Quentin Tarantino i Takashi Miikes

Lyden av Tarantino

Bli med inn i Quentin Tarantinos musikalske univers.

Quentin Tarantino er en filmskaper som velger sin filmmusikk med omhu. Med ironisk humor og populærkulturelle referanser skapes en ny cool, hvor musikken får ny mening og nytt liv etter en innlemning i Tarantinos unike verden.

Hans varierte soundtrack, i likhet med filmene de opptrer i, er lekne, eklektiske, originale og rett og slett kule. I motsetning til den klassiske filmmusikken, blir Tarantinos musikk ofte hevet over narrative hensyn og fremstår nærmest som egne karakterer eller egne foretellergrep.

Vi tar et musikalsk tilbakeblikk på 10 av de største høydepunktene fra Tarantinos filmer:

Amanda Plummer i Pulp Fiction
Amanda Plummer i Pulp Fiction

MISIRLOU
© Surf Boys – Pulp Fiction (1994)

Ingen kan kickstarte en film som Quentin Tarantino. Og her gjør han det i stor grad ved hjelp av musikken.

I ”Pulp Fictions” åpningsscene, som fungerer som en slags prolog, ser vi Pumpkin (Tim Roth) og Honey Bunny (Amanda Plummer) spise frokost. De bestemmer seg for å ikke bare rane innehaveren av stedet, men også de andre kundene. Idet pistolen dras frem og ranet iverksettes, kuttes scenen, surfelåten Misirlou dundrer i vei og åpningstitlene ruller over skjermen. Tarantino har publikum i sin hule hånd.

Uma Thurman i Kill Bill: Vol. 1
Uma Thurman i Kill Bill: Vol. 1

BANG BANG (My Baby Shot Me Down)
© Nancy Sinatra - Kill Bill: Vol. 1 (2003)

Nancy Sinatras melankolske coverversjon av Chers største solohit på 60-tallet ”Bang Bang (My Baby Shot Me Down)”, skrevet av Sonny Bono, fikk en ny renessanse når den ble inkludert i Tarantinos ”Kill Bill: Vol. 1”. Inntil da var Nancy Sinatras versjon relativt lite kjent.

Sangen har en nesten klisjeaktig direkte referanse til handlingen (my baby shot me down) hvor filmens hovedkarakter, The Bride, i åpningssekvensen blir skutt av sin tidligere elsker Bill i sin bryllupskjole (he wore black and I wore white) i kirkeprøven til sitt forestående bryllup. Med en skjelvende gitar og melankolsk vokal setter sangen den perfekte emosjonelle rammen for utgangspunktet til The Brides hevntokt.

Pam Grier i Jackie Brown
Pam Grier i Jackie Brown

ACROSS THE 110th STREET
© Bobby Womack – Jackie Brown (1997)

Som så ofte med Tarantino, ble ingen original filmmusikk komponert til ”Jackie Brown”. Sountracket er en eklektisk blanding, med overvekt av soul, hvor Bobby Womacks "Across the 11th Street" både åpner og slutter filmen. Åpningsscenen er en hommage til ”The Graduate” (1967), hvor Jackie Brown (Pam Grier) rusler gjennom flyplassen LAX mens åpningstitlene ruller, som også Dustin Hoffman gjorde, den gangen akkompagnert av Simon og Garfunkels "Sound of Silence".

Filmen revitaliserer de tidligere stjernene Pam Grier, kjent fra blaxploitation-sjagneren, og Robert Forster, som ble Oscarnominert for beste mannlige birolle i Tarantinos film.

John Travolta og Uma Thurman i Pulp Fiction
John Travolta og Uma Thurman i Pulp Fiction

YOU NEVER CAN TELL
© Chuck Berry – Pulp Fiction (1994)

Da Tarantino overrasket alle med å caste den avdankede dansehelten John Travalta i rollen som leiemorderen Vincent Vega i ”Pulp Fiction”, skjedde det samme med Travolta som med denne låten av Chuck Berry. Han ble kul. Og som en hyllest til ”Saturday Night Fever”-sjernen lar Tarantino ham vise frem sine danseskills i Jack Rabbit Slim's Twist Contest, i scenen hvor han tar sjefens kone, Mia Wallace (Uma Thurman) med ut på byen.

Travolta fikk ny fart i karrieren sin og Tarantino fikk menge seg i populærkulturelle referanser (servitørene er kledd som Buddy Holly, Marilyn Monroe og andre gamle helter) akkompagnert av rockelegenden Chuck Berry. Hommage hele veien.

Uma Thurman i Kill Bill
Uma Thurman i Kill Bill

BATTLE WITHOUT HONOR OR HUMANITY
© Tomoyasu Hotei – Kill Bill: Vol. 1 (2003)

Instrumentalen fra den japanske musikeren Tomoyasu Hotei har blitt brukt en rekke ganger i flere settinger. I ”Kill Bill: Vol. 1” bringer den bud om action, utholdenhet og kamp, en moderne samurais vanvittige hevntokt, og den har en tydelig plass i narrativen.

Stykket ble inkludert i Hoteis album ”Electric Samurai” fra 2004 – er tittelen inspirert av Tarantinos Kill Bill-tematikk, mon tro?

Michael Madsen i Kill Bill: Vol. 2
Michael Madsen i Kill Bill: Vol. 2

L’ARENA
© Ennio Morricone – Kill Bill: Vol. 2 (2004)

Den utstrakte bruken av Ennio Morricone, komponistlegenden som blant annet er kjent for sitt samarbeid med Sergio Leone, er et av Tarantinos varemerker. Med Morricone bringes automatisk westernreferansene inn i filmene, eksemplifisert med ”L’Arena” i ”Kill Bill: Vol. 2”, et musikkstykke som opprinnelig ble brukt i westernkomedien ”Il mercenario” fra 1968.

