Krig og kjærlighet – og krim

Å følge opp en stor suksess som «Den fabelaktige Amelie fra Montmartre», kan ikke være lett. Men for regissøren Jean-Pierre Jeunet (51) er hans nye film «En langvarig forlovelse» en gammel drøm som endelig har gått i oppfyllelse.


I intervjuer har han sagt at han ønsket å filmatisere boka «Un long dimanche de fiançailles» av Sébastien Japrisot for ti år siden, men da hadde han verken penger eller en skuespiller til å spille hovedfiguren Mathilde.

Amelie-filmen løste alt. Den ble et fenomen, spilte inn masse penger og gjorde Audrey Tautou (26) til stjerne. Dermed hadde Jeunet både sikret seg finansiering og funnet sin hovedrollefigur. Men han understreker at de to filmene er svært forskjellige.

– Det var mindre avslappet. Jeg gjenkjente den humørfylte og ubekymrede Audrey bare når vi filmet mindre krevende scener. Ettersom rollefiguren hennes var komplisert, øvde vi sammen på alle scenene før filmingen begynte og diskuterte ting i dybden. Etter det var det opp til henne. Jeg kunne ikke gjøre stort annet enn å trekke meg unna når hun tok tak i følelsene sine. Ingen ting var mer magisk og givende enn å se Mathildes følelser bli levende i ansiktet til Audrey, sier Jeunet.

Musikken er ved Angelo Badalamenti som også laget musikken til regissørens Gullpalme-nominerte «De fortapte barns by». Badalamenti har arbeidet mye sammen med regissøren David Lynch, blant annet laget han tittelmelodien til TV-serien «Twin Peaks».

«En langvarig forlovelse» har norgespremiere fredag 14. januar.

Filmen er en storslått produksjon med ofte blendende flotte scener, det reneste overflødighetshorn av mye av det beste filmens verden kan by på. Handlingen er lagt til 1. verdenskrig. Hovedpersonen Mathilde er fast overbevist om at hennes kjæreste Manech fortsatt er i live, til tross for at han er rapportert død.

Her ligger noe av filmens styrke. På den ene siden kjærligheten som overvinner alt og som er tegnet i gylne, lyse toner, på den andre siden krigen der alt er grått, mørkt og skittent. Kontrastene er tidvis overveldende fra det trivelige landsens huset hjemme hos Mathilde til de gjørmete skyttergravene med sine kanondrønn, piggtråd og ustoppelige regn.

– Jeg er en ganske glad og positiv person, men under filmingen var jeg i en slags bevisstløs boble. Ingen kunne få kontakt med meg. Jeg ble ett med rollen. Mathilde begynte å påvirke temperamentet mitt på settet. Jeg ble mer alvorlig og foretrakk å være mer alene. Det er første gang jeg har innsett at en rollefigur kan påvirke oppførselen min mens jeg filmer. Selv om jeg likte arbeidet med filmen, følte jeg meg frigjort da jeg var ferdig ... nesten lettet, sier Audrey Tautou.

Et spesielt trekk ved filmen er sammenvevingen av kjærlighetshistorie, krigsdrama og kriminalfortelling. De to første leddene er løst forbilledlig, men det er blitt trukket fram at detektivarbeidet truer med å oversvømme flyten i filmen.

Som i så mange av dagens større filmproduksjoner, er de digitale spesialeffektene på plass. Her er de blant annet brukt til å gjenskape det gamle bybildet i Paris.

– Jeg har alltid drømt om å reise tilbake i tiden og komme til kjernen i en annen epoke. Digital teknologi har gjort dette mulig. Det holder ikke bare å vise Louvre og Place de la Concorde. Derimot blir det magisk hvis vi for eksempel gjenskaper Palais du Trocadéro slik det framsto på Verdensutstillingen i 1900. Jeg liker «modelljernbane»-siden av å lage film, sier Jeunet.

Han var svært nøye når det gjaldt å gjenskape krigsscenene fra 1. verdenskrig.

– Der holdt jeg meg så tett som mulig opp til referansene vi hadde – en mengde med fotografier og bilder og tekster i bøker. Jeg holdt fantasien unna. Alt du ser som har med krigen å gjøre, har utspring i faktiske hendelser. Selv det første bildet – av Jesusfiguren på korset – er fra et fotografi, sier Jeunet.

I resten av filmen lot han fantasien få armslag, slik som i mange av hans andre produksjoner, som «... Amelie...», «Delicatessen» og «Alien – Oppstandelsen».

– Det er første gang jeg har vært opptatt av forholdet mellom krig og fantasi – de måtte virke sammen. Jeg la inn litt mer humor, siden det er svært lite humor i boka, sier regissøren. (©NTB)