Anonyme romantikere
Gi din vurdering:
"En beskjeden men utrolig delikat søtsak, full av bittersøt humor og ekte sjarm" - Screen International. Jean-Rene eier en liten sjokoladefabrikk og Angelique er en ung talentfull sjokolademaker. En perfekt match skulle man tro, men ei. De er begge så sjenerte og har så dårlig selvtillit at de knapt våger å se på hverandre. Med fremragende spill av Isabelle Carre og Benoit Poelvoorde, er dette en fornøyelig og varm film, dyppet i utsøkt sjokolade.
Forfjamselse og jakten på det sublime Hindringer, hindringer og atter hindringer. De anonyme romantikerne i filmens tittel er en samtalegruppe etter modell av Anonyme Alkoholikere - AA - der deltakerne presenterer seg og for eksempel sier: "Jeg heter Edvard, og jeg er alkoholiker." Det viktigste skrittet mot å takle sin last, er å ta inn over seg at man er den man er og akseptere både det og at andre også er det. "Emotifs anonymes", som samtalegruppen i filmen heter på fransk, består av mennesker som ikke har kontroll over sine emosjoner - de er offer for følelsesmessige svingninger som kaster om på deres hverdag uten at de kan gjøre noe med det. I samtalegruppen skal de lære seg å mestre situasjoner slik at de ikke skal gå rundt i evig forfjamselse. Men det er lettere sagt enn gjort. Ekstra vrient blir det når to slike forfjamsede mennesker møtes, og de blir nødt til å hanskes med hverandre. Begge har vent seg til å være sosialt håpløse, og på hver sin måte har de trent på avledningsteknikker. Men når slike teknikker støter mot hverandre, er det duket for det ene fornøyelige opptrinnet etter det andre. Angélique og Jean-Baptiste (eller var det Jean-Pierre? Jean-Philippe? Jean-Claude?) jobber på en bitteliten sjokoladefabrikk, en ærverdig gammel familiebedrift som produserer håndlagd konfekt med 4-5 ansatte. Salget går ikke bra, de har ikke klart å følge med i tiden, og fabrikken er på konkursens rand. Kunne de bare ha funnet på noe nytt! Noe sublimt, en sjokolade som alle bare MÅ ha? Og ja, det kunne de klart, hadde det ikke vært for at de to nøkkelpersonene er så håpløst forlegne, klossete, klønete, keitete, emosjonelle, romantiske og naive. De lever sine liv i evig forfjamselse, men higer mot det sublime. Her er det komiske potensialet stort, og vi nyter å se scener som vi selv kanskje har rotet oss gjennom i virkeligheten, når de her blir spilt ut i det absurde. Hvordan skal du klare å bestille fra en meny på en restaurant når det eneste du tenker på er å ikke bli avslørt som hjelpeløs? Hva skal du spørre om i samtalen når alle de ferdiglagde spørsmålene blir besvart med økseskaft? Hvordan skal du avslutte en tur ute i regnværet når den andre sier at det er helt greit for meg, vi kan godt gå litt til? Eller hvis sjefen som ansetter deg i en ny jobb ansetter deg i en annen jobb enn den du søkte og du ikke tør å si fra - fordi du ble helt forfjamset? Hvorfor elsker vi å se andre plumpe ut i det pinlige, det vi frykter mest av alt skal skje i dagliglivets situasjoner? Det er jo ikke skadefryd, og det er heller ikke fordi vi lærer av situasjonene slik at vi skal bli bedre rustet neste gang. Kanskje vi ler fordi vi bare må innse at det er jo sånn det er, det finnes ingen vei utenom det pinlige, vi kommer til å vasse uti myra gang på gang, like forfjamset som våre venner i denne filmen. Kanskje det er en befriende latter, en herlig befrielse fra en abstrakt plikt til å gjøre det riktige, være uklanderlige - dette tyranniske strevet vi mennesker av en eller annen grunn lar oss knuge av. Tekst av Jon Rognlien, anonym forfjamser