føler med han.

Filmen er også nøye ispedd et både lystig og variert soundtrack som spenner fra klassikere som Charles Trenets "La Mer" til The Dirtboms' "Chaines of love" og U2.

Schnabels regi-pris under Filmfestivalen i Cannes og påfølgende Oscar-nominasjon var velfortjent, det samme var filmens anmeldelser.

Emmanuelle Seigner i Dykkerklokken og sommerfuglen

DETTE SA ANMELDERNE

Åpningsscenen er et cinematisk wow! Derfra beveger filmen seg sømløst inn og ut av Baubys blikk og tanker, situasjoner, fortid og drømmer, i et billedspråk sterkt preget av Schnabels bakgrunn som maler.

- BT

Enkelte scener er så det sliter i hjerteroten, spesielt når pappa Max von Sydow, en gammel herre med hukommelsessvikt, skal ringe sin sønn på sykehuset og må høre på stavingen fra talepedagogen på den andre siden og vite at han aldri, aldri får snakke med barnet sitt igjen.

- Side 2

Filmen balanserer snertent mellom humor og maktesløshet, sorg og glede. «Dykkerklokken og sommerfuglen» er en film som stimulerer til ettertanke, en film som omfavner livet.

- Dagbladet

"Dykkerklokken og Sommerfuglen" er en sånn film der du blir sittende og stirre på rulleteksten og lure på hva i all verden du har vært vitne til.

En filmopplevelse av de sjeldne!

Og du? Livet er for kort til ikke å se fransk film.