Spurvene

Miron og Aist er to gamle venner. Miron er direktør på trevarefabrikken i det lille bygdesamfunnet, mens Aist er en rastløs tusenkunstner med mange jern i ilden. Sammen legger de ut på en reise. De skal vise Mirons avdøde kone den siste ære og ta farvel med henne etter Merjanestradisjoner. Merjane er et finsk-ugrisk folk som slo seg ned på de vestrussiske slettene for mange hundre år siden. Der har deres kultur blitt påvirket av både slavere og russere i fredelig sameksistens. Men fortsatt lever flere av Merjaenes tradisjoner i beste velgående. Russland har en rik kultur og filmkultur. Mange av verdens fremste poetiske filmkunstnere er russiske, ikke minst Andrej Tarkovskij, Aleksandr Sokurov og Andrej Zvyagintsev. Aleksei Fedorchenko føyer seg med denne filmen inn i rekken av store russiske filmpoeter. Aleksei Fedorchenko har tidligere laget mockumentaren FIRST ON THE MOON (2005) om at russerne landet på månen før amerikanerne. SPURVENE er fotografert av Mikhail Krichman som tidligere har jobbet med Andrei Zvyagintsev på filmene TILBAKE og FORVIST. ********* Menn som elsker - om SPURVENE Av Geir Gulliksen, forfatter Miron er direktør på papirfabrikken, der også Aist er ansatt. Da Mirons unge kone Tanya dør, ber han Aist om å hjelpe seg med å ta farvel med den døde, slik man pleier å gjøre det i den gamle Merjakulturen. Merjafolket skal ha vært et gammelt finsk-ugrisk folk som levde i området der elvene Volga og Kostroma løper sammen, sentralt i Vest-Russland. Merjakulturen, slik den fremstilles i denne filmen, har for lengst blitt assimilert inn i slavisk og senere russisk kultur. Men historien i Spurvene bygger på en antakelse om at det gamle finsk-ugriske Merjafolket fortsatt eksisterer, at de lever blant andre russere og gjenkjenner hverandre ut fra tegn som ingen andre forstår. Slik skaper denne filmen et ukjent rom midt inne i det som ser kjent ut. Når det gjelder sannhetsgehalten i det som fortelles om Merjakulturen, er det grunn til å minne om at Fedorchenkos forrige film var en "mockumentary" om at russerne landet på månen før amerikanerne. Alt tyder på at Spurvene er en film som oppfordrer oss til å se bedre etter i den verden vi tror vi kjenner. Merjafolket har ingen guder, de tror på kjærlighet og vann, sies det i filmen. Det innebærer at den døde Tanya skal brennes på et nøye utvalgt sted, og at asken hennes skal spres i vannet. Men det betyr også at han som sto den døde nærmest skal fortelle om Tanya, om de mest intime opplevelser han hadde sammen med henne, som han aldri ville delt med andre mens hun fortsatt var levende. Dermed begir Miron og Aist seg ut på en underlig reise, to voksne menn i en bil med en død kvinne pakket inn i et ullpledd. Miron forteller Aist om sin inderlige og bare delvis besvarte kjærlighet. Snart røper han også at han kjente til den hemmelige kjærligheten mellom Tanya og Aist. Det er en gripende historie som blir fortalt på en gradvis og ubønnhørlig måte. Mirons tunge, uttrykksfattige ansikt fylles langsomt med liv, med emosjonalitet, med ruelse og anger etter hvert som han gjenopplever sin kjærlighet til en kvinne som også elsket en annen mann. På samme måte ser vi det mutte ansiktet til Aist livne til, og i et tilbakeblikk der han og Tanya står og betrakter hverandre gjennom et vindu, blir Aist plutselig forbausende berørt og vakker. Når han er alene, uten kontakt med kvinner, ser han straks mer forkommen ut. Slik blir SPURVENE en sørgelig og vakker studie av den hemmelige inderligheten i en mannlighet som ved første blikk kan se uttrykksfattig ut. Det er slående hvor hjelpeløse disse mennene er uten kvinner. Også i sin kjærlighet har Miron og Aist vært hjelpeløse, nesten uten språk. Likevel er noen av filmens vakreste og mest levende øyeblikk kvinnenes ansikter; livlige, sjenerte, henførte, bevegelige og lattermilde lyser de opp og skaper liv foran ansiktet på de to forpinte mennene, som kanskje tilhører en fortapt kultur.