Fiksjon og virkelighet, Episoden "Isaac and Ishmael"
Episoden ”Isaac and Ishmael” ble sendt 3. oktober 2001, bare 3 uker etter angrepet på New York den 11. september 2001 og er en spesialepisode i anledning av terrorangrepet.
Episoden starter med en introduksjon av Martin Sheen og de andre skuespillerne, som dels som karakterene, dels som seg selv, sier at sesongens premiere er utsatt, at handlingen i kveldens episode faller utenfor tidslinjen og de andre historiene i serien forøvrig. Episoden er dessuten brutt opp av plakater med donasjonsnummeret til New Yorks brannmenn.
Handlingen i ”Isaac and Ishmael” starter med at Det hvite hus stenges ned når man oppdager at en ansatt i Det hvite hus med et arabisk navn mistenkes for å være terrorist. Josh og Donna havner i kantina med en gruppe besøkende high school studenter som deltar fra ”The Presidental Classroom”.
I kantina forsøker Josh å snakke om college og vitse med elevene, men alt de vil snakke om er drapsforsøkene på ham og om han han er redd for å gå på jobb i Det hvite hus. Raskt havner samtalen akkurat der seerne befinner seg: Etter 11. september 2001. - Why is everyone trying to kill us? spør elevene, og de påfølgende diskusjonene handler om muslimer og Islam – om ekstremister, om hat og hevnlyst.
Etterhvert får Josh og Donny selskap av de andre medarbeiderne, som inntar ulike posisjoner i synet på både bakgrunnen for episodens hendelser, som indirekte blir en referanse til 11. september. Samtalene i kantina klippes sammen med Leo og FBIs tøffe utspørring av den mistenkte terroristen, som viser seg å være uskyldig.
Karakteren Josh er spydspissen av Alan Sorkins ra-ta-tat dialog og nevrotiske humor, alltid på overflaten, alltid selvsikker og alltid på grensen til sammenbrudd. Å la han ta hånd om denne situasjonen med de engstelige ungdommene er som en kommentar til spørsmålet Alan Sorkin og hans medforfattere må ha stilt seg etter 11. september: hvordan kan vi fleipe og være morsomme når nasjonen er i krise? En serie som True Blood, hvor fiksjonens univers aldri forholder seg til aktuelle hendelser, kunne kanskje bare ha blitt sendt som vanlig – men en serie som handler om den amerikanske presidenten...?
Episoden slår en som både forbløffende avbalansert til å ha blitt skrevet og produsert så raskt etter hendelsene 11. september. Tittelen: Isaac og Ishmael er hentet fra første mosebok. Abbey Bartlet forteller elevene hvordan Abrahams to sønner, Isaac og Ishmael ble forfedre til hver sin folkegruppe: Jøder og muslimer. Tittelen peker dermed på den langvarie historien bak dagens konflikter, slektskapet mellom mennesker og paradokset i at jøder, muslimer og kristne tror på den samme Gud.
Seriens uvilje mot å nevne de faktiske hendelsene styrker dens aktualitet: De siste ti årene har denne diskusjonen både fortsatt og blitt forsterket og har direkte tråder til både diskusjoner om Muhammedkarikaturer, EUs lovverk om dataregistrering og avlyttning – såvel som til debatter om bruk av hijab i politiet og på skoler.
Likhetstrekk mellom Bush og Bartlet George W. Bush mottok massiv kritikk for sin reaksjon på hendelsene 11. september. Da han fikk beskjeden om at USA var under angrep, når det andre flyet treffer tårnene på Manhattan, er han er på besøk i en skoleklasse i Florida.
Klippet - som har blitt analyser og kritisert inngående – viser at president Bush blir sittende i fem minutter etter å ha fått beskjeden.
Bush fikk også mye kritikk for å ha trukket seg tilbake til landstedet Camp David etter at han kun holdt en kort tale til nasjonen, mens New Yorks borgermester Rudy Guilliani deltok i opprydningene på Manhattan:
Kontrastene mellom fiksjonen og nyhetsinnslaget er her interessante å merke seg: Den faktuelle og emosjonelle talen fra president Bush erklærer på fire minutter den ”War on Terrorism” som skal prege hele tiåret. Til sammenligning er episoden av West Wing snarere som et debattprogram, hvor man besvarer spørsmålene alle sitter med, belyser alle sider av saken og har et komplekst og nyansert blikk på krisen. Og hvor vår kjennskap til både president Bartlet og resten av hans stab ’back stage’ - deres kompleksitet og gode intensjoner - gjør dem mer troverdige som avsendere av et slikt budskap.
Det er ikke selvfølgelig ikke rettferdig å sammenligne president Bush og president Bartlets talegaver eller responstid, det er forskjell på å handle i realtid under en krise og på å spille inn en velregissert serie.
Det som er interessant i denne sammenhengen (uavhengig av hva man syns om George W. Bush sin utenrikspolitikk) er at virkeligheten og fiksjonens fortellinger sklir over i hverandre. Vi kan ikke se Bartlets taler uten å tenke på Bush – og omvendt.
Disse sammenblandingene skjer også helt konkret: Når Martin Sheen, som spiller president Bartlet, intervjues av God Morgen Norge (22.03.2003) blir han spurt om sin mening om krigen i Irak.
Karakteren Jed Bartlet ble etter sigende bygget på de demokratiske presidentene John F. Kennedy, Jimmy Carter og Bill Clinton. Det er interessant å merke seg at selv om president Bartlet i fiksjonen fører en langt mer aggresiv utenrkspolitikk enn for eksempel Bill Clinton, og på denne måten er langt mer lik Bush i faktiske politiske spørsmål, så fungerer han allikevel som et demokratisk korrektiv til den republikanske presidenten.
Yes we can! West Wing og valget av Barack Obama ”Bartlet for president” til tross – West Wing rokket ikke ved det amerikanske folkets tillit til president George W. Bush som ble gjenvalgt i 2004, i kamp mot demokraten John Kerry. Men noe interessant hendte under den demokratiske konvensjonen hvor Kerry ble nominert i august 2004: En ung og ukjent senatorkandidat fra Illnois fikk hårene til å reise seg når han talte til partikameratene om forening og forbrødring på tvers av rase:
Senatoren var Barack Obama – og
West Wing skribentene brukte ham som inspirasjon til Matthew Santos karakteren. Likhetstrekkene mellom Santos og Obama er slående: unge, gift, to barn, med minoritetsbakgrunn og en fortid som "community organizers”.
Santos bruker til og med Obamas slogans og kjernebegrep i serien, som Hope (Obamas selvbiografi har tittelen The Audacity of Hope)
På måter ingen kunne forutse ble også valgkampene og seieren slående like. Begge kandidater kjempet hardt for å vinne nominasjonen i eget parti og begge ble valgt i hard konkurranse med republikanske krigsveteraner.
Selv om West Wing skribentene egentlig hadde bestemt seg for at Santos motkandidat, Arnold Vinick skulle vinne det fiktive valget (de ombestemte seg etter sigende når skuespilleren John Spencer – og dermed også karakteren visepresidentkandidat Leo McGarry - døde midt under innspillingen) – så kan man kanskje hevde at innblikket i nominasjonen og valgkampen til en minoritetskandidat uansett ville ha banet veien for Obamas kandidatur.
West Wing fansen er selvfølgelig overbevist om koblingen, og har laget en egen vignett for Obama administrasjonen kalt
The Real West Wing .
Amerikansk tv-drama
Med utgangspunkt i fire tv-serier fra 2000-tallet gir vi her en innføring i amerikansk tv-dramas
historie og i tv-analyse. Naviger i menyen under eller print teksten.