Amour

Amour

12 år
2 t. 7 min.
Drama
Du må velge kinosted for å se visninger.
Filmen er tilgjengelig på streaming. Klikk her for å se hvor den kan streames.
Plakat for 'Amour'
Premiere: 25.12.2012
Sjanger: Drama
Manus: Michael Haneke
Nasjonalitet: Østerrike, Frankrike
Aldersgrense med begrunnelse: 12 år
Denne filmen har enkelte urovekkende scener og en tematikk som kan virke forstyrrende på yngre barn. Filmen får derfor 12-årsgrense.
Språk: fransk
Produksjonsår: 2012
Distributør: Arthaus

Georges og Anne er et par i 80-årene som bor i en stor leilighet i Paris. De er velutdannende, pensjonerte musikklærere. Deres datter, som også er musiker, bor i utlandet med sin familie. Når Anne en dag blir rammet av slag, blir kjærligheten, som har holdt paret sammen gjennom så mange år, satt på prøve.

Dette er Michael Haneke ømmeste - og kanskje beste - film til nå. Hans mesterlige regi og skuespillet gjør dette til en stor opplevelse. Dette er et kammerspill om kjærlighet, alderdom og familie, med ekstraordinære skuespillerprestasjoner. Georges spilles av Jean-Louis Trintignant, en av fransk films største stjerner fra 1960-tallet. Han er kjent for filmer som Costa-Gavras' Z, Claude Lelouchs EN MANN OG EN KVINNE, Bertoluccis FASCISTEN og Kieslowskis RØD. Anne spilles av Emmanuelle Riva som er mest kjent for sin rolle i HIROSHIMA MON AMOUR, men hun har også et helt liv i film og teater bak seg. I rollen som deres datter finner vi Isabelle Huppert som tidligere har jobbet med Michael Haneke i PIANOLÆRERINNEN og ULVETID.

AMOUR vant Gullpalmen, Golden Globe og Oscar for beste internasjonale film og var også nominert til Oscar for Beste film, beste regi, beste manus og beste skuespillerinne. Filmen gjorde også så og si rent bord under European Film Awards, hvor den vant både for beste film, beste regi og for beste mannlige og kvinnelige skuespiller .

Les Per Egil Hegges tekst om filmen nedenfor.

Om regissøren:

MICHAEL HANEKE regnes som en av vår tids viktigste filmskapere. Han ble født i München i 1942, men vokste opp og bor fremdeles sør for Wien i Østerrike. Etter en rekke TV-produksjoner laget han i 1989 sin spillefilmdebut DET SJUENDE KONTINENTET. Gjennom 1990-tallet vakte han oppsikt med filmer som BENNYS VIDEO (1992) og FUNNY GAMES (1997). For PIANOLÆRERINNEN (2001) mottok han juryens pris på Cannes filmfestival. Fire år senere fikk han sin største suksess med filmen SKJULT. I 2009 vant DET HVITE BÅNDET Gullpalmen i Cannes og ble en stor suksess på kinoer over hele Europa. Med AMOUR har Haneke havnet i det eksklusive selskapet av fem regissører som har vunnet Gullpalmen i Cannes to ganger.


*******************


Pressen om AMOUR:

6
TIÅRETS STERKESTE
"AMOUR er kanskje den sterkeste og minst sentimentale filmen som er laget om alderdom og kjærlighet" - Aftenposten


6
ÅRETS BESTE FILM
"Alt i AMOUR er en glede selv om det er trist" - NRK P2


6
TID FOR ØMHET
"Amour er en hjerteskjærende film om kjærlighet og død" - Dagbladet


6
ET HUMANISTISK MESTERVERK
"Den fremste europeiske regissøren i sin generasjon" - Dagsavisen


6
GJENNOMBORENDE KAMMERSPILL
"En intim, vakker og vond film - mesterlig spilt av Trintignant og Riva" - Bergens Tidende


6
FORTJENER ET STORT PUBLIKUM
"Hanekes film er et mesterverk som er garantert en plass i filmhistorien" - Cinema


6
VARMT OG USMINKET
"Nær, varm og rørende - med Frankrikes ypperste skuespillere i hovedrollene" - Filmpolitiet, P3


5
KJÆRLIGHET PÅ DET ØMMESTE, VAKRESTE OG VANSKELIGSTE
"Årets gullpalmevinner fra Michael Haneke vokser mens du ser den, og lenge etter" - VG

*******************


KAMMERSPILL VED REISENS SLUTT
av Per Egil Hegge


Av samtidens filmskapere er det ikke mange som på nivå med italieneren Ettore Scola har maktet å sverge en ed til handlingens, tidens og stedets enhet uten å bli bastet og bundet i en tvangstrøye. Men østerrikeren Michael Haneke plasserer seg i samme toppklasse med AMOUR, som juryen i Cannes forståelig og forstandig nok hedret med Gullpalmen i vår.


