Filmweb
 
 

De ufrivillige

Omtale:

Sverige, 2008: En bussjåfør holder sine passasjerer innelåst i bussen for å få den som har ødelagt gardinen til å tilstå; en mann overtaler sine kamerater til å utsette en kompis for noe som enten er en skøyerstrek eller en voldtekt; to tenåringsjenter trener på mykpornoposering foran et webkamera; en mann skades av fyrverkeri i sitt eget bursdagsselskap; en lærer utsetter klassen sin for et psykologisk eksperiment for å vekke elevenes bevissthet rundt det å ta egne valg kontra det å følge massene.

Med DE UFRIVILLIGE makter regissør Ruben Östlund å skape en svært ubehagelig stemning i kinosalen – en stemning som hadde gjort filmen ulidelig hvis det ikke var for at den var så humoristisk. Som i debutfilmen GITARMONGO benytter han seg av dokumentarfilmens virkemidler i et forsøk på å fjerne den distansen publikum vanligvis møter en spillefilm med. Resultatet er en hyperrealistisk følelse av tilstedeværelse som blander YouTubes umiddelbarhet med spillefilmens nitide komposisjon.

Form:

Mange har en klar oppfatning av at spillefilm og dokumentarfilm er to separate måter å lage film på der den ene er oppspinn og den andre er sannhet. De to genrene har visse karakteristika. Noen forskere mener at forskjellen i all hovedsak er et spørsmål om hvilken ”kontrakt” som finnes mellom publikum og filmskapere. Presenteres og selges filmen som fiksjon eller som virkelighet? Mange filmer leker med disse kategoriene og det finnes et vell av nyanser. Tenk bare på historiske krigsfilmer som er baserte på virkelige hendelser, men som gjerne har store Hollywood-stjerner i rollene. Man har også dokumentarfilmer som bruker scener med gjenskaping av situasjoner. Noen filmer lanseres uten en klar profil, og har gjerne amatørskuespillere som spiller roller som er til forveksling lik sine egne liv eller til og med basert på deres egne liv. Av og til er man usikker på om det man ser er ekte eller ei. De filmatiske virkemidlene er med på å påvirke dette. DE UFRIVILLIGE bruker mange virkemidler som tradisjonelt tilhører dokumentarsjangeren og mange av scenene føles veldig ekte og intime. At nesten ingen av skuespillerne har erfaring som skuespillere fører ikke til dårlig skuespill, men til at spillet blir enda mer virkelighetstro.

Kameraarbeidet i DE UFRIVILLIGE er spesielt. Der man i mange filmer veksler ganske hetkisk mellom ulike kameravinkler og beveger kamera etter handlingen står kamera her til enhver tid stille. Man kan få en følelse av at kamera er stilt opp for å registrere hva menneskene finner på, som en flue på veggen. Når folk forsvinner fra bildet følger kamera ikke etter. Det virker tilfeldig hva som kommer med og ikke. Publikum får slik en følelse av at det som skjer ikke er regissert eller iscenesatt. Kamera dokumenterer hva disse vanlige menneskene i Sverige finner på. Altså er kamera med på å gi denne spillefilmen et dokumentarisk preg. Ofte forstår man ikke helt hvem som snakker, fordi skuespillerne ikke stilles opp med fokus på ansiktet. Når noe av det visuelle utelates vrir det på vår forståelse av hva som foregår. Etter hvert som ting åpenbarer seg blir man bevisst på sine egne ideer om hva som har foregått og eventuelt sine egne fordommer. Kamera er normalt med på å avgjøre hvem vi identifiserer oss med. Spørsmålet er om et slikt tilsynelatende nøytralt kamera, som aldri gir seg ut for å være blikket til en av karakterene, åpner opp for at man i større grad selv velger hvem man sympatiserer med.

Tradisjonell filmfortelling innebærer blant annet å kommunisere tydelig overfor publikum hvem de sentrale karakterene i filmen er og hva de vil. Altså: Hva er motivasjonen for folk? Hva er målet? Hva er hovedkonflikten? Disse tingene er utradisjonelt lagt fram i DE UFRIVILLIGE og åpner for diskusjon om hvorvidt vi er sikre eller ei på hvem folk er og hva de vil.

