Hiroshima, min elskede

Etter den andre verdenskrig ble det laget flere filmer som tok utgangspunkt i bombingen av Hiroshima og Nagasaki. En av dem som huskes best i dag er Alain Resnais Hiroshima mon Amour fra 1959. Den skildrer et kort og intenst kjærlighetsforhold mellom en japansk ingeniør og en fransk skuespillerinne som er på besøk i Hiroshima for å medvirke i en fredsfilm. Begge er preget av sin fortid, han av bomben i 1945, hun av en tragisk forelskelse i en tysk soldat i hjembyen Nevers. Filmen beveger seg hele tiden mellom nåtid og fortid. Denne vekslingen i tid er en teknikk Resnais har brukt i de fleste av sine filmer.

Resnais har utviklet en filmstil hvor fortid og nåtid nærmest smelter sammen visuelt. Det samlende punktet er den menneskelige bevissthet hvor fragmenter fra ulike livsepoker møtes. Resnais bruker ikke konvensjonelle fortellermåter hvor en handling gjengis fra begynnelse til slutt. Hans stil er mer som en musikkomposisjon med sammenflettede temaer og variasjoner. Dette var et nytt filmspråk i 1959. Sammen med regissører som Truffaut og Godard utgjorde Resnais stammen i den nye franske bølgen.

Manuset til Hiroshima mon Amour er skrevet av Marguerite Duras. Hun tilhørte den franske litterære avantgarde på slutten av 50-tallet, og filmen er kanskje like mye blitt hennes verk som Resnais'. Duras har senere markert seg med en rekke filmer og romaner, bl.a. hennes kanskje mest anerkjente film, India Song. Hiroshima mon Amour kombinerer en personlig og universell tragedie på samme tid. Den er en gripende kjærlighetshistorie og et krasst angrep på det menneskesyn som kunne tillate bruken av atombomben. Kanskje er dette en av de sterkeste anti-krigsfilmene som noensinne er laget. Og fremfor alt er dette stor fortellerkunst.