The Father
"Det er skuespill i 100 av 100-klassen her. Tusen av tusen. Anthony Hopkins i sin kanskje beste rolle. Det bør si deg noe."-Kulturstripa, NRK P2
Anthony er 81 år gammel. Han bor alene i leiligheten sin i London og avviser hver eneste hjemmehjelp som datteren Anne påtvinger ham. Slik hjelp blir stadig mer nødvendig for henne å få på plass, siden hun ikke kan treffe ham hver dag lenger. Hun har nemlig bestemt seg for å flytte til Paris for å bo sammen med en mann hun akkurat har møtt.
Men dersom dette stemmer, hvem er den fremmede mannen som plutselig vandrer inn i Anthonys stue og hevder å ha vært gift med Anne i over ti år? Og hvorfor er han så overbevist om at det er Anthony som befinner seg i ekteparets leilighet, og ikke omvendt? For Anthony føles det som han går fra forstanden, eller i alle fall som om noen prøver å lure han til å tro at han går fra forstanden. Han husker så tydelig at leiligheten er hans egen. Kan det være at de forsøker å svindle leiligheten fra ham?
I The Father ser vi verden gjennom Anthonys øyne. Som seere blir vi med på hans opplevelse av virkeligheten, til tross for at virkeligheten har blitt uoversiktlig og uforutsigbar. Mer enn kanskje noen film tidligere lar The Father oss sitte igjen med følelsen av hvordan det kan være å faktisk lide av demens.
Samtidig er det historien til Anne, som står foran det smertefulle dilemmaet rundt hva hun skal gjøre med sin far. Skal hun ta ham med seg, selv om det kan gå ut over sitt liv sammen med Paul? Har hun rett til å leve sitt eget liv? Hva skjer når man må opptre som forelder til sin egen forelder?
Det er et uunngåelig faktum at i hvert forhold mellom barn og forelder, så kommer det en tid der det er barnet som blir omsorgsgiveren. Til tross for et vanskelig tema, er The Father bygget på en grunnmur av empati og er også en feiring av det sterke båndet mellom foreldre og sine barn.
Det er også viktig å få fram at The Father ikke er en slags avhandlingsfilm som handler om en medisinsk diagnose og de som lider av den. The Father har klart å finne en kunstnerisk måte fremstille både hvordan demens oppleves og hvordan det påvirker de rundt. Den kan til og med være morsom, til tider er det nesten som en sort komedie. Dette har filmen fått til ikke minst ved hjelp av smarte filmatiske grep, men kanskje aller mest gjennom arbeidet til en av vår tids største skuespillere, Anthony Hopkins.
Det er ingen tilfeldighet at hovedpersonen har samme fornavn som skuespilleren som portretterer ham, Anthony. Da Florian Zeller begynte jobben med å konvertere sitt teaterstykke til film, var det bare én skuespiller som var aktuell. Faktisk er årsaken til at franskmannen Zeller i det hele tatt laget filmen på engelsk at det dermed ble et håp om å få Hopkins i hovedrollen. Ikke rart at Anthony Hopkins til slutt vant Oscar for rollen!
