Regissør Robert Altman i A Prairie Home Companion (2006)

Altman laget film om radioprogram

I en av åpningsscenene i Robert Altmans siste film «A Prairie Home Companion» synger programlederen et reklameinnslag om Jens Jensens sursild – på noe som med en god porsjon velvilje kan kalles norsk.

Sangeren heter Garrison Keillor (64). Han startet radioprogrammet som filmen har sin tittel fra i 1974. I dag sendes det til over nesten 600 radiostasjoner. De fleste sendingene går fra Fitzgerald Theater i St. Paul i Minnesota der mange skandinavere slo seg ned.

De norske innslagene er tydelige, blant annet i «Nyheter fra Lake Wobegon» der Garrison, som selv kommer fra Anoka i Minnesota, forteller om den fiktive byen ved samme navn. Der står statuen til minne om den ukjente nordmann og der spises det lutefisk.

Garrison spiller seg selv i en film pakket med kjente skuespillere, blant dem Woody Harrelson, Tommy Lee Jones, Kevin Kline, Lindsay Lohan, Virginia Madsen, John C. Reilly, Meryl Streep og Lily Tomlin.

«A Prairie Home Companion» har norgespremiere fredag 22. september.


Fra USAs hjerte

Robert Altman (81) er kjent for sine ensemblefilmer i forskjellige miljøer. Denne gangen lar han handlingen utspille seg under det siste opptaket av et direktesendt radioprogram. Det er mye countrymusikk og Altmans søkende øye følger de som opptrer både på og bak scenen.

– Jeg tror grunnen til at programmet er så populært, skyldes at Garrison og co har laget det spesielt for et radiopublikum. Vi prøvde å fange måten han kommuniserer på og programmet som sådan, sa Altman da han presenterte produksjonen sin under filmfestivalen i Berlin i år.

Regissøren selv sa han først ble oppmerksom på radioprogrammet gjennom sin kone, mens Meryl Streep kunne fortelle at hun hadde hørt på det lenge.

– Jeg er en sånn sofistikert har-sett-alt-type som bor i New York, men det er noe med den verdenen Garrison skaper som knytter deg til barndommen din. Det er fint å fremstille noe fra hjertet til USA som skjærer igjennom og viser hvem vi er som amerikanere. Og så har jeg hatt lyst til å jobbe med Altman hele mitt liv, la hun til.

Streep kommenterte også Altmans måte å arbeide med skuespillerne på.

– Vi var sammen hele tiden. Bob jobber mye sånn og det gjør det mye festligere, særlig middagene, spøkte hun.


Reserveregissør

Altman hadde den lune humoren sin i behold, men var tydelig preget av alderen og ble ved ankomst kjørt i rullestol ut av Tegel flyplass i Berlin.

Han hadde følgende å si om at regissøren Paul Thomas Anderson («Magnolia», «Boogie Nights»), takkes i rulleteksten:

– Jeg er så eldgammel at for å få meg forsikret, måtte jeg ha en standby-regissør. Han var der hele tiden når jeg var der. Anderson kunne ikke vært mer hjelpsom og mindre brysom. Han har mye av æren for denne filmen, sa han.

Særlig på et punkt var Robert Altman krystallklar, hva film er for ham.

– Du kan ikke lage kunst av noe slag uten at det reflekterer følelsene som påvirker deg. Om denne filmen hadde vært laget et år tidligere eller et år senere, ville det vært en annen film fordi den reflekterer det som skjer rundt deg. Alle filmer er politiske, selv om de ikke handler om politikk, sa han.


Lohans rolle

Det noe overraskende navnet på rollelisten er kanskje Lindsay Lohan. Hun var tydelig glad for å få jobbe med Altman, men også for å få spille en mer seriøs rolle.

– Dette var mye morsommere enn å spille i en bilfilm («Herbie – Full tank», red.anm.). Jeg håper jeg vil få mer krevende roller etter dette og i flere sjangere, sa Lohan som mente det er fint å se noe som er ekte på kino.

Også hennes eldre kollega Meryl Streep, som tok seg av Lindsay på settet, var stolt av filmen.

– Den er menneskelig og lener seg på humor og musikk for å kommunisere noe som går tapt. Det er verdifullt. Jeg vet ikke hvordan den vil gå internasjonalt, men har tro på grunnleggende menneskelige kvaliteter. Og USA er jo egentlig bare Tyskland, Irland, Pakistan – det er jo alt.