Norsk film om Frankrikes dårlige samvittighet

"Le Regard – Blikket" er intet mindre enn en norsk film om kolonimakten Frankrikes maktmisbruk i Marokko. Slikt blir det overskrifter av.


– Det er klart det vekker reaksjoner når en nordmann lager en film som denne. Mange spør seg hva en nordmann har med å blande seg opp i hva Frankrike gjorde i Marokko, forteller den franske skuespilleren Jacques Zabor, som har hovedrollen i den norsk-marokkanske filmen «Le regard – Blikket».

Selv om regissør Nour-Eddine Lakhmari opprinnelig er marokkansk, blir han sett på som norsk i Frankrike og Marokko. Han har bodd i Norge de siste 20 årene, er norsk statsborger og har laget flere kortfilmer. «Le Regard- Blikket» er hans første helaftens spillefilm.

Fredag 18. mars har den norgespremiere og sammen med den marokkanske skuespilleren Keltoum Hajjami har Zabor kommet ens ærend til Norge for å snakke om filmen som ripper opp i en skamplett på Frankrikes historie.

– Jeg håper den blir vist i Frankrike. Men vi skal huske på at ikke alle franskmenn oppførte seg som dyr. Albert skulle være bevis godt nok på det.

Franskmannen Albert Tueis er filmens hovedperson. Vi møter ham først som 70 år gammel kjent kunstfotograf i ferd med å åpne ny utstilling i Paris. Albert bærer imidlertid på en hemmelighet – hans dårlige samvittighet.

Som 19-åring var han krigsfotograf for den franske arme. Han var vitne til de franske soldatenes overgrep i Marokko – kvinner som ble voldtatt, menn som ble drept, slått, ydmyket – scener ikke helt ulike bildene fra Irak der amerikanske fangevoktere ydmyker irakere.

– Jeg laget filmen for fire år siden, lenge før verden hadde sett bildene fra Irak. Men da jeg så bildene, kom de ikke som noen overraskelse på meg, mer som en bekreftelse. Det har skjedd tidligere, det skjer i dag og det vil skje igjen, forteller filmregissør Nour-Eddine Lakhmari.

I filmen gjennomgår hovedpersonen en prosess. Som ung gjemte han unna en del av bildene han tok. Nå bestemmer Albert seg for å reise tilbake til Marokko og hente tilbake bildene for å bruke dem i en utstilling.

Men når han kommer til Marokko og oppsøker gjemmestedet, er rullene borte. Bildene er spredd for alle vinder, men tilfeldigvis ser han ett av dem og begynner å nøste. Det viser seg at de er blitt solgt på lokale markeder, og Albert starter jakten på å oppspore bildene.

Men ikke alt går som planlagt. Under oppholdet gjennomgår han en dramatisk indre prosess. Fortiden kommer tilbake, og den dårlige samvittighet han har båret på i 50 år stiger til overflaten.

– Mitt budskap i filmen er at det aldri er for sent å be om unnskyldning, slik Albert gjør i filmen på sitt spesielle vis. Det er viktig at vi lærer av historien, at vi blir minnet om det som er skjedd for at det ikke skal skje igjen.

Regissøren understreker at det ikke er tilfeldig at han valgte filmen som virkemiddel for å fortelle historien om Albert.

– Folk leser jo ikke lenger! De ser bilder på kino og TV. Dagens historikere er enten regissører eller TV-dramatikere.

Han håper å skape debatt om hva som skjedde i Nord-Afrika under Frankrikes overherredømme. Samtidig understreker han at dette ikke bare er en film om Frankrike.

– Den er universell. Noen franskmenn følte seg tråkket på og sammenlignet med nazistene. Men det blir feil å henge seg opp i en slik parallell. I galskapen glemmer soldater at de er soldater og oppfører seg som udyr. Det er bare historien som gjentar seg. (©NTB)