Rådyr Cannes-lansering

Når en festivaldeltakelse i hovedprogrammet i Cannes kan koste opp mot millionen, sier det seg selv at festivalen kan bli en kostbar affære. For "Factotum" var Cannes et riktig valg, men det er ikke festivalen nødvendigvis for alle filmer.

Av Jon Inge Faldalen

Det kostet ifølge Berlingske Tidende 700 000 kroner for den danske filmen "Voksne mennesker" å delta i hovedprogrammet i Cannes, der de større filmene bruker mange millioner på deltakelse og lansering.

En norsk produsent kan søke opp til 150 000 fra Norsk filminstitutt for midler til Cannes. Festivalen kan fort bli en rådyr affære når man skal gjøre seg synlig i et hav av andre filmer. Da er kanskje ikke en Cannes-deltakelse det beste for alle filmer, som for eksempel de små med mindre budsjetter til lansering?

Jan Erik Holst, avdelingsdirektør i utenlandsavdelingen i Norsk Filminstitutt, mener Cannes kan være for alle, men det avhenger av en rekke faktorer.

– Cannes er absolutt for alle, men det kommer helt an på om filmen i seg selv kan skape oppmerksomhet, eller om du må bruke mye til PR. Det kommer veldig an på filmen og handler mye om typen film. Man kan fint delta med lite budsjett hvis filmen er annerledes, spennende og original. I Quinzaine des Réalisateurs-programmet kan man få bra oppmerksomhet med lite budsjett –de baltiske land og tidligere Øst-europeiske land har med få midler fått stor oppmerksomhet der.

- Både Eggs av Bent Hamer og Pål Sletaunes "Budbringeren" hadde for nesten ti år siden svært lite budsjett, men klarte seg bra. Jeg vet ikke helt hva "Factotum" har i dag, men den har rimelig høyt budsjett og kan trekke skuespillere, som blir en ekstra lansering i seg selv. "Factotum" kan gå veldig bra i Frankrike, siden den ble veldig godt mottatt av franske aviser i Cannes. Men kanskje ikke for eksempel i Tyskland. Jeg tør ikke spå om USA, men det ville vært hyggelig om det går bra. Og da kan den jo etter hvert komme inn i Oscar-løpet, som en amerikansk produksjon, sier Holst.

Mange filmer er på markedet i Cannes, utenfor konkurranse.

– Man kan melde på film i markedet, men trenger da gjerne en salgsagent, kinoleie, materiale, annonser, plakater eller stunt. Men agentene pleier å betale annonsene, og trekke det fra senere salg. Å starte i Cannes i markedet uten å være med i programmet kan være mindre lurt, med mindre du har en krim, komedie eller en skandale. Men de tre norske filmene som deltok i markedet, Naboer, Monstertorsdag og Vinterkyss, har valgt lurt. Monstertorsdag er litt kjent fra Sundance, og Naboer kan nok selge bra på sin stil, som en erotisk thriller i Polanski-tradisjonen. Og Vinterkyss ble jo plukket opp av Karlovy Vary, og kommer med i kritikkseksjonen der, sier Holst.

Det fins mange andre festivaler å friste lykken på.

– Man må vurdere det man har, lytte til hva salgsagentene sier, og søke på den festivalen som passer filmen. Tenker man at filmen drukner i Cannes, kan man tenke San Sebastian, slik Uno og Kjærlighetens kjøtere gjorde. Det kommer an på filmen hvordan den passer inn. Man har en rekke "Kategori 2-festivaler", som Warzawa – man kan starte der, eller på de mer myteomspunnede som Tribeca eller Sundance, som er viktige i filmkritiker-sammenheng, sier Holst.

Han råder uansett produsentene til å vente med å bruke lanseringspengene.

– Man kan velge selv om man vil ha null eller en million kroner til lansering, men ofte hjelper det ikke likevel. Man kan bruke opp alle pengene på annonser som ikke virker i det hele tatt. Det er vanskelig dette her. Jeg pleier å sammenligne filmlansering med astronomi – det er vanskelig å spå, selv om en har erfaring. Hva slags film har man og hvilke tilsvarende filmer har gjort det bra på festivalen, må man spørre seg. Lanseringspengene må nesten brukes i flysammenheng, etter filmen letter. Ellers bør pengene spares til noe annet. Overannonsering kan virke mot sin hensikt – hvis man er daglig i store magasiner er det til slutt ingen som vil ha den, forteller Holst.