Funny Games
Gi din vurdering:
En het sommerdag i et ferieparadis ved en vakker innsjø. Familien Schober installerer seg i sitt romslige sommerhus og forbereder seg på deilige dager bak trygge gjerder og en solid, låst port. Men det er noen i nærheten som har andre planer. To hvitkledde og særs veloppdragne gutter banker på hos familien Schober og vil låne noen egg. Hvordan kom de gjennom porten?
Guttene er kledd i hvitt, som om de var klare for seiling eller golf og de har hvite hansker på. Men en av dem er redd for hunder, og eggene knuser. Spillet er igang. Snart forvandles luksusvillaen til en nådeløs utryddelsesleir uten fluktmuligheter. Er det lov å jukse? Å lyve? Hvem bestemmer spillets regler? Kanskje alt menneskelig samvær bare er et spill? Kanskje livet, døden, frelse og straff er biter i et gigantisk veddemål som enkeltmennesket bare fatter en brøkdel av?
De to hvitkledde guttene bærer apostlenes navn - Peter og Paul, men de henvender seg også til hverandre som TV-slavene Beavis og Butthead, eller tegnefilmfigurene Tom & Jerry. Er de lekelystne og nådeløse silkeramp, vanvittige psykopater, religiøse fanatikere eller rett og slett hevnende engler?
<b>Michael Haneke</b>
Michael Haneke - den østerrikske
mesterregissøren som ga oss trilogien
"Det syvende kontinent" (1989), "Bennys
Video" (1992) og "71 fragmenter av
tilfeldighetens kronologi" (1994) - er
tilbake med en nervepirrende grøsser som rystet presse og publikum på
Cannes-festivalen 1997. Igjen vil Haneke ha oss til å tenke gjennom hvordan medievolden virker og hva den gjør med oss i det lange løp. Men denne gangen går han til verks på en ny, og langt mer effektiv måte.
Thrilleren "Funny Games" er så forførende og virkningsfull at man
ikke kan unngå å bli revet med i det
spillet den legger opp til. Og ekstra
heseblesende blir det når Haneke tukler
med våre vante forestillinger om gode og onde, rettferdig straff og hellig vrede, fiksjon, illusjon og virkelighet. Hvis skrekkfilmens
forventninger endevendes og presenteres med motsatt fortegn - hvilke følelser skaper det i tilskueren?