Tarantino kan sin filmhistorie og han elsker å hylle sine westernhelter.

Uma Thurman i Kill Bill
Uma Thurman i Kill Bill

WOO HOO
© The 5.6.7.8's - Kill Bill: Vol. 1 (2003)

Det japanske 80-talls-rockebandet The 5.6.7.8’s fikk en ny vår da Tarantino plasserte dem i The House of Blue Leaves i ”Kill Bill: Vol. 1”. Her fremførte de blant annet "Woo Hoo", barføtt og i sin typiske rockabilly stil, mens The Bride går løs på The Crazy 88, og til sist sin arge fiende O-ren Ishi (Lucy Lieu).

Angivelig ble jentebandet oppdaget av Quentin Tarantino ved en ren tilfeldighet, da han hørte musikken deres på en klesbutikk i Tokoyo få timer før han var på vei til flyplassen. Jentene bør være evig takknemmelige til den butikkansatte, som lot seg overtale til å selge CD’en til filmskaperen.

Daryl Hannah i Kill Bill
Daryl Hannah i Kill Bill

TWISTED NERVE
© Bernard Herrmann – Kill Bill: Vol. 1 (2003)

Tilsynelatende uskyldig plystrer Elle Driver seg nedover korridoren på sykehuset med morderiske hensikter. Melodien starter enkelt og tilforlatelig, men med en forstyrrende, skingrende liten tvist som bygger seg opp og blir direkte uhyggelig. Akkompagnert av Elle’s intenst besluttsomme gange, skapes en grøssende stemning med sadistiske undertoner.

Legendariske Bernard Herrmanns komposisjon (”Georgie’s Theme”), som opprinnelig ble brukt i filmen ”Twisted Nerve” (1968), får nytt liv og når en ny generasjon av filmelskere når Tarantino børster støv av den og gir den en tydelig plass i en viktig og minneverdig scene i sin ”Kill Bill, Vol. 1”.

Mélanie Laurent og Michael Fassbender i Inglourious Basterds
Mélanie Laurent og Michael Fassbender i Inglourious Basterds

THE VERDICT (Dopo la condanna)
© Ennio Morricone – Inglourious Basterds (2009)

Morricones mashup med Beethovens Til Elise, satt sammen med eget materiale, var perfekt for Tarantons ”Inglourious Basterds”. Det trekker inn det tyske elementet sammen med Tarantinos elskede western-tematikk, og han har selv beskrevet filmen som ”en spaghettiwestern, men med ikonografi fra andre verdenskrig”.

Musikken ble først brukt i spaghettiwestern-filmen ”La resa dei conti” (1966), regissert av Sergio Sollima (også kjent som ”The Big Gundown”).

Uma Thurman i Pulp Fiction
Uma Thurman i Pulp Fiction

SON OF A PREACHER MAN
© Dusty Springfield – Pulp Fiction (1994)

I scenen hvor Vincent er hjemme hos Mia for å plukke henne opp før daten deres, spiller musikken en nøkkelrolle. Ved lyden av den jomfruelig forførende "Son of a Preacher Man", mens Mia sjekker opp Vincent over intercom´en, skapes det forventninger til hva som skal skje mellom de to, og til hva Mia forventer av Vincent. Hun styrer showet, men ting går selvfølgelig ikke som planlagt.

Tarantino har sagt at han antagelig ikke ville gjort scenen hjemme hos Mia, hvis han ikke hadde fått rettighetene til å bruke Dusty Springfields låt. Det sier litt om hvor viktig musikken er i filmene hans.

Michael Madsen i Reservoir Dogs
Michael Madsen i Reservoir Dogs

STUCK IN THE MIDDLE WITH YOU
© Stealers Wheel - Reservoir Dogs (1992)

Tarantinos filmer har ofte eksempler på diegetisk musikk (musikk som faktisk befinner seg i scenen og ikke er lagt på som stemningsmusikk i etterkant), og et av de mest kjente eksemplene på dette er scenen i ”Reservoir Dogs” der Mr. Blonde (Michael Madsen) torturerer og kutter øret av en politimann. Mr. Blonde spør politmannen, idet han trekker frem barberkniven: “Have you ever listened to K-Billy’s Super Sounds of the Seventies? It’s my personal favorite.” Så setter han på radioen, hvor “Stuck in the Middle With You” spilles.

Her har også sangteksten direkte referanser til handlingen: hva kan være verre enn å være “stuck in the middle” med sadistiske Mr. Blonde?

Uma Thurman i Kill Bill: Vol. 2
Uma Thurman i Kill Bill: Vol. 2

TU MIRA
© Lole y Manuel – Kill Bill: Vol. 2 (2004)

Den spanske musikkduoen Lole y Manuel er kjent for sin innovative flamencomusikk, med Loles lidenskapelige stemme og Manuels energiske gitar. I ”Kill Bill: Vol. 2” tar hovedkarekteren en ny vending i form av sin morsrolle, og den barnaktige vokalen og koret i Tu Mira bygger opp rundt dette.

I likhet med mange andre som er tatt inn i Tarantinos univers, fikk den spanske duoen en ny oppsving etter at "Tu Mira", fra 1975, ble brukt av filmskaperen.

For mer filmmusikk, følg Filmweb på Spotify:

Follow me on Spotify