The West Wing: politikk, fiksjon og virkelighet
Piloten: Bartlet, landsfaderen
Vi treffer ikke President Bartlet før nesten 35 minutter ut i piloten, og hans entre – pilotens klimaks - er skildret med den bravur man kan forvente når ”The leader of the free world” entrer rommet.CJ, Toby, Josh sitt møte med kristenfundamentalistene har gått helt galt – Toby har hisset seg opp over både deres tone og krav. Presidenten, med en krykke til støtte, kommer inn mens han siterer det første av de ti bud, og godlynt forteller han om sykkelulykken. Men historien får snart en skarpere kant, Bartlet forteller at han kræsjet fordi han var så sint over at abortmotstandere i organisasjonen Children of God hadde sendt en filledukke med en kniv gjennom strupen til hans 12 år gamle barnebarn etter at hun hadde forsvart abortsaken i et intervju med et ukeblad. Deretter tordner han at representantene for de kristne organisasjonene kan pelle seg ut av Det hvite hus og komme tilbake når de offentlig har tatt avstand fra Children of God.
Denne scenen etablerer konflikten mellom politisk pragmatisme og de kompromisser Bartlet administrasjonen blir nødt til å inngå for å kunne gjennomføre sin politikk – og den idealisme som er grunnlaget for politikken. Hele sesongen handler om dette temaet, Bartlets medarbeidere konkluderer at de drives fra skanse til skanse i kompromisser i stedet for å sette sin egen agenda. Først i episoden ”Let Bartlet be Bartlet” (S01EP19) bestemmer Bartlet seg for å satse på sine egne saker, uavhengig av hva som skjer med dem i kongressen.
Konflikten mellom pragmatisme og idealisme har sin parallel i konflikten mellom fornuft og følelser, og president Bartlet bruker begge sidene i sitt presidentskap. Bartlet portretteres som en svært smart mann: Med en doktorgrad i økonomi var han professor før han kom inn i politikkens verden, han snakker fire språk, blant annet latin og liker å quize medarbeiderne sine i både latinske gloser og historiske begivenheter.
Samtidig er han en mann styrt av følelser – som vi kan lese mellom linjene i piloten: Leo har allerede fortalt at presidenten ba ham sparke Josh dagen før, men i konfrontasjonen med de kristne lobbyistene forstår vi at han endret mening når han fikk høre om aksjonen mot barnebarnet. Også i utenrikspolitiske sammenhenger er Bartlet styrt av følelser, når hans egen lege blir drept i Syria beordrer han en bombing av strategiske mål såvel som den internasjonale flyplassen i Damaskus (Episodens navn, ”Proportionate Response” (S01EP03), må være en ironisk kommentar til denne reaksjonen).
Bartlet backstage
Det er en utpreget ’backstage’ president vi treffer, og dette perspektivet står også sentralt utover i serien. Selv om vi følger hans tv-opptredener og statsbesøk er mesteparten av tiden viet Barlets personlige overveielser, stabsmøter og tomannssamtaler med sine rådgivere. Utover i serien lærer vi å kjenne en president som er humørsyk, dominerende, møter dopa til stabsmøter og jukser i ballspill.
Bartlet kjennetegnes av omsorg for sine medarbeidere, som han kaller sin familie, og et kjærlig autoritært vesen (i piloten spiller hanfor eksempel fornærmet over at staben hans ikke står i giv akt og spør ham høflige spørsmål om hans velbefinnende når staben går inn i The Oval Office etter konfrontasjonen med de kristne organisasjonen). Det er som landsfader Bartlet etableres her, som seriens moralske sentrum og som en forenende skikkelse som har evnen til å forhandle og skjære igjennom USAs store interne motsetninger. Og som en kjærlig farsskikkelse er det nettopp omsorgen for sine undersåtter: hele det amerikanske folk, som gjør Bartlets følelsesdrevne handlinger troverdige.
Fornuft og følelser
Det er fristende å sammenligne presidenten med Tony Soprano, en annen mektig ’boss’ – men på grunn av betoningen av følelser er det mer nærliggende å sammenligne ham med Izzie Stevens fra Grey’s Anatomy. De fleste ville nok kalle Grey’s Anatomy for langt mer følelsesstyrt enn West Wing, men dette kan skyldes settingen på sykehuset, med kvinner og de nære relasjoner i sentrum. West Wing handler om smarte menn i viktige posisjoner som tar viktige beslutninger om politikk.
Men nettopp presidenten gjør West Wing til mer enn et politisk drama. Det er snarere et maskulint melodrama, med settingen i maktens absolutte sentrum. West Wing, forlagt til det politiske miljøet med viktige spørsmål, verdige menn i dress som snakker latin og har en masse faktakunnskap, er Grey’s absolutte motsetning. I seriens unives er kjærlighets- og seksuelle relasjoner og føleri nærmest borte. Dette gjør at man kan kjøre på med både visuelle og lydmessige virkemidler for å øke den emosjonelle intensiteten.
 |
Amerikansk tv-dramaMed utgangspunkt i fire tv-serier fra 2000-tallet gir vi her en innføring i amerikansk tv-dramas historie og i tv-analyse. Naviger i menyen under eller print teksten. Innhold |
 |