"Kveldsvakt" handler om helsekrisa ingen snakker om: "Måtte gråte flere ganger"

Annonsørinnhold for Arthaus

Den nye kinofilmen Kveldsvakt følger Floria (Leonie Benesch) gjennom én kveld der oppgaver og ansvar bygger seg opp og lager et filmisk kappløp mot tiden. Vi forlater aldri sykehuset: En tung medisintralle, pasienter som ringer, pårørende som trenger svar – og et system som hele tiden er presset til bristepunktet.

Det er små, presise friksjoner som driver spenningen framover: En overarbeidet lege går hjem før en diagnose er satt, en medisin forveksles i stresset.

Som en thriller

Regissør og manusforfatter Petra Volpe ville at publikum skulle både bli revet med og forstå hva underbemanning betyr i praksis. "Jeg håper filmen er underholdende – og viser hva det betyr å jobbe i dette yrket", sa hun til UNISON Magazine.

Ideen landet da Volpe leste en bok av Madeline Calvelage som skildrer én helt vanlig senvakt. "Etter bare fem minutter banket hjertet mitt – jeg leste det som en thriller," fortalte hun The Guardian. Formen fulgte av materialet: Et intenst realtidsdrama, konsekvent fra sykepleierens perspektiv.

Filmen viser hvordan én liten svikt – at noen ikke møter en vakt – kan utløse kjedereaksjoner og katastrofefilm-energi.

For å spikre rytme og detaljer fulgte filmskaperen sykepleiere i arbeid og hadde med en sykepleiefaglig konsulent hver dag på settet.

"Måtte gråte flere ganger"

Når sykepleiere ser Kveldsvakt, kommer reaksjonene umiddelbart. "Jeg måtte gråte flere ganger", sier den sveitsiske sykepleieren Leandra til 20 Minuten. "Jeg følte meg sett og forstått".

"Jeg ville reise meg og si: Kom, la meg hjelpe deg," sier hennes kollega Ellen. De peker på sykefravær i små team, fritid som ofres for at kabalen skal gå opp – og en struktur der bare det mest akutte kan prioriteres.

"Til tross for innsatsen til Floria får hver pasient for lite behandling", sier Ellen, og peker på hvordan kroppslig pleie prioriteres – mens sjelen og psyken nedprioriteres.

"Jeg har aldri sett sykepleie bli framstilt så realistisk i noen annen film eller serie," sier Leandra.

Er det like ille her hjemme?

Kort sagt: Ja. Norske utredninger sier rett ut at vi ikke kan "bemanne oss ut" av utfordringene.

I norsk virkelighet er bufferne i ferd med å forsvinne, fordi behovet vokser raskere enn tilgangen på folk. Det er anslått at Norge kommer til å mangle rundt 30 000 sykepleier-årsverk i 2040. Det betyr færre ansatte per pasient og tøffere prioriteringer, uansett hvor dedikerte folka på gølvet er.

I praksis ligner dette på filmen: En kabal som nesten går opp – helt til én brikke faller. Når sykefravær eller en forsinket utskrivning treffer en avdeling, flyttes presset umiddelbart ut i korridoren. Det er ikke dramatikk lagt på for effekt; Det er hverdagslogikken i et system der tid er den knappeste ressursen.

Bak tallene ligger en arbeidshverdag med døgnkontinuerlig turnus, høy belastning i natt- og skiftarbeid og mye deltid (selv om gjennomsnittlig stillingsandel er høy).

Rekruttering er krevende i hele landet, og innleie brer om seg i flere fagområder. Når utredningen til Helsepersonellkommisjonen sier at løsningen er "riktig oppgavedeling, heltidskultur, bedre organisering og teknologi som faktisk frigjør tid", handler det om å gi sykepleiere mer tid til kjerneoppgavene – nettopp det filmen viser at de hele tiden jager etter.

Presset i kjeden er ikke likt fordelt. I sykehus finnes ofte et større, tryggere fagmiljø; du kan sjekke med en kollega, få en lege innom, dobbeltsjekke en dose. I sykehjem er det derimot færre hender og flere ufaglærte på vakt, og sykepleiere står oftere alene i medisinske vurderinger. Bemanningen er svakere, pasientene er eldre, og rekruttering er enda vanskeligere. Halvparten av sykepleierne i kommunal eldreomsorg oppgir at de vurderer å slutte. Det er samme dominoeffekt som i filmen – bare med færre brikker igjen å spille på.

Norge har korte liggetider i sykehus, og langtidspleie flyttes ut til kommunene. Resultatet er at sykehjemmene får mer av det som før lå i spesialisthelsetjenesten – mens bufferen deres er mindre.

Men sykehusene blir heller ikke skånet: kortere liggetid, mer spesialisering og døgnkontinuerlig drift skaper et vedvarende bemanningspuslespill.

"Sjokkerende suksessfilm"

The Guardian omtaler Kveldsvakt som "den sjokkerende suksessfilmen om overarbeidede sykepleiere" – og roser bildet filmen tegner av et "farlig underfinansiert helsevesen".

UNISON Magazine, Storbritannias største offentlig-sektor-forbund, rammer den inn som en hyllest til dedikerte arbeidere – på tross av underbemanningen.

I sin anmeldelse skriver amerikanske Variety at "Kveldsvakt understreker ganske tilstrekkelig den monumentale utfordringen og verdien av Florias arbeid, og arbeidet til tusenvis som henne."

Det er en stramt fortalt, pulshevende historie. Fageksperter og helsepersonale kjenner seg igjen, gjør opplevelsen mer velkjent – men for resten av kinopublikummet er det først og fremst nerven som sitter.

"Jeg håper filmens sterke bilder også blir et varsko til politikerne," sier sykepleieren Leandra i sveitsiske 20 Minuten. Kveldsvakt gir ansikt og puls til en hverdag vi helst vil at bare skal fungere. Filmen holder deg i setet, samtidig som den lar deg forstå hva underbemanning faktisk betyr for både pasienter og personale.

Kveldsvakt går på kino over hele landet fra 3. oktober.

Kjøp billetter til filmen her!