Mannen fra Snåsa

Olin tar med publikum til Snåsamannen

– Nå kan man gå på date og se en film av Margreth Olin, sier Margreth Olin om sin prisbelønte karrieres første feelgood-dokumentar, «Mannen fra Snåsa».

Hun sier det med smil og varme, men med samme inderlighet som har preget en serie dokumentarperler med alvorlige temaer som til slutt ble litt mye for henne.

Nå vil hun gi sitt publikum noe tilbake, en slags «blå resept», for å vise hva som skjer hvis vi retter blikket mot det gode i oss. Det trengte hun selv også.

Mannen fra Snåsa

Ha med håpet

– Jeg erfarte det fysisk på kroppen, sier hun. Hennes forrige film var «De andre» (2012), om enslige, mindreårige asylsøkere, som føyde seg inn i filmene hun har laget om utenforskap. Det var da Olin var på vei hjem fra Sør-Europa, der hun bivånet flyktningkrisen på nært hold, da hun innså at hun måtte ringe Joralf Gjerstad.

– Jeg hadde behov for å se noe annet.

Og med det mener hun hans måte å møte mennesker på. I stedet for å ta seg et friår, og bearbeide ting på annet vis, laget hun i stedet nok en film, siden det er dét hun kan best. Men det fikk konsekvenser:

– Jeg tror de nye filmene mine heretter må ta med seg håpets betydning.

Se klipp fra filmen: Snåsamannen hjelper Mira

Hun beskriver «Mannen fra Snåsa» som en film om mennesket bak myten, der møtene hans med syke mennesker er substansen. Det er ingen biografi, understreker hun.

Fortolker ikke

Margreth Olin dro først alene til Snåsa for å snakke med Joralf Gjerstad alene. Hun har vært sammen med sønnen til kusinen hans, og han møtte henne med tillit.

– Joralf har en veldig stor tillit til livet og til folk. «Du skulle ha kommet før», sa han til meg. Kanskje kunne vi skapt større forståelse, sier hun til NTB.

Olin lar det være opp til publikum å bedømme, hun byr ikke på noen fortolkning i dokumentaren. Hun sier hun vil la publikum «få se det mange mener noe sterkt om uten å ha sett det selv».

Filmskaperen søkte etter mennesker som ville la henne filme dem under behandling hos Gjerstad, som egentlig hadde sluttet å ta imot trengende.

Mange meldte seg, hun tok dem i rekkefølgen de meldte seg, for å slippe å gjøre som Joralf – å måtte velge.

– Det var en vond situasjon, jeg måtte skuffe mange.

Mannen fra Snåsa

Verdenspremiere

Hun endte med 22 personer, i alle aldre og med ulik motivasjon for å møte Snåsamannen, og fulgte dem helt inn i hans behandlingsrom.

Hun er flue på veggen, i den observerende dokumentartradisjonen fra amerikanske Frederick Wiseman. Når den internasjonale filmfestivalen i Tromsø har «Mannen fra Snåsa» som åpningsfilm 18. januar, i det som blir verdenspremiere for filmen, vises Wisemans filmer sammen med Olins.

På Filmens hus viste Olin et utdrag med ungjenta Mira som hadde låsninger i nakken, og som smiler og gråter når hun merker hun blir bedre av hendene hans.

– For meg sier denne filmen noe om hvert menneskes iboende krefter, uttrykt i møtet med Joralf som henter dem fram, og om hans egne livskrefter og hvor de kommer fra.

Arbeidstittelen var lenge «God», men nå er den endret – til «Mannen fra Snåsa» når den har ordinær kinopremiere 22. januar.

– Det var for å hjelpe folk til å finne filmen, sier Olin.

Billetter finner du her