Det aldrende ekteparet Anne og Georges, pensjonerte musikklærere, har et rikt liv hvor undertoner av den første forelskelsens humor for mange tiår siden fremdeles klinger, selv om de ikke ljomer. Så går de to inn i prøvelsens tid da hennes åndsevner begynner å svikte. Katastrofen er lett å forutse som analytisk abstraksjon, men ikke i den form den gradvis og ubønnhørlig får. Og for sikkerhets skyld begynner Haneke med slutten - eller mer nøyaktig: med kronologiens nest siste scene. Vi skal vite hvordan det går.


Da det begynner å mørkne for henne, bestemmer mannen, spilt av Jean-Louis Trintignant, seg for å pleie henne selv i den herskapelige pariserleiligheten. Der er det langt mer enn det dominerende flyglet som minner om de gode tider som var. For Emmanuelle Riva i den kvinnelige hovedrollen begynner livstråden å flosse etter to hjerneblødninger. For henne blir det snart ikke bare for krevende, men også for belastende og tungt, å ta turer tilbake i minnenes verden. Som praktisk hjelper trer den franske velferdsstaten i funksjon, strømlinjeformet og ryddig, men følelseskald. Så da hun kommer hjem etter det første (og siste), korte sykehusoppholdet, avtvinger hun ham et løfte om at hun aldri mer skal innlegges. Hun begynner å skamme seg over sin fysiske tilstand og blir menneskesky. Av solidaritet og medfølelse glir han inn i de samme holdningene.


De nærmeste omgivelsene, i skikkelse av den velvillige, men etter hvert fortvilte datteren Eva (Isabelle Huppert), en tidligere klaverelev og det snille vaktmesterparet, gir velmente råd. De strander på Georges' stahet og stolthet - og hans inderlige, varme kjærlighet til Anne. Det er gått noen år siden livet var preget av vilter erotikk OG GUD SKAPTE KVINNEN, hvor Trintignant spilte mot Brigitte Bardot. Men Trintignants Georges husker nok det også. Nå ser han utforbakkene som venter, og har, som han iskaldt sier til datteren, "ingen nytte av dine bekymringer".


Det er flere avtrykk fra franske filmklassikere: Noen av Emmanuelle Rivas drømmesekvenser i HIROSHIMA, MON AMOUR vender i foredlet, ekkopreget form sporadisk tilbake til seeren, slik de gjør til personene. Blant de mange mesterlige elementene i filmen er den scolastiske (unnskyld) fastlåsingen til den høykulturelle herskapsleiligheten og kombinasjonen av en langsom, nesten omstendelig fortellerstil med en nådeløst stram klipping: Gjennom to timer er det umulig å knipe Haneke i ett eneste overflødig sekund i noen av scenene. Sin mesterhånd viser han også ved den måten han presenterer nye personer på.


Utgangen på historien er like forutsigbar som enden på livet er for oss alle. Men som hos den svenske lyrikeren Karin Boye er det "vägen som är resan värd": fortellerteknikken, den langsomme aldringen og dens undertydelige, men likevel merkbare stempel på ansikt og kroppsspråk, de stadig færre lysglimtene, de stadig flere uhellene. Det er vanskelig å bli enig med seg selv om det er detaljene som fullender denne helheten, og som helheten avhenger av, eller om det er helheten som gjør at detaljene faller på plass, imponerende umerkelig. Det ser så enkelt ut, akkurat som det virker så ubesværet når en toppartist driver akrobatikk på slakk line.


Av det uunngåelige hovedtemaet - døden som venter - vil de fleste kanskje få den oppfatning at Hanekes AMOUR må være triste greier. Filmen er like fullt en hyllest til livet, livskraften, optimismen og kjærligheten. Med sin nøkterne fortellerstil har Haneke maktet å holde den ren for sentimentalitet og melodramatiske effekter.


Det er noen filmer som skal kjøres med dundrende slagverk, fortissimi og fullt orkester. Hos Haneke, Riva, Trintignant og Huppert er vi i det sublime kammerspillets verden.