Film har i all hovedsak fulgt et prinsipp som kalles kontinuitetsklipping. Det innebærer at man i minst mulig grad skal få med seg at det klippes. Publikum skal også forstå instinktivt hvor man forflytter seg når man bytter klipp. Pauser på flere sekunder mellom bildene, slik vi ser i DE UFRIVILLIGE, er egentlig strengt forbudt, fordi det bryter med illusjonen, river oss ut av historien og gjør oss oppmerksomme på at vi ser en film som er satt sammen av ulike filmklipp. Dette påvirker vår oppfatning av tid i historien og det blir uklart om vi følger en historie fra begynnelse til slutt. Ruben Östlund bryter altså en rekke regler eller konvensjoner for spillefilm med måten han har laget DE UFRIVILLIGE på. Dette gjør filmen til en annerledes opplevelse og gjør av man tenker over virkemidlene som tradisjonelt tas i bruk. Vel å merke: For å bryte regler på en skikkelig måte i film, må man kunne reglene man skal bryte. Det er åpent for diskusjon om Östlund lykkes i å formidle noe eller om hans virkemidler er forstyrrende for historiene som fortelles. Hva synes du?
Forslag til oppgaver:

Er filmen skarp samfunnsanalyse og stor kunst eller keiserens nye klær?

Hva betyr tittelen?

Fortellingene i filmen er fiktive, men hvilke er de dokumentariske trekkene i filmen?

Hvilken effekt får valgene av kameravinkler?

Hvordan fungerer bruken av tablåer, altså stillestående kameraer?

Hvem sympatiserer du med i filmen?

Er filmen objektiv eller subjektiv?

Virker den realistisk eller fantastisk?

Hvordan påvirker klippingen historien som fortelles? Er det urfordrende å følge tråden?

Er alt kronologisk?

Hvordan skiller oppfattelsen av tid i denne filmen seg fra det som dominerer i de mest populære filmene fra Hollywood?
Innhold:

De forskjellige landene i Norden har fellestrekk og ulikheter. Språkene ligner på hverandre og kulturene våre har mange fellestrekk, men like fullt har vi visse ideer om hvordan de andre landene skiller seg fra nordmenn. Et eksempel er hvordan vi ser på oss selv og vår nasjonalitet. I Sverige mener mange at høyreekstreme har tatt til seg mange nasjonale symboler på et vis som gjør at det blir vanskelig for andre å vise nasjonal stolthet uten skam. Det kan handle om alt fra flagg, til nasjonaldag og kongehus. DE UFRIVILLIGE kan sies å være en skildring av Sverige i dag. Filmen gjenspeiler forskjellige aspekter av svensk kultur.

En av sidene ved det svenske som svenske aviser trakk fram i anledning DE UFRIVILLIGE var det de mente var svensk motvilje mot å ta opp problemer. En rekke scener i filmen problematiserer det å si ifra og å stå for det man mener eller ta ansvar for egne handlinger, kontra det å følge strømmen. Filmen setter opp fellesskap mot individ, og vi får se forskjellige resultater av det å stå utenfor og sosial ekskludering. Spesielt den ene læreren i filmen opplever at hun ikke er del av fellesskapet på lærerrommet. Uuttalte sosiale regler spiller en dominerende rolle for hvordan samfunnet fungerer. Dette går på tvers av generasjoner, og DE UFRIVILLIGE setter også søkelys på hvordan ulike generasjoner ser på hverandre. Fordommer og ideer om stereotyper er omfattende. Folk leter etter syndere etter satte ideer om visse grupper, enten det er ungdom, som tilfellet er i filmen, eller folk som skiller seg ut på forskjellige måter. Et yndet offer i så måte er folk som ikke ser norske ut.

