Kvinner uten menn

I løpet av noen dager bringes de fire kvinnene fra ulike deler av det iranske samfunnet sammen, mens politisk og sosial uro danner bakteppe. Fakhri, en middelaldrende kvinne er fanget i et kjærlighetsløst ekteskap, og må kjempe med følelsene sine da en gammel flamme som har vendt hjem fra utlandet, dukker opp inn i livet hennes igjen. Zarrin, en ung prostituert forsøker å rømme og vaske seg ren, etter at hun oppdager at hun ikke lenger kan se kundenes ansikt. Munis, en ung kvinne våkner opp politisk, men holdes innesperret av sin religiøse, tradisjonelle bror. Venninnen Faezeh er likegyldig til uroen ute i gatene og lengter bare etter å gifte seg med Munis' dominerende bror. Mens de politiske urolighetene i Teherans gater øker, frigjøres disse kvinnene på hver sin måte. Munis deltar aktivt i den politiske kampen. Fakhri forlater mannen og kjøper en mystisk hage utenfor byen. Faezeh blir brakt til denne hagen av Munis, og møter sitt eget jeg, mens Zarrin finner lindring ved å kommunisere med jorden. Men det går ikke lang tid før verden utenfor hagens murer velter inn i livene til de fire kvinnene, og landets historie tar en tragisk vending. Handlingen i Kvinner uten menn foregår sommeren 1953, en kritisk tid for Iran, da nasjonens håp ble knust av utenlandske krefter i et statskupp. Det dannet kimen til Den islamske revolusjonen i 1979. Når vi nå, tretti år senere, er vitne til at unge menn og kvinner igjen protesterer i Irans gater, minner det oss om at denne kampen fortsatt er i live. Med sin debutfilm Kvinner uten menn ønsker Shirin Neshat å fortelle Irans nyere historie og samtidig som hun minner om at nasjonens stemme som ble brakt til taushet av nasjonale og internasjonale krefter i 1953, kan høres igjen. Shirin neshat er en betydelig samtidskunstner som inviteres til verdens største og mest berømte gallerier og kunstmuseer. Hun er opprinnelig fra Iran, men lever i eksil i USA og Europa. Kunsten hennes sirkler rundt kvinneskjebner, gjerne fra Iran. Med Kvinner uten menn tar Neshat steget fra videokunst til spillefilm samtidig som hun forener genrene. Mange av de magiske og visuelt storslagne bildesekvensene i hennes debutfilm er hentet fra videoarbeidet Kvinner uten menn, 2004-2008, fem videoinstallasjoner basert på samme roman. SHIRIN NESHAT av Selene Wendt, museumsleder Stenersenmuseet Shirin neshat, født 1957, befinner seg i skjæringspunktet mellom østlig tradisjon og vestlig demokrati. Fra hun begynte som fotograf tidlig på nittitallet har hun utviklet sitt kunstnerskap og etablert seg som en av de mest fremtredende kvinnelige kunstnerne innenfor internasjonal samtidskunst. Nærmest fra første blikk, innenfor de mest respekterte kunstkretsene i New York, fikk hun stor oppmerksomhet for sine fotografier og videoarbeider. Hun ble først kjent for sine fotografier fra serien Women of Allah, 1993-97, som var både vakre og provoserende. Disse portrettene av kvinner med arabisk skrift trykket på huden ga et tydelig uttrykk for hvordan den islamske revolusjonen hadde endret Shirin Neshats hjemland fra hva det var under hennes oppvekst. På sterkt visuelt vis tok Neshat opp spørsmål rundt kvinnens rolle i det muslimske samfunnet. Med våpen i hendene og slør på hodet fremstår kvinnene som opprørske og militante. Foto- grafiene representerte noe helt banebrytende fra en iransk-født, kvinnelig kunstner på det tidspunktet. I snart tjue år har hun benyttet seg av fotografi og video for å formidle sine tanker rundt identitet, kjønnsroller, makt- strukturer og religion. Shirin Neshat har skapt en tankevekkende uttrykksform basert på sine helt spesielle erfaringer som iransk-født kunstner som lever i eksil i vesten. Den enorme interessen for hennes kunst var et naturlig resultat av at bildene reiste interessante spørsmål rundt den stadig økende politiske og ideologiske splitt- else mellom vestlig og østlig kultur. Hennes sterke uttalelser gjennom foto- grafier og videoarbeider får tydelig frem de kampene og utfordringene som har bidratt til å definere Shirin Neshat som person og forankret henne som en av de fremste kunstnere av vår tid. Hennes kunst er bygget