Kill List

Noen filmopplevelser blir bedre av at du har litt bakgrunnsinformasjon, andre taper på at du vet for mye på forhånd. Kill List er definitivt en av disse siste, jeg vil egentlig gå så langt som til å si at du bør se filmen først, diskutere den etterpå med andre som har sett den, for deretter å søke informasjon om den. Jeg kan nemlig garantere at du vil ønske å snakke med noen om den, sjelden har behovet for å forstå hva man nettopp har sett vært så sterkt som etter å ha sett Kill List. Hvorfor? Er det regissørens lek med genreblanding og utfordring av publikums forventning? Eller er det filmens evne til å så tvil om sitt eget virkelighetsbilde, ispedd ubehagelige glimt av svært så realistisk vold? Er det historiens snirklete vei mot et uklart mål, eller er det skuespillenes usedvanlig høye nivå? Svaret er ja, men. Filmen er regissør Wheatley og medmanusforfatter Amy Jumps invitasjon til deg som seer; Sett sammen det du nettopp har sett til et helhetlig narrativ. Bruk alle sporene som de legger ut og konstruer din egen mening ut av dem. Ikke det at filmen er noe postmoderne, fragmentert puslespill - handlingen bærer tilsynelatende lineært fremover. Det er bare at før du vet ordet av det, har filmen bevegd seg et helt annet sted enn forventet og du blir sittende med følelsen "Hvordan i h*** kom vi plutselig hit?". Nettet kryr av teorier om filmen, regissøren nekter å gi svar og publikum deler seg i forskjellige leire. Nettopp derfor bør du ikke vite mer om filmen, slik at du også kan gjøre deg opp din uhildede mening og bidra med nye teorier om hva egentlig Kill List handler om.

"But this is a grower, a film which lingers long in the memory: look for it on 'Best of British' lists for a long time to come." Tom Huddleston, Time Out London