Ali Zaoua

Handlingen

I filmen møter vi gategutten Ali Zaoua og vennene hans. De drømmer om et annet liv, langt fra Casablancas skitne gater, skumle byggeplasser og de andre gateguttene og deres despotiske leder Dib. Ali tar med seg Kwita, Omar og Boubker, og setter kursen mot havna, der de kan skue ut over havet og dagdrømme om en annen tilværelse. Et kompass er alt de eier av jordisk gods, men dette blir selve symbolet på reisen de drømmer om. Målet er en øy der alt er godt og vakkert.
Men de fire får ikke være i fred fordi de har brutt gatas lover, og gjengen vil tvinge dem tilbake med alle midler. Fire små gutter står alene mot en liten hær av steinkastende gatebarn, og etter det brutale møtet er de bare tre igjen. Ali er blitt truffet i hodet og ligger livløs på bakken. Sammen bærer de andre sin døde venn ned til skjulestedet på kaia. De vil gi ham en ordentlig begravelse. Ali skal begraves som en ekte prins.

Filmen om Ali og vennene hans er både en dyster virkelighetsskildring og et eventyr. Den er en fortelling om kampen for å overleve i en hverdag der skolegang og trygge oppvekstvilkår er byttet ut med vold, fattigdom og rusmisbruk. Men det er også en vakker historie om vennskap, håp og omsorg. I små øyeblikk åpner filmen for en annen verden, en verden der man trøster hverandre og tar vare på hverandre så godt det lar seg gjøre. En verden der moral og vennskap er viktigst, og hvor alle små gategutter får lov til å være prinser og ha en drøm.

Ali Zaoua har vunnet en rekke priser på filmfestivaler verden over, bl. a vant den prisen for beste internasjonale spillefilm på FABU (barne- og ungdomsfilmfestivalen i Sandes) i 2001 og prisen Beste film ved Stockholm internasjonale filmfestival.

Gatebarna i filmen
Gjennom Bayti Association, en ideell organisasjon som hjelper hjemløse barn, fikk filmteamet anledning til å bli kjent med guttene og livene deres mens de jobbet fram filmideen. Flere av skuespillerne vi møter går i dag på skole, og har vendt tilbake til sine familier. På den måten har filmskaperen direkte hjulpet noen vanskeligstilte barn, samtidig som han kanskje har vekket nok medfølelse hos noen tilskuere slik at andre prosjekter settes i gang for å gjøre noe for gatebarn.

Kort om regissøren
Nabil Ayouch (f. 1969) er oppvokst i Paris med fransk mor og marokkansk far. Ayouch er teater- og filmutdannet og har laget reklamefilm og kortfilm i ti år. Hans første spillefilm, Mektoub, var en stor suksess i hjemlandet. Den vant hovedprisen under Film fra Sør festivalen i Oslo i 1998, og var å se på norske kinoer året etter. Ali Zaoua er hans andre film.

Virkelighet og fiksjon
Filmens handling utspiller seg i Casablanca i Marokko, men handlingen kunne gjerne vært hentet fra en hvilken som helst storby i verden. Altfor mange barn lever sitt liv på gata slik man ser det i denne filmen. De tilpasser seg gatas harde virkelighet så godt det lar seg gjøre, mens de drømmer om et bedre liv.

Regissør Nabil Ayouch sier at Ali Zaoua er et opprop for gatebarna, men også et eventyr om tre venner som skal gi sin døde venn en begravelse. Filmen kan derfor betraktes som en fiksjonsfilm som henter sitt materiale fra virkeligheten. Dette kan sies om mange filmer, uten at de av den grunn ligner eller framstår som dokumentarfilmer. Det som kan gjøre denne filmen vanskeligere å plassere som enten dokumentarfilm eller fiksjonsfilm, er at skuespillerne i filmen er barn som selv levde på gata i Casablanca mens filmen ble laget. De spiller sitt eget liv, samtidig som de fleste også levde midt i den virkeligheten filmen handler om. Derfor kan man si at filmen er mer realistisk. At en film (eller en roman for den slags skyld) er realistisk betyr i korte trekk at den beskriver, ligner eller henter handling fra en virkelighet som eksisterer - i motsetning til for eksempel en eventyrfilm eller en science fiction film som bygger på fantasi. Ali Zaoua både beskriver og henter materialet fra en verden som ligger der; den er laget uten kulisser og uten proffe skuespillere. Likevel er det ikke en dokumentarfilm.

Til diskusjon

Hva forbinder du med en dokumentarfilm?
Synes du det er viktig at en film er enten dokumentar eller fiksjon? Kan du i så fall begrunne det?
Vekker filmen mer medfølelse/tristhet når du vet at barna spiller seg selv enn om det hadde vært en ?ren? fiksjonsfilm med proffe skuespillere?
Kan du tenke deg noen tilfeller der det kan være ?farlig? eller uetisk å ikke la tilskueren få vite om det er fiksjon eller virkelighet som presenteres?
Tror du det lages/har blitt laget filmer som utgir seg for å være dokumentarfilm (fra virkeligheten), men som i virkeligheten er fiksjon (oppdiktet)? Hva tror du er hensikten med slike filmer? Kjenner du noen eksempler?
Nevn noen scener i filmen som bryter med det du forbinder med en dokumentarisk stil.

Film som virkemiddel
Regissøren sier at filmen er et opprop for gatebarn over hele verden. Han ønsker å fortelle oss om deres liv og virkelighet, og vekke vår medfølelse med barn som lever et liv som vi her i Norge nesten ikke kan forestille oss. Derfor kan man også si at dette er en politisk film; den har et budskap som er et viktig innlegg i diskusjonen om global urettferdighet. Selv om ikke regissøren har sagt at dette er hans mål, så kan filmen tolkes som et virkemiddel der målet er å bidra til for eksempel sosial endring for gatebarn. Samtidig som vi ikke må glemme at dette også er en film som ønsker å vise at verden ikke bare er vanskelig for disse guttene, og at det alle steder finnes noe som er vakkert, edelt og moralsk.
Tror du film har stor påvirkningskraft? Begrunn hvorfor/hvorfor ikke.
Ser du noen forskjell på tv og film når det gjelder å påvirke oss? Tror du at det ene mediet er sterkere enn det andre?
Synes du det er greit at en film har et budskap? Eller mener du at en god film bare skal underholde og/eller være stilig å se på?

De fleste filmer har som oftest elementer av begge deler, men det er ofte ikke så lett å ?avsløre? filmens underliggende mening eller ?budskap?. Noen ganger er heller ikke regissøren bevisst på at hun/han formidler en ideologi eller et spesielt budskap. Hvis man ser på en typisk amerikansk underholdningsfilm for eksempel, så vil de fleste si at meningen som oftest er å underholde oss på en eller annen måte. Mange filmteoretikere og filmkjennere påpeker likevel at enhver film bærer i seg et ?politisk? budskap eller en ideologi - ett sett tanker - som vi ubevisst tar inn over oss.
Film, som andre medier, kan derfor være et virkemiddel for å skape endring og gi oss ny innsikt. Dette er positivt hvis vi tenker oss at hensikten er god, og budskapet er viktig og/eller riktig.
Kan du gi eksempler på det motsatte?
Synes du at det høres kjedelig ut når man omtaler en film som politisk?
Har du noen gang blitt påvirket av en film du har sett? Eller mener du at film ikke gir en langsiktig påvirkning av våre oppfatninger eller handlinger?

Ali Zaoua

Filmstudieark

Fakta