Ethvert samfunn eller fellesskap setter seg visse grenser og har forskjellige reaksjonsmønstre når disse brytes. Det kan være skolens reaksjoner når elever ikke er disiplinerte, det kan være sosiale grupper som reagerer når sosiale koder brytes, slik vi ser når en lærer bryter med oppfatningene til sine kollegaer. Også vennegjenger har sine uuttalte retningslinjer. I DE UFRIVILLIGE ser vi hvordan den dominerende oppførselen i en gruppe kan ramme enkeltindivider i gruppen. Noen blir ikke passet på, noen opplever at ritualer som gruppen ser på som lek og gøy er forulempende. Mange av disse sosiale mekanismene kan vi spore til egen hverdag. Vi lever etter en mengde sosiale regler som vi ikke alltid tenker over, samtidig som vi har skrevne regler i ulike sammenhenger som vi kanskje er mer bevisste på. Både skrevne og uskrevne regler forandrer fra kultur til kultur, fra land til land, fra generasjon til generasjon, og ofte etter kjønn. DE UFRIVILLIGE kan skape ettertanke om hvilke regler vi lever etter.
Forslag til oppgaver:

Hva kan være plusser og minuser med individfokus og individualisme?

Hvilke utfordringer kan tanken om fellesskap ha?

Diskuter grensene som settes i filmen.

Diskuter tilfeller av straff i filmen.

Hvor går grensen for hva et overgrep er? Diskuter begrepet.

Ser dere forskjeller på hvordan folk fra ulike generasjoner fungerer sosialt?

Diskuter fordommer og stereotyper som dukker opp i filmen.
Spørsmål om Söta bror

Hvilke ulikheter kan dere spore mellom norsk og svensk kultur i filmen?

Diskuter forskjeller mellom forhold til nasjonen i Norge kontra i Sverige. Hva er forskjellen på Syttende mai og svenskenes Flaggans dag, sjette juni?

Filmen inneholder en mildt sagt drøy scene med et svensk flagg. Kunne en norsk film gjort det samme, og ville scenen hatt samme betydning i Norge? Diskuter hvorfor eventuelle forskjeller finnes.

Gå gjennom ordlisten under og diskuter språklige ulikheter mellom norsk og svensk.

Diskuter etymologien til ordene, altså hvor ordene kommer fra.

Hvordan kan like ord få helt ulik mening på to så like språk?

Ordliste:

Roligt – morsomt

Kul – gøy

Munkjakka – hettegenser

Tjejkompis – venninne

Hyra – leie

Käns – føles

Gulligt – søtt (ikke på smak)

Bli trøtt på – bli lei av

Ful – stygg

Brudar – damer

Le – smile

Kostym – dress

Kalling – undikk

Jobbig – slitsom

Drabbat – rammet

Tomtebloss – stjerneskudd (i hånden)

Omdömme – vurderingsevne

Skämt – spøk

Löjligt – barnslig

Vägra – nekte

Konstigt – rart

Taskigt – slemt

Bög – homse

Förlåt – unnskyld

Hittat på – funnet opp

Skälla – kjefte

Knark – dop

Avsikt – hensikt

Se også svensk filmstudieark: http://193.10.144.138/PageFiles/9250/deOfrivilliga.pdf


 

Filmstudieark

Forfatter:Håkon Tveit
Klassetrinn: [8. - 9. trinn, 10. trinn, Videregående]
Fag: Norsk , Mediefag , Samfunnsfag , Religion, livssyn og etikk
Tema:Individ/gruppe, Vennskap/respekt, Nordisk
 

Fakta

Originaltittel:De ofrivillga
Regi:Ruben Östlund
Roller:Villmar Björkman, Maria Lundqvist, Henrik Vikman, Linnea Cart-Lamy, Sara Eriksson, Cecilia Milocco, Leif Edlund Johansson
Manus:Ruben Östlund, Erik Hemmendorff
Genre:Drama
Nasjonalitet:Sverige
Språk:Svensk
Produsent:Erik Hemmendorff
Produksjonsselskap:Plattform Produktion
Musikk:Benny Andersson
Lengde:1 t. 38 min.
Distribusjon:Arthaus
Produksjonsår:2008
Aldersgrense:11 år
 
 
Filmplakat:

 
 
 
Film & Kino Filmens Hus, Dronningens gate 16, Postboks 446 Sentrum, 0104 Oslo. Tlf: 22 47 45 00 / Faks: 22 47 46 99.