Om The Sopranos
Sopranos tagline var ”Meet Tony Soprano. If one family doesn’t kill him… the other one will”, en bra oppsummering av den middelaldrende Tony Sopranos stressende liv. Kona hans, Carmela, er sur på forholdet til elskerinna, russiske Irina - og tenåringsbarna Meadow og Anthony Jr. har begynt å stille spørsmål ved yrket hans. Alle liker de å bruke Tonys yrke mot ham, samtidig som de selv lever godt med den samme dobbeltmoralen: De nyter godt av livet i en kjempevilla utenfor New Jersey med hver sitt kredittkort uten kjøpegrense. Tonys andre familie holder til på strippeklubben Bada-Bing hvor inntektene fra det legitime søppelhåndteringsfirmaet suppleres med gambling, utpressing og svindel i kjent mafiastil.
Seriens skaper, David Chase, hadde skrevet for tv i tjue år da han fikk utvikle Sopranos som tv-serie på midten av 1990-tallet, en ide som opprinnelig var tenkt som en kinofilm. Piloten ble filmet i 1997, men HBO avventet et år før de bestilte den første sesongen på 13 episoder. På ekte tv-auteur manér skrev og regisserte Chase selv flere episoder av serien og hadde ellers svært stor kontroll over produksjonen, jobbet både som runner på innspillingen, hadde final cut på redigeringen, fant all musikk selv, instruerte skuespillere og stod for mye av castingen.
Sopranos univers
Sopranos har helt forlatt hybridformen som vi ser i Grey’s eller The West Wing, med ukens pasient eller politiske dilemma. Seriens handling foregår i Tony’s to familier og er en pågående fortelling om hans kriminelle personlighet, moralske dilemmaer og følelser av nedstemthet.
Man kan riktignok peke på tema som særpreger handlingen i hver sesong, som at Tony har ulike elskerinner eller at mafiaens ulike tystere avsløres, men selv om disse fortellingene hjelper oss med å skille de ulike sesongene fra hverandre er de egentlig bare en lang fortelling. Det vil alltid være en ny tyster, alltid en ny elskerinne.
Mangelen på gjentatte elementer i en episodes oppbygning særpreger serien, flere episoder er formeksperimenter eller konsentrerer seg bare om en fortelling, som når Tony og Meadow tar en biltur for å se på ulike colleges og Tony får øye på – og dreper – en tyster som har gjemt seg i FBIs vitneprogram i flere år.
Seriens hendelser er i all hovedsak fortalt lineært, med enkelte flashback-scener til Tonys barndom. Men karakterenes drømmer spiller en stor rolle, ikke minst Tonys, som både er et besøk i hans underbevissthet og i mange tilfeller flash forwards, fordi han får innsikter i drømmene som styrer hans fremtidige handlinger. I en drøm i den siste episoden av sesong to innser han for eksempel at Pussy er politiets informant, en kunnskap som har overvintret i hans underbevissthet i over et år.
Slik brukes drømmene både for å oppsummere informasjon og skubbe i gang handling. Episoden "The test dream" (S05EP11) inneholder en drømmesekvens på over 20 minutter og i sesong seks er Tony i koma i flere episoder, hvor han utforsker en parallel virkelighet som en ’vanlig mann’. Drømmene er selvfølgelig også tema for mange av samtalene Tony har med Dr. Melfi.
Sopranos kan ses som en mafiafilm fortalt som en såpeopera, og det er kontrastene mellom de hardkokte mafiamytene og den trivielle familiesettingen som gjør serien både nyskapende og morsom. Den visuelle stilen understreker klaustrofobien i de nære relasjonene: hos psykologen og i Tonys to familier, med tette nærbilder og dialogbasert handling med klipperytme og framing hentet fra politi- og actiondrama.