på en helt spesiell kombinasjon av estetiske, politiske og poetiske elementer - aspekter som også preger hennes arbeid som filmskaper. De tidlige sort/hvitt-fotografiene formidler et fengende visuelt språk med sterke, klare kontraster. Arabisk skrift og kalligrafiske tegn som er påført fotografiene formidler budskap på mange forskjellige plan. Kombinasjonen av tekst og fotografi gir grunnlaget for en særpreget uttrykksform, der hver eneste detalj har både en representativ og visuell funksjon i helheten. Ordene er ikke bare brukt for å beskrive det som fremstilles, de fremstår som en helt avgjør- ende del av bildet. Altså, ord blir til symboler og symboler erstatter ord i et spennende spill mellom tekst og bilde. Tolkningen av tekstene på fotografiene er nøkkelen til en helhetlig forståelse av arbeidene, samtidig som de fleste vestlige tilskuere er fullstendig utelukket fra å virkelig kunne "lese mellom linjene". Det er godt kjent at Neshats bruk av tekster er sterkt politisk ladet og i hennes spesifikke valg av tekster er det langt fra tilfeldig at hun velger for eksempel dikt av Forough Farokzhad, en kvinne som har følt seg fanget innenfor iransk kultur. I Farokzhads svært person- lige, radikale dikt snakker hun åpent om kroppen, lyst, kjærlighet og død. Men det er viktig å presisere at Shirin Neshat ikke er en propaganda-kunstner, hun strever etter å vise begge sider av saken, og i tråd med dette, bruker hun også tekster skrevet av kvinner som støtter islam og revolusjonen fullt ut. Allerede i 1998 begynte Neshat å eksperimentere med film og video da hun traff den iranske kunstneren og filmskaperen, Shoja Azari. Dette møtet ble helt avgjørende for hennes videre utvikling som kunstner. De begynte et sam- arbeid som førte til mange betydningsfulle videoarbeider, deriblant den verdenskjente trilogien Turbulent, 1998, Rapture,1999 og Fervor, 2000 - arbeider som blant annet berører temaer rundt kjønnsroller i det muslimske samfunnet. Turbulent er blant Neshats mest omtalte kunstverk. I dette arbeidet er to skjermer stilt mot hverandre i et sort rom og tilskueren plasseres midt i mellom. På den ene siden finnes en sanger (Shoja Azari), på den andre siden en sanger- inne. Mannen synger på en tiltalende, melodiøs måte mens kvinnen gråter, grynter og skriker. Med Turbulent blir Neshats bruk av musikk og sang et sterkt politisk virkemiddel. Hun bruker sang som en tydelig metafor for frihet, og retter en skarp kritikk mot det iranske forbudet mot at kvinner synger offentlig. Lyd er ofte brukt som et dramatisk element i Shirin Neshats videoinstallasjoner, noe som også er et viktig element i hennes filmer. Situasjoner direkte knyttet til det muslimske samfunnet, og spesifikke erfaringer fra en kvinnes spesielle ståsted innenfor muslimsk kultur, er fremtredende elementer som ofte preger scenografien. Akkurat som de arabiske tekstene i fotografiene markerer identiteten av kunstneren og subjektet, er lydsporet ofte helt av- gjørende for opplevelsen og forståelsen av de kulturelle omgivelsene. Hoved- personene i hennes videoarbeider navigerer ofte mellom det offentlige, private, og hellige rom, gjerne i krysningsfeltet mellom kulturer og tradisjoner der motsetninger skaper spenning og likheter skaper en forankring. Gatelydene bidrar til å trekke tilskueren inn i kvinnens tilværelse, slik at det muslimske samfunnet oppleves på nært hold. Det motsetningsfylte er noe som går igjen i Shirin Neshats arbeid. Kontrastene mellom det private og det offentlige, det vestlige og det østlige, det religiøse og det sekulære, det kvinnelige og det mannlige, sort mot hvitt og lyst mot mørkt danner en like nyansert uttrykksform som selve temaene hun tar opp. Hun setter maktstrukturer i det muslimske samfunnet i fokus gjennom vakre, poetiske og rørende fortellinger om kvinners rolle i ulike sammenhenger. Neshat byr på et nyansert innblikk som åpner opp for en bedre forståelse av de komplekse, paradoksale rollene som kvinner har innenfor det muslimske samfunnet, og det er kanskje nettopp det som gjør hennes kunst like relevant og interessant i dag som da hun begynte som kunstner for snart tjue år siden.