Kon-Tiki (1950) og den norske ekspedisjonsfilmen
Vi definerer gjerne ekspedisjonsfilmen som «en filmatisert reise med vitenskapelige formål». Filmene er en viktig del av norsk filmhistorie, og forteller om et folk med stor utforskertrang og eventyrlyst. De viser hvordan vi har vært pionerer innen forskning og filmarbeid, og sier noe om vår historiske utvikling. Visste du forresten at ekspedisjonsfilmen nesten er like gammel som den norske kinofilmen selv? Da kinofilmen fikk sitt norske gjennombrudd i 1896, var «oppdagelse» og «reiselyst» sentrale stikkord. Reisebrev, sportsreportasjer og turistfilmer fra eksotiske steder ble populære innslag. Norges første ekspedisjonsfilm består av opptak fra polfareren Roald Amundsens Sydpolekspedisjon i 1911. Disse opptakene er blitt viktige internasjonalt: I 2005 ble filmen – som en av svært få filmer – innlemmet på UNESCOS verdensarvliste «Memory of the World». Amundsen regnes som en av de store navnene innen ekspedisjonsfilm, og har bl.a. laget Med Roald Amundsens Nordpolekspedisjon til første vinterkvarter, Med Maud over Polhavet, Roald Amundsen – Ellsworths flyveekspedisjon og Luftskibet «Norge»s flukt over polhavet. I 1920-årene ble mange av filmene innspilt i polare strøk. Hval- og selfangsten var i stor utvikling, og de bevarte ekspedisjonsfilmene sier blant annet noe om hvilke områder forskerne reiste til, og hva man mente det var viktig å dokumentere på film.
I 1940-årene gikk ekspedisjonsfilmen inn i en gullalder. Allerede i 1920 ble det bestemt at deler av kinoenes billettinntekter skulle gå til staten. I 1942 var denne «luksusskatten» kommet opp i 25 prosent for norsk spillefilm. Dokumentarfilmene var unntatt fra skatten. De ble lønnsomme å produsere og vise på kino, og snart poppet det opp filmer fra alle eksotiske verdenshjørner. En av de som dyrket genren var regissøren Rasmus Breistein, som også har laget flere folkekjære spillefilmer. I 1949 laget han Norges første helaftens fargefilm, Jorden rundt på to timer, og tre år senere vår første ekspedisjonsfilm om fjellklatring, Tirich Mir til topps. Filmen er også det første dokumenterte forsøket på å bestige den 7769 meter høye Himalaya-fjelltoppen.
To andre store navn fra gullalderen er Per Høst og Tor Heyerdahl. Heyerdahl ble særlig kjent for filmene der han studerte øyriker i Stillehavet og presenterte nye folkevandringsteorier. De etablerte forskermiljøene hadde lenge ment at øyboerne i Stillehavet var kommet reisende sjøveien fra Asia. Heyerdahl gjorde flere natur- og kulturfunn han mente kunne bevise at øyboerne i stedet var kommet fra Sør-Amerika, og gjennomførte også flere ekspedisjoner for å teste seilerteoriene sine: I den Oscar-belønnede Kon-Tiki fra 1950 viste han at det lot seg gjøre å reise fra Peru til Polynesia på en tradisjonell indianerfarkost. I 1955 laget Høst og Heyerdahl filmen Galapagos sammen. Denne dokumenterte blant annet hvordan gjenstander på de isolerte øyene kunne knyttes til kultur i Equador. Per Høst, som bl.a. var zoolog, presenterte også noen av de unike dyreartene på øyene. Det isolerte dyrelivet på Galapagos skal i sin tid også ha inspirert Darwins teorier om artenes opprinnelse. I 1960 laget Heyerdahl også en annen kjent film, Aku-Aku – Påskeøyas hemmeligheter. Denne dokumenterte funn av mytiske steinskulpturer, og fikk virkelig plassert Påskeøya på verdenskartet.
Per Høst har også laget flere glimrende ekspedisjonsfilmer på egenhånd. Et prosjekt han særlig brant for var hvordan urbefolkninger levde og utviklet seg. Samme året som Kon-Tiki hadde premiere, fikk Høst sitt store gjennombrudd med Gjensyn med jungelfolket, som visstnok ble en enda større kinosuksess. Hans kanskje aller største film, Same-Jakki fra 1957, dokumenterte reindriftsamenes liv i Finnmark. Ved siden av å presentere unike bilder fra en til da ukjent kultur, beviste filmen også noe annet: En ekspedisjon trenger ikke alltid reise langt for å utforske og dokumentere noe ukjent. Spennende oppdagelser kan også gjøres i mer hjemlige omgivelser.
Selv om ekspedisjonsfilmene i stor grad beretter om eventyrlystne menn, finner vi også tøffe kvinner på lerretet. I 1991 kom første ekspedisjonsfilm laget av en kvinne. Da reiste Kikki Engelbrektsson til Antarktis, og resultatet ble filmen Mange flagg – ingen grenser.
Hva forteller ekspedisjonsfilmene oss?
Ekspedisjonsfilm er en sammensatt genre. Ekspedisjonene har hatt ulike mål for reisene, ulike filmatiske utgangspunkt og også ulike holdninger til det de har møtt på sin vei. På lerretet presenteres grensesprengende bilder som viser alt fra eventyrlyst, mot og sportsbragder, til forskning og rent landrov. Samlet kan filmene bidra både til å fortelle om og skape identitet. I møte med noe ukjent – på reise eller i kinomørket – utfordres holdningene våre, vi får mulighet til å tenke nytt, endre oss eller rett og slett forsterke meningene vi allerede har. Filmene kan også gi kunnskaper om fenomener eller steder vi ikke vet så mye om, eller fungere som historisk dokumentasjon: Gjennom presentasjon av alt fra geografiske områder og gjeldende forskerteorier til holdninger til eksempelvis kulturer og kjønnsroller gir filmene glimt av samfunnets utvikling, og hvilke ideer og politiske tanker som har gjennomsyret ulike tidsepoker. Selv filmer som utgir seg for nøytralt dokumentere «tingene slik de skjedde» har blitt skapt ut ifra filmskaperes kunnskaper og filmatiske valg. Opp gjennom historien er flere ekspedisjonsfilmer blitt anklaget for eksempelvis å utøve makt over det de skildrer. Å komme utenfra kan ofte være et fint utgangspunkt for å skildre en kultur upartisk og med nye øyne. Det kan også hindre at en egentlig forstår det en opplever og fremstiller ting uriktig.
Uansett hvilke utgangspunkt, holdninger eller mål ekspedisjonsfilmene har hatt, har i alle fall alle filmene til felles at de forteller spennende historier – om oss selv og andre.
Ekspedisjonsfilm er en sammensatt genre. Ekspedisjonene har hatt ulike mål for reisene, ulike filmatiske utgangspunkt og også ulike holdninger til det de har møtt på sin vei. På lerretet presenteres grensesprengende bilder som viser alt fra eventyrlyst, mot og sportsbragder, til forskning og rent landrov. Samlet kan filmene bidra både til å fortelle om og skape identitet. I møte med noe ukjent – på reise eller i kinomørket – utfordres holdningene våre, vi får mulighet til å tenke nytt, endre oss eller rett og slett forsterke meningene vi allerede har. Filmene kan også gi kunnskaper om fenomener eller steder vi ikke vet så mye om, eller fungere som historisk dokumentasjon: Gjennom presentasjon av alt fra geografiske områder og gjeldende forskerteorier til holdninger til eksempelvis kulturer og kjønnsroller gir filmene glimt av samfunnets utvikling, og hvilke ideer og politiske tanker som har gjennomsyret ulike tidsepoker. Selv filmer som utgir seg for nøytralt dokumentere «tingene slik de skjedde» har blitt skapt ut ifra filmskaperes kunnskaper og filmatiske valg. Opp gjennom historien er flere ekspedisjonsfilmer blitt anklaget for eksempelvis å utøve makt over det de skildrer. Å komme utenfra kan ofte være et fint utgangspunkt for å skildre en kultur upartisk og med nye øyne. Det kan også hindre at en egentlig forstår det en opplever og fremstiller ting uriktig.
Uansett hvilke utgangspunkt, holdninger eller mål ekspedisjonsfilmene har hatt, har i alle fall alle filmene til felles at de forteller spennende historier – om oss selv og andre.
Kon-Tiki er en av våre mest kjente ekspedisjonsfilmer, og også eneste norske langfilm som har vunnet Oscar. Filmen er regissert av Thor Heyerdahl og svenske Olle Nordemar. I filmen følger vi Thor Heyerdahl og hans mannskap på fem på ekspedisjon fra Peru til stillehavsøya Raroia. Utgangspunktet for reisen var at Heyerdahl hadde en egen teori om folkevandring i Stillehavet: Han hevdet at de polynesiske øygruppene ikke var blitt befolket fra Asia, som det var enighet om i de etablerte forskermiljøene. Derimot mente han at øyboerne like gjerne kunne ha kommet drivende fra Sør-Amerika på enkle farkoster av balsatre. For å bevise teorien, bygget Heyerdahl og hans fem kamerater i 1947 balsaflåten Kon-Tiki etter tradisjonelle indianerprinsipper og la ut på seiltur. Flåtens navn var hentet fra et gammelt sagn om inka-indianernes solgud, Tiki. Etter å ha tilbakelagt 101 døgn og rundt 8000 km på åpent hav, endte ekspedisjonen på Raroia.
Opptakene fra selve ekspedisjonen er i følge Heyerdahl gjengitt slik de er innspilt, med smalfilmkamera under ferdens forløp. Resultatet er ment å skulle gjenspeile de problemene en amatørfotograf møter på en flåte i åpen sjø. I ettertiden har flere filmkritikere hyllet filmen for sitt spektakulære innhold, selv om den tekniske kvaliteten kanskje ikke er den beste. Eksempelvis mente den franske filmteoretikeren Andre Bazin at filmen med sitt primitive bildeuttrykk var «den vakreste av alle filmer, selv om den slett ikke var noen film.» I tillegg til den norske versjonen, ble filmen også laget i en amerikansk og fransk utgave. Kinofilmen fikk oppmerksomhet verden over, og amatøropptakene fra ferden (den amerikanske versjonen) ble i 1951 belønnet med en Oscar-statuett, i kategorien beste dokumentarfilm.
Dramaturgi
Filmen starter i et akademisk forskermiljø, der Heyerdahl presenterer bakgrunnen for ferden, mannskapet og hva som ble gjort før flåten kunne sjøsettes. Deretter følger vi ekspedisjonen og mannskapets opplevelser på havet. Publikum får innblikk i mannskapets møter med nye fiskearter og oppdagelser underveis, dagene om bord og hvordan de løser praktiske oppgaver. De presenterer også tankene sine underveis. Mot slutten forklares det hvordan flåten når øya Raroia, og hvordan ekspedisjonen kjemper for å komme i land. Vi får også oppleve mannskapets kulturopplevelser på Raroia, og hvordan de ser på møtet med «de andre». Tilslutt gir Heyerdahl en oppsummering av hva som var formålet med ekspedisjonen, hvilke teorier han mener ferden belyste og hvorfor reisen kan være interessant for forskermiljøene. Oppsummeringen er filmet i de samme akademiske omgivelsene som filmens introduksjon.
Filmen starter i et akademisk forskermiljø, der Heyerdahl presenterer bakgrunnen for ferden, mannskapet og hva som ble gjort før flåten kunne sjøsettes. Deretter følger vi ekspedisjonen og mannskapets opplevelser på havet. Publikum får innblikk i mannskapets møter med nye fiskearter og oppdagelser underveis, dagene om bord og hvordan de løser praktiske oppgaver. De presenterer også tankene sine underveis. Mot slutten forklares det hvordan flåten når øya Raroia, og hvordan ekspedisjonen kjemper for å komme i land. Vi får også oppleve mannskapets kulturopplevelser på Raroia, og hvordan de ser på møtet med «de andre». Tilslutt gir Heyerdahl en oppsummering av hva som var formålet med ekspedisjonen, hvilke teorier han mener ferden belyste og hvorfor reisen kan være interessant for forskermiljøene. Oppsummeringen er filmet i de samme akademiske omgivelsene som filmens introduksjon.
Filmen består av enkle, nesten primitive bilder som viser Kon-Tikis ferd. Disse er kjølig dokumenterende, og forteller på en god måte hva som skjer underveis. Bildene får selskap av en forklarende kommentarstemme som binder bildeinntrykkene sammen. I løpet av flåteferden traff mannskapet på dramatiske hendelser, der kameraet gjerne måtte legges til side. Fortellerstemmen binder dermed også de bevarte bildene sammen med hendelser som ikke er blitt festet til filmrullene.
I tillegg til filmopptakene, inneholder den ferdige filmen også av mange fotografier. Eksempelvis er filmens introduksjon, der Heyerdahl presenterer prosjektet og mannskapet, innspilt tre år etter ekspedisjonen. På den tiden hadde ekspedisjonsmedlem Bengt Danielsson flyttet til en sydhavsøy. For å gi publikum et inntrykk av Danielsson, er han billedliggjort med et foto. Underveis på ferden opplevde man også flere kraftige stormer, der blant annet alle opptak gjort på fargefilm ble ødelagt. Særlig gikk det utover opptakene som viste mannskapets liv inni den lille bambushytten ombord. Siden ekspedisjonen også hadde med seg fotoapparat på reisen, er det i den ferdige filmen klippet inn fotografier av mannskapet i hytta. Slik har en kunnet visualisere og dokumentere hendelser det ikke er bevart filmopptak fra.
Filmens innledning og avslutning er innspilt i samme akademiske miljø. Dette forsterker at ekspedisjonen hadde en vitenskapelig bakgrunn: Innledningsvis presenteres den vitenskapelige rammen for prosjektet. Avslutningsvis antydes det hva ferden kan bidra med for vitenskapen. Ved å plassere disse scenene i et miljø som åpenbart skiller seg fra selve reisen, poengteres det også at ferden for lengst var avsluttet da filmprosjektet ble laget.
Også i fortekstene plasseres filmprosjektet etter ferdens virkelige hendelsesforløp. Vi får først en introduksjonstekst til hva filmen inneholder, med Heyerdahls navn under. Deretter presenteres produksjonsteamet med tekst og flåtemannskapet med bilder og fullt navn. Mannskapets ansikter er vist på en to-delt skjerm, med et bilde fra selve ekspedisjonen på den ene halvdelen og deltakeren i «nåtid» på den andre. Deretter får vi et bilde av en roterende globus. Bildet av globusen oppløses i teksten «Polynesia and America – a study of prehistoric relations». Samtidig hører vi et slags rollespill, der stemmene Heyerdahl og en imaginær forsker diskuterer indianere og befolkningsvandring, før Heyerdahl i akademiske omgivelser utbryter: «Ja, det var slik det hele begynte.» Måten filmen innledes på skaper en avstand mellom selve reisen (1947) og «nåtid» (1950).
TIL VIDERE FAGLIG ARBEID
- Hva kjennetegner en dokumentarfilm? Kan vi være sikre på at en ekspedisjonsfilm alltid skildrer historien slik den var?
- Hvilket terningkast ville du gitt dokumentarfilmen Kon-Tiki? Begrunn valget.
- Hvordan er ekspedisjonen i Kon-Tiki skildret? Er det noe du selv ville ha skildret annerledes?
- Hvilke filmatiske virkemidler legger du merke til i Kon-Tiki?
- Hva tror du er filmens budskap og tema? Hva i filmen er det som underbygger denne oppfatningen?
- Diskuter hva Andre Bazin kan ha ment da han omtalte Kon-Tiki som «den vakreste av alle filmer, selv om den slett ikke er en film»? På hvilken måte vil du si filmen er lik eller skiller seg fra en vanlig dokumentarfilm?
- Ta for deg en hendelse som presenteres både i Heyerdahls bok og i dokumentarfilmen fra 1950. Presenteres hendelsen likt i bok og film? Hvilken presentasjon mener du gjengir virkeligheten best?
- Velg en ekspedisjonsfarer, og presenter på et kart hvor han/hun reiste i filmene sine. Hvordan ser områdene ut i dag? Er det noen av områdene vi er blitt bedre kjent med siden den gang? Er det noen områder du vil si fortsatt er ukjente og gåtefulle?
- Les et utdrag fra Heyerdahls bok om Kon-Tiki ekspedisjonen eller studer en scene i filmen. Er det noen holdninger eller meninger hos Heyerdahl/samtiden som kommer til uttrykk? Er det noe du mener framstår som spesielt vinklet eller subjektivt?
- Heyerdahl reiste ut på flere ekspedisjoner der han bygget egne flåter og farkoster. Finn ut og presenter hvilke materialer de ulike farkostene til Heyerdahl var laget av.
- Lag en digital presentasjon av noen av plante- og dyreartene Heyerdahl og Høst fant på Galapagos.
- Sett opp en oversikt over hvilke filmer Rasmus Breistein har laget.
- Gjør en sammenlikning av mannskapet i Heyerdahls Kon-Tiki dokumentar og karakterene i den nye spillefilmen. På hvilken måte er personene like, og hvordan er de ulike?
Filmstudieark
Forfatter:Sita JacobsenKlassetrinn: [5. - 7. trinn, 8. - 9. trinn, 10. trinn, Videregående]
Fag: Norsk , Historie , Mediekunnskap , Naturfag , Kunst og håndverk
Tema:Historie, Individ/gruppe, Kulturmøter/-konflikter, Miljøvern og naturvitenskap, Politikk